En fisketur i Alaska byr på eventyr, spenning og fantastiske naturopplevelser. Nylig fikk jeg muligheten til å realisere min gamle barndomsdrøm, og Alaska skuffet definitivt ikke.
– Hold dere fast! Det er lite vann i elva, så det kan bli litt cowboy-kjøring.
Ordene tilhører Henrik Wessel, bærumsgutten som utvandret til Alaska for 30 år siden og som nå driver sin egen fiskelodge i nærheten av Talkeetna, et bittelite tettsted omtrent tre timer nord for Anchorage, delstatshovedstaden i Alaska.
Henrik finner frem hørselvernet og setter de over de mørke krøllene.
Gassen settes til «full speed» og i neste sekund gir jetmotoren på den flatbunnede metallbåten fra seg et brøl før vi skyter fart oppover den brune elven.
Elven er stri, det har regnet voldsomt oppe ved Denali – USAs høyeste fjell – den siste tiden. Forbi oss flyter enorme tømmerstokker som nylig har blitt røsket opp av de enorme vannmassene.
Lite vann? tenker jeg. Her er det jo flomlignende tilstander!
10 minutter senere forstår jeg hva Henrik mener.
Vi tar av fra hovedelven og setter kursen nordover, opp en sideelv som passende nok bærer navnet Chunilna Creek. Fritt oversatt fra språket til lokalbefolkningen, som jeg for øvrig ikke vet hva heter, betyr det Den klare elven.
Beskrivende nok, for plutselig er vannet glassklart. Like plutselig innser jeg at advarselen til Henrik var reell nok.
Etter bare få meter er nemlig vanndybden bare få centimeter.
– Jeg må sette opp båten for å dytte vannet foran oss slik at vi kommer oss opp! brøler Henrik.
Som sagt, så gjort: Han dreier rattet kraftig mot venstre og båten reagerer umiddelbart.
En bølge av vann skytes foran oss og dekker så vidt rullesteinene på elvebunnen. Henrik retter opp båten igjen, setter full fart og vi fyker over vår egen bølge på veien videre oppover i Alaskas uberørte villmark.
Paradiset i Alaskas villmark
På veien oppover elven ser vi et titalls mørke, svømmende skygger som har kommet hele veien fra Stillehavet for å gyte.
Kongelaksen. Flere av de er godt over halvmeteren store og må veie over 20 kilo.
Jeg kjenner hjertet slår fortere. Litt på grunn av en type båtkjøring som jeg aldri har vært med på tidligere. Mest av alt fordi det er her jeg skal få lov til å boltre meg den neste uka, kun utstyrt med vadere og fluestang.
Og stillheten.
Noen minutter senere ankommer vi endelig stedet vi skal tilbringe de neste dagene, nesten 24 timer etter at vi dro fra Oslo.
Henrik kjører båten opp på land, som man jo selvsagt gjør, og vi hopper ut på elvebredden. Bagasjen lempes inn i en golfbil og kjøres til tunet på hyttekomplekset, omtrent 50 meter unna.
Et paradis!
Vi ønskes først velkommen av to hunder, deretter av de lokale guidene som jobber fulltid med å hjelpe turistene med å finne de beste fiskestedene. Så kommer kokken ut av kjøkkenet og ringer i bjella.
Lunsjen er klar. Kroppen min er aller mest innstilt på å sove, men det får så være.
Jeg forstår fort at her skal det ikke mangle på noe.
Da USA kjøpte Alaska av Russland for så lite som 7,2 millioner dollar i 1867, kjøpte de det som etter hvert skulle bli USAs største delstat. Med sine drøyt 700 000 innbyggere, hvorav rundt 300 000 av de bor i hovedstaden Anchorage, er den likevel tredje minst befolket av de 50 forente statene.
Nettopp derfor er Alaska akkurat så øde og så vilt som du tror og ser for deg at det er. Det får jeg min første pekepinn på når jeg gjør meg klar for det første forsøket med fluestanga etter at lunsjen er fortært.
