Ernesto “Che” Guevara ble den han er mest kjent for – en revolusjonær – mye grunnet hans episke reise gjennom Latin-Amerika for 60 år siden. Motorsykkeldagbøkene gir et unikt innblikk i Guevaras opplevelser, og hvorfor han ble den han ble – og er samtidig et must for alle som skal til Sør-Amerika.
Desember 1951. To unge gutter legger ut på en episk reise fra Alta Gracia, rett ved Córdoba, Argentinas nest største by.
De to guttene er Alberto Granado, en 29 år gammel biokjemiker og Ernesto Guevara, en 23 år gammel medisinstudent – bedre kjent som Che Guevara, senere marxist og geriljaleder.
Målet er Amazonas i den sørøstlige delen av Peru, der de to skal jobbe frivillig på en klinikk for spedalske.
Tanken er å foreta hele reisen på La Poderosa II, en 500 kubikks motorsykkel. Det varer dog ikke lenge før røffe sør-amerikanske veier legger kjepper i hjulene på både motorsykkel og eventyrlystne unggutter.
Che og Alberto kommer nemlig såvidt inn i Chile før flere trafikkuhell, blant annet en kollisjon med ei ku, gjør at La Poderosa II må etterlates. Gutta har svært lite eller ingen penger, og står dermed overfor en massiv utfordring med å i det hele tatt komme seg videre.
Et eventyr uten sidestykke
Det er et eventyr nesten uten sidestykke Che forteller gjennom sin dagbok. De haiker med lastebåter, lastebiler, busser og biler og sover der det er mulig. Mat er mangelvare, og Che er tydeligvis en kronisk sulten fyr, for hele tiden er det sult og jakten på mat som beskrives.
Men gutta gir seg ikke. På sin ferd besøker de blant annet Cuzco og magiske Machu Picchu, steder den godeste Che virker å bli fascinert av – både med tanke på arkitekturen, men ikke minst inkahistorien.
Oppe i Amazonas lager de en flåte som skal ta de fra Iquitos til Leticia, en liten by som ligger på “treriksgrensen” mellom Peru, Colombia og Brasil. De utslitte gutta glemmer å avtale hvem som skal holde vakt, noe som medfører at begge sovner og våkner først langt inne i Brasil – uten papirene i orden.
De løser dette problemet også, og reisen går via Colombia – et land de ikke liker noe særlig – til Caracas, hovedstaden i Venezuela.
Her ender også den drøyt 100 sider lange boka.
Underveis beskriver beskriver Guevara maktesløsheten menneskene i Latin-Amerika står ovenfor. Alt av industri og råvarer eies av rike mennesker og “Uncle Sam”, det vil si USA, og han beskriver samtidig flere møter med indianere, som lever stakkarslige, nesten ikke-eksistensielle liv i undertrykkelse.
Klinikkene for spedalske er helvete på jord. Her bor det mennesker som venter uungåelig på sin tragiske skjebne, nemlig døden. Ingen kan gjøre noe for de. Ingen vil gjøre noe for de. Dette opprører Che Guevara voldsomt.
Spiren til den senere revolusjonære Che Guevara sås utvilsomt på hans reise gjennom sitt eget kontinent, og hans tanker om et forent Latin-Amerika begynner å ta form.
Spøkelset som skapte den revolusjonære?
Spesielt kan dette leses i et sluttvedlegg i boka, Acotación al margen (Et notat i margen). Der forteller Che om et møte med en mann som gjør et voldsomt inntrykk på ham, en mann, en vandrer, som forteller om at verden tilhører menneskene, at menneskene en dag kommer til å gripe makten.
Dette vedlegget blir stående som et ubesvart spørsmål. Hvem var denne mannen? Var det en mann i det hele tatt, eller var det Guevaras ut-av-deg-sjæl-beskrivelse av en revolusjonær oppvåkning?
De lærde strides.
Interessant er det i alle fall, å lese en 23 årig argentinsk medisinstudents reise gjennom sitt eget kontinent, en reise, som gjennom humor og tragedier, er med på å forklare tilfeldighetene som førte til Che Guevaras møte med Fidel Castro noen år senere, og som bidro til at han ble selve symbolet på revolusjon – en prosess Guevara mente var helt nødvendig for å redde menneskene i denne delen av verden fra det imperialistiske og kapitalistiske USA.
Motorsykkeldagbøkene er et must for alle eventyrlystne – og for alle de som ønsker å forstå mer av det som senere skulle gjøre Che Guevara til en av verdens mest legendariske personer.
2 comments
Oi, du skriver så jeg virkelig får lyst til å lese “Motorsykkeldagbøkene”
(Reiselyst har jeg hele året)
Les! Du vil ikke angre. Er ikke tykke boka, så regner med du er ferdig over et par kopper marokkansk te 🙂