Når den siste dekningsstreken på mobilen forsvinner, vet du at de neste dagene dreier seg om å nyte natur og friluft til det fulle.
Vi parkerer bilen. Veien går rett og slett ikke lenger. Herfra må vi gå. Det er en drøy mil inn til der vi skal bo. Jeg har blitt fortalt at det dreier seg om en jordgamme. Hva nå enn det egentlig innebærer.
Heldigvis skal store deler av bagasjen vår bli fraktet åtte av kilometerne med firehjuling. Vi laster opp resterende bagasje på ryggen og begynner å gå inn Mathisdalen, et par, tre mil sør for Alta. Her skal vi være de neste fire dagene. Vi skal på rypejakt.
Jeg kikker meg rundt. Høsten kommer tidligere hit enn til Oslo. Trærne er bemerkelsesverdig fargerike og står i sterk kontrast til det grå, golde, kalde fjellet som befinner seg over tregrensa. Elven som renner nedover dalen er glassklar og iskald. Her smaker vannet bedre enn i springen.
Vinden tar seg opp. Vestavind. Den forsterkes ved at den kommer rett ned dalen og er nok ikke langt unna storm i kastene. Vi får den rett i fleisen. Selvfølgelig.
Vi ankommer stedet der