Bjørnen sover … ikke
– Se her, sier Henrik idet jeg tar på meg vaderne. Ta denne her. Det er bjørn i området.
I hånden har han en sprayboks.
– Blir du overrasket av en bamse, trykk på knappen og rett den mot ansiktet dens. Hele ladningen går av med en gang og forhåpentligvis snur den og løper sin vei.
Forhåpentligvis? tenker jeg. Jeg trenger en 50-kalibers revolver, ikke en forbaska spray!
Bjørnespray er nemlig ingen garanti. Overrasker du en fullvoksen grizzlybjørn som ikke ønsker å bli overrasket, og som i verste fall har unger, har du fort med en 400 kilo tung og aggressiv muskelbunt å gjøre.
Litt pepperspray kan fort prelle av som vann på den berømte gåsa.
Likevel er det svært sjeldent at bjørn angriper mennesker. Som regel er det de som løper først. Men, som vi alle vet; ingen regler er uten unntak.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro og tenke. Dette er ikke akkurat noe jeg er vant til å ha i bakhodet når jeg står og fisker etter halvkilos ørreter i Oslo-marka.
Jeg fester sprayboksen til beltet. Stanga gjøres klar med det som er den største, tyngste og mest fargerike flua jeg noen gang har sett. Dalai Lama, kalles de. Uvisst av hvilken grunn.
Vaderne strammes. Fiskeveska sjekkes. Så bærer det ut i elva i båt igjen, ned til en fiskeplass som av en eller annen grunn har fått navnet Bikini Beach.
Det første nappet
Jeg sniker meg uti det glassklare vannet, slipper ut litt snøre og gjør et klønete forsøk på å få til den velkjente fluekaste-teknikken.
Det er ikke enkelt, det krever mye teknikk og koordinasjon, men etter noen forsøk sitter det greit. Frem, tilbake, frem, tilbake. Litt mer snøre for hver gang.
Så slipper jeg og lar flua fly gjennom luften før den lander i vannet, nesten ved motsatt bredde.
Jeg lar den fargerike skapningen synke, nesten helt til bunns, før jeg strammer inn og lar den gli med strømmen nedover.
Langs en grop omtrent midt i elven ser jeg et titalls mørke skygger, men flua ligger litt for høyt i vannet til at de er interessert.
Jeg drar inn snøret. Prøver på nytt. Plasserer flua på nesten nøyaktig samme sted. Lar den synke enda litt dypere før jeg strammer. Følger den med stangtuppen. I det den nærmer seg lakseflokken, napper jeg litt i snøret slik at flua gjør to rappe bevegelser.
Bang!
En knallhard kamp
I det laksen biter går stanga i full bue og snella gir fra seg en hvesende lyd når snøret dras ut.
Jeg ser bare det mørke beistet av en fisk drar avgårde i en heidundranes fart mens jeg øyeblikkelig må ut i kamp for å klare å holde igjen samtidig som jeg skal unngå å miste balansen og tryne i det kalde vannet.
Laksen kjemper. Jeg kjemper mot. Strammer og sveiver rolig inn, men så stikker den avgårde igjen.
Og slik holder vi på en 20 minutters tid. Så, endelig, viser den tegn til å bli sliten. Jeg benytter muligheten og drar den inn mot land. Sakte men sikkert rygger jeg bakover mens jeg forsøker å holde balansen i den strie strømmen.
Så, etter en knapp halvtime får jeg den opp.
Min første laks!
Det er en såkalt «chum», eller en «dog». Pen er den ikke. Litt grønnaktig med vertikale røde striper, et utseende den får når den kommer opp elva for å gyte. Snuten har en lett bøy og tennene er sylskarpe.
Det er et farts- og muskelmonster.
Hva den veier vet jeg ikke. Fem, seks kilo kanskje. Det er et lite rumpetroll sammenlignet med den over 30 kilo tunge kongelaksen Henrik fikk i fjor, men likevel.
Jeg fjerner fluen fra laksekjeften med en tang. Alternativet, å bruke hendene, er ikke noe alternativ. Jeg vil ikke risikere at laksen plutselig spreller, med kroken i fingeren som resultat. Klarer laksen i tillegg å karre seg ut av hendene mine og ut i vannet, er jeg ille ute.
Det er langt til legevakt herfra.
Jeg får løs fluen og setter den rolig ned i vannet igjen. Her er det nemlig «catch and release», dessuten er ikke «chum’en» noe særlig å spise (den egner seg i såfall best røkt).
Etter noen sekunders kjæling der jeg drar den rolig frem og tilbake i vannet for at vannet skal strømme gjennom gjellene, piler den avgårde, tilbake til gropa si.
Det vanker high fives. En skal ikke kimse av følelsen av å lande sin aller første laks. Og at det skjer i Alaska er bare makaløst.
Laksens sirkel
Jeg må ta en liten pause. Pulsen banker. Så jeg setter meg på elvebredden med en kald en i hånda.
Jeg er i føkkings Alaska. På laksefiske. Mens bjørnene lusker i buskene.
Og ikke minst; det koker i elva:
Det er nemlig august og høysesong for gyting. All laks som er født her, og som har overlevd den strabasiøse ferden helt ut i Stillehavet, har nå kommet tilbake for å legge sine egg nøyaktig der de selv ble klekket for noen år siden.
Så dør de. Alle sammen.
Før det skifter de farge. Som regel fra sølv til mer rødaktig. Nesepartiet får en kraftig og markert bue. Og de går i en slags transe. En gytetranse. Før de altså dør og seiler livløse nedover elven, til stor glede for bjørnene som bor her.
Livets sirkel. Alaskas sirkel.
I det jeg går og legger meg den kvelden, er det med et stort smil om munnen. Det til tross for en jetlag jeg aldri har opplevd maken til, men å få sin første laks på fluestang, etterfulgt av tre, fire til, er intet mindre enn en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.
De neste dagene fortsetter i samme spor. Vi flyr sågar helikopter oppover i elva og rafter oss nedover mens hvithodehavørnene svever lydløst over hodene våre.
Nå og da stopper vi og vasser i land. Det er bjørnespor overalt. Jeg dobbeltsjekker at bjørnesprayen sitter der den skal og slenger ut flua. Og laksen, den biter villig.
Bang, bang, bang!
Dette er nødt til å være verdens fremste lakseeldorado.
Alaksa!
Et annerledes laksefiske
Onsdagen går med til et type laksefiske jeg aldri har sett maken til, og som jeg egentlig er litt flau over å fortelle om.
Vi skal fiske etter laks av typen «Sockeye», ofte bare kalt «Red», som er den beste matfisken i Alaska.
De som dras på land dit vi skal er riktignok sølvfargede, men det skyldes at de nylig har kommet opp elva. Om bare få dager er de helt røde, men med et grønnaktig munn- og haleparti.
Vi kjører båten tilbake i den brune elva og setter kursen nordover. Etter 20 minutter med basking i vannmassene, ser vi rundt 30 personer i alle aldre stå omtrent oppå hverandre langs elvebredden.
Alle har fiskestenger i hendene og fisker på en måte jeg aldri har sett tidligere.
Men i all verden, tenker jeg.
– Dette er lokalbefolkningens måte å skaffe mat på, sier Henrik mens han ler. Det er et spesielt fiske, for å si det mildt!
Det har Henrik helt fullstendig rett i.
Og det er en grunn til at alle står akkurat her. Dette er nemlig stedet der det kommer ned en bitteliten bekk fra et bittelite vann litt høyere i terrenget. Ute i det brune vannet, usynlig for oss, står det hundrevis, kanskje tusenvis av laks som venter på å komme opp akkurat her for å gyte.
– De står i strømmen langs land her, forklarer Henrik. Helt stille, egentlig, og venter på å samle nok energi til å komme seg helt opp til det lille vannet her oppe.
Jeg kikker bort på de lokale igjen.
En helt spesiell teknikk
Fisketeknikken går ut på å slenge ut halvannen til to meter snøre som kun har en krok i enden. Ikke noe agn av noe slag. Kun en krok.
Snøret skal gli vannrett gjennom vannet, og håpet er at snøret skal «legge seg» inni munnen på laksen slik at det bare er å dra til for at kroken skal feste seg.
Det handler om å huke laks med vilje.
Definitivt ikke måten jeg har lært å fiske på.
Reglene er dog strenge. Huker du fisken på et annet sted enn i munnen, må den slippes ut igjen. I buskene lurer det oppsynsmenn som ikke går av veien for å gi deg en saftig bot dersom dette ikke overholdes. Det samme skjer dersom du overstiger kvoten på tre laks per person per «økt».
Vi er heldige, for det er så mye laks i elven at kvoten er doblet. Seks laks per person på, la oss si, fem kilo i snitt.
Det er 30 kilo, det.
Ikke rart folk går mann av huse.
Den aller beste plassen er akkurat der bekken renner ut i elven, men her er det så populært å stå at det nesten fører til knuffing. Jeg nøyer meg derfor med å stå litt lenger unna og heller observere litt mens jeg prøver selv.
Kast, gli, napp, prøv på nytt. Kast, gli, napp, prøv på nytt. Kast, gli, napp, og der!
Av en eller annen grunn klarer jeg det. Det er ren flaks, men jeg napper til akkurat i det kroken er i nærheten av laksens munn, og jaggu klarer jeg å huke den. Minutter senere ligger den på bakken ved siden av meg.
Død.
Det er et vanskelig fiske. Noen har teken, jeg har det ikke. Jeg får opp fire stykker, og må gi meg når jeg kjenner en gryende senebetennelse etter hundrevis av forsøk på den monotone kastebevegelsen.
Men gruppa har fylt kvoten, så vi fyller kasse på kasse med fersk laks som vi lemper opp i båten og tar med oss tilbake til Norge.
Jakten på regnbueørreten
Det er nesten ikke lov å si, men mot slutten av uka går jeg litt lei. Ikke lei av å fiske, men lei av det samme fisket.
Lei av å fiske «chum» og pukkellaks. Sesongen for kongelaks er ferdig og den såkalte «silveren» – sølvlaksen – har enda ikke kommet opp fra havet.
Så jeg endrer strategi. Og mål.
Jeg går for de store regnbueørretene i stedet. Og jeg får med meg en kompis av Henrik som har tatt turen opp fra Anchorage. En som kjenner elva bedre enn sine egne vadere.
– I og med at laksen står i store stimer og gyter i vilden sky, er det nærmest garantert at det står ganske stor ørret i umiddelbar nærhet, forklarer han.
Så viser han meg agnet.
En bitteliten rød kule som festes rett på snøret sammen med et lite blylodd, noen få centimeter over en tom krok.
That’s it.
En eggimitasjon.
Å fiske etter regnbueørret krever en litt annen teknikk, kløkt og presisjon. Agnet plasseres rett over laksestimen og jeg får den til å danse nedover med strømmen.
Bang!
Den vakre fisken gjennomskuer definitivt ikke bløffen, og de to siste dagene går med på å håve inn den ene regnbueørreten flottere enn den andre.
Og når man i tillegg får elvens siste flotte fisk på kroken, en Dolly Varden, en sølvfarget røye med rosa prikker, er turen komplett.
See you later, Alaska
Uken i Alaska går fort. Plutselig er jeg tilbake i Anchorage og det hele virker som en drøm. I det flyet tar av og svinger mot nordøst, og jeg kan betrakte Alaskas enorme villmark fra oven, vet jeg det allerede.
Hit er jeg nødt til å reise tilbake.
Og merkelig nok er det noe inni meg som ønsker å se en grizzlybjørn på nært hold.
Slik fisker du laks i Alaska
For mange kan det virke som om laksefiske i Alaska er en litt sånn uoppnåelig drøm. Det er det så langt der ifra.
Du må bare spare opp litt midler.
For det finnes sikkert hundrevis, kanskje tusenvis, av steder å fiske, og minst like mange guider og steder å bo. Jeg har av naturlige årsaker ikke forsøkt alle, og vil derfor komme med én soleklar anbefaling:
Talkeetna Fishing Lodge. Eid av Henrik Wessel.
Profesjonelt til fingerspissene. Unike guider som gjør alt for at fiskeopplevelsen skal bli så optimal som mulig. Perfekt mat. Nydelige fasiliteter.
Ja, og Henrik, da. En usedvanlig hyggelig og kunnskapsrik vert.
Pris? Ca 30 000 norske kroner for en uke.
Du finner mer informasjon om Henrik og lodgen hans her.
Fly
Skal du til Alaska, må du enkelt og greit fly til Anchorage. Det går svært få direkteflyvninger fra Europa, men vi fløy faktisk Oslo – Frankfurt – Anchorage med Lufthansa og Condor Airlines, som er et datterselskap av Lufthansa.
Så vidt jeg har klart å finne, går denne direkteruten på lørdager, både tur og retur. Flytiden «over dammen» er knappe 10 timer. Et opphold hos Henrik varer fra lørdag til lørdag, så det kan trygt sies å være en solid kombinasjon.
Prisen er mellom 7 000 og 8 000 kroner, litt avhengig av valutakursene.
Du kan også fly Oslo – Reykjavik – Anchorage med Iceland Air.
Transport videre
Velger du et opphold hos Henrik, blir du hentet på flyplassen og kjørt opp til Talkeetna med bil. Denne turen tar rundt tre timer. På veien stopper dere for å handle inn nødvendige varer som personlig mat og snacks, drikke og eventuelt alkohol.
Fiskekort kjøpes også på veien (ca $70 – $115 dersom du skal fiske kongelaks). Det samme kan man gjøre dersom man trenger noe fiskeutstyr. Å besøke en sportsbutikk i Alaska er for øvrig en unik opplevelse i seg selv.
Fra Talkeetna tas du videre opp til fiskelodgen i båt, som er beskrevet litt lenger opp i denne teksten. Denne turen tar ca 20 minutter.
Sesong
Sesongen er litt forskjellig avhengig av hva du ønsker å fiske. Her kommer en oppsummering:
Kongelaks (King Salmon)
12. juni – 13. juli
Rødlaks (Red Salmon eller Sockeye)
15. juli – 30. juli
Sølvlaks (Silver Salmon)
1. august – 15. september
Tigerlaks (Chum Salmon eller Dog Salmon)
15. juli – 15. september
Pukkellaks (Pink Salmon eller Humpback Salmon)
15. juli – 30. august
Regnbueørret, harr og Dolly Varden-røye
25. april – 5. oktober
Hva skal du ha med deg
Tre måltider om dagen er inkludert. Måltider og snacks utover dette, samt brus og alkohol, må du ha med deg selv (kjøpes på veien fra Anchorage til Talkeetna).
Hos Henrik kan du også leie utstyr som vadere og vadesko (merk at norske vadere med filtsåle ikke er lov å bruke her borte). Du kan også bestille Simms-utstyr hos Henrik før du reiser, så ligger det klart på lodgen når du ankommer.
Kort oppsummert kan det være greit å ha med seg følgende:
- Aktuelle fiskestenger (det er mulig å fiske både med flue og sluk/spinner i elva)
- Aktuelle sneller
- Kroker, fluer og sluker (Henrik selger også dette på lodgen)
- Kamera
- Kredittkort og kontanter (husk at Alaska er i USA, tipsens hjemland. Det er vanlig å tipse både guider og kokken)
- Polariserte solbriller
- Hodelykt
- Solkrem
- Leatherman eller annen type tang (for å få flua ut av laksen på en mest mulig human måte)
- Vannflaske
- Myggspray
- Toalettartikler
Sengetøy og håndkle får du utdelt når du kommer.
God tur og skitt fiske!