Du trenger en god porsjon med tålmodighet når du skal besøke Sør-Amerikas mest kjente ikon: Cristo Redentor. Kristusstatuen.

Ikke er jeg kristen og ikke er jeg spesielt opptatt av statuer. Ikke liker jeg store folkemengder heller. Likevel måtte jeg opp og besøke Jesus, som står og speider ut over Rio de Janeiro fra toppen av det 704 meter høye Corcovado-fjellet. Det var liksom ikke snakk om å la være.

Dette verdenskjente monumentet, som er synlig fra store deler av Rio de Janeiro, tok ni år å bygge, og sto ferdig i 1931. Selve statuen er 30 meter høy – pluss pidestallen den står på, som måler åtte meter. Armspennet er hele 28 meter og armenes posisjon, i 45 graders vinkel ut fra kroppen, symboliserer fred. Idéen til byggverket kom først på 1850-tallet, men det var det katolske samfunnet i Rio som i 1920 relanserte idéen, begynte en pengeinnsamling og fikk realisert prosjektet.

Nå i nyere tid får statuen besøk av over 300.000 mennesker i året. Og vi skulle altså være to av de.

Likevel utsatte vi det så lenge som mulig. Faktisk utsatte vi det såpass lenge at det nesten ikke ble noe av i det hele tatt.

Fredag skulle vi hjem til Norge, og vi hadde faktisk såpass med is i magen at vi drøyde helt til onsdag før vi ga det hele et forsøk. Igjen tok vi buss (kollektivtrafikken i Rio er helt genial, altså), denne gang i 40 minutter, fra Ipanema – der vi bodde – til Cosme Velho – der togstasjonen opp til statuen ligger – bare for å finne ut at skydekket oppe på Corcovado var så tett at man ikke ville se noe som helst.

Ein real bomtur, som man ville sagt på nynorsk (tror jeg), og vi ble derfor tvunget til å sette oss på bussen og kjøre de samme 40 minuttene tilbake igjen. Om ikke annet ble vi relativt lommekjent i Rio de Janeiro, da.

Dagen etter var det meldt ok vær, så vi var nødt til å prøve på nytt.

Igjen valgte vi å satse på toget fra Cosme Velho. Det skal sies at det finnes enda et alternativ for å komme seg opp til Jesus, nemlig å gå fire, fem timer gjennom Tijuca-skogen, verdens største urbane skog, men av ymse grunner er det ingen lokale som anbefaler å gjøre det uten guide.

Vi prøvde ikke kjempehardt, men noen guide fikk vi ikke tak i, og vi turte ikke å ta sjansen på å gå oss vekk i denne svære skogen, så det ble nye 40 minutter i en lokalbuss for å komme oss til togstasjonen. Internett fortalte at første toget gikk 8:20, så vi tenkte at vi skulle være der rundt klokken 8. Senest!

Noen ganger skjer derimot uforutsette ting. Denne gang medførte overraskende treg mage på morgenkvisten forsinkelser vi ikke kom utenom, og vi kom derfor ikke frem til togstasjonen før rundt 8:30. Da krydde området selvfølgelig med folk, og vi fikk ikke togbillett før klokken 9:40.

Det var selvsagt altfor, altfor, ALTFOR sent. Da vi kom opp, møtte vi det totale kaos av mennesker i alle former og fasonger og selfiesticks så langt øyet kunne se. Og fascinerende nok er det noe med slike steder som gjør at veldig mange mennesker mister alt som heter normal folkeskikk.

Plutselig er det nemlig greit å brøyte seg frem. Plutselig er det helt ok å dytte folk til side fordi du skal legge deg ned på bakken og få bilder fra froskeperspektiv. Plutselig er det helt naturlig å veive den hersens selfiesticken opp i ansiktet til alle og enhver. Jeg kommer for øvrig tilbake til selfiestick-hatet mitt ved en senere anledning.

Det er få som nyter å være der. Jeg er sikker på at over 80% av de menneskene som besøker denne fantastiske statuen daglig ikke aner noe som helst om den.

Jeg merket irritasjonen boble innvendig. Likevel forsøkte jeg virkelig så godt det lot seg gjøre å ta meg sammen. Det fungerte til en viss grad. Til slutt fikk vi en plass ytterst på plattformen og kunne nyte en helt enorm utsikt over hele Rio de Janeiro. Der var det alt sammen; Maracanã, Flamengo, Botafogo, Sukkertoppen, Copacabana og Ipanema.

Jaggu fikk vi tatt ett bilde av oss selv også før et par tyske turister brøytet seg frem foran oss. Jeg vil understreke at bildet under er tatt med mobilen, men uten selfiestick.

Da jeg snudde meg 180 grader så jeg rett opp på ham. Kristus. Eller, ikke Kristus i levende live, da, men i statueform. Og selv om jeg ikke er spesielt opptatt av statuer, var det faktisk et ganske så fint øyeblikk. For det er en passe makaløs statue, skal jeg si deg. Med sitt rolige ansikt står han der og sprer fred utover mektige Rio de Janeiro, som ligger for hans føtter.

Og da må man jo bare gjøre det typiske turist-fjaset, da.

Kristusstatuen er, til tross for altfor mye mennesker og kjas og mas, et must hvis du er i Rio de Janeiro. Selvsagt er det det. Vi hadde veldig lyst til å gå opp via Tijuca-skogen, men fikk dårlig tid på slutten av oppholdet. Vi måtte dermed prioritere annerledes. Dessverre.

Jeg har egentlig kun ett tips dersom du har planer om å dra opp hit: For Guds skyld, rekk 8:20-avgangen fra Cosme Velho!