Så har jeg klart det igjen: Å bestille ferie til et land langt, langt utenfor allfarvei, til et land svært få i det hele tatt har hørt om, nemlig Kirgisistan.

Russland. Kasakhstan. Og Kirgisistan.

Dit skal jeg i sommer. Av alle mulige steder i hele verden. Av alle mulige sommerferiemål har jeg altså bestemt meg for å reise til utposten i det gamle Sovjetunionen, til Sentral-Asia, til den delen av verden der Silkeveien slanget seg gjennom regionens majestetiske fjell på sin vei fra Kina til den østlige delen av Europa for hundrevis av år siden.

For første gang har jeg bestilt en tur til en del av verden jeg vet svært lite om, til steder der jeg egentlig ikke aner hva som venter meg.

Til en del av verden der vi ikke en gang bruker det samme alfabetet.

Moskva og Almaty

Vi starter i Moskva. Det er nemlig Aeroflot («Thank you for dying with us!») som skal få den noe tvilsomme æren av å fly oss nedover, så det var liksom ikke så mye valg der i gården. Da tenkte vi at vi like gjerne kunne benytte muligheten og tilbringe et par dager i den – for meg – smått mytiske hovedstaden i det enorme russiske riket.

I skrivende stund holder vi på med visumprosessen, så vi får håpe vi slipper inn. Ellers blir det to og et halvt døgn på flyplassen i byen, og det frister ikke noe særlig.

Ellers har jeg egentlig ikke lest meg særlig opp på hva Moskva har å tilby, for å være ærlig.

Jeg går egentlig mest av alt rundt og er spent på om jeg vil føle meg velkommen der. Og om jeg klarer å bestille mat. Russisk er jo ikke akkurat mitt foretrukne språk.

Vel, vel.

Videre går ferden til Kasakhstans gamle hovedstad Almaty, tidligere Alma Ata, helt sørøst i verdens niende største land. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ville hit, egentlig. Jeg har dog hørt at det skal være en ganske så fin by, med masse fin natur rundt byen som kan utforskes til fots.

Så da får vi jo bare håpe at det stemmer.

Rosinen i pølsa – Kirgisistan

Så kommer selve rosinen i pølsa, nemlig to ukers ferd gjennom Kazakhstans naboland i sør: Kirgisistan.

Vi rekker så vidt innom hovedstaden Bishkek før turen går østover, mot høye fjell, turkise innsjøer, endeløse grønne sletter og stjerneklare netter.

Regelrett balsam for både øyne og sjel.

Underveis skal vi bo hjemme hos lokale familier – både i hus og i tradisjonelle nomadetelt, såkalte yurter – og vi skal bo i mer normale telt når vi kommer opp i fjellene, opp mot 4000 meter over havet. Vi skal på tre dagers tur på hesteryggen helt sør i landet, og vi skal helt sikkert drikke fermentert hestemelk, såkalt kumis.

Så da får jeg vel rennaræv og må på sykehus igjen, tenker jeg.

I Kirgisistan.

Nok et eventyr ut i det fullstendig ukjente. Ut i det utrygge. Ut av komfortsonen. Men så er det jo derfor vi lever. Ikke sant?

Avreise er om tre uker.

Hjælp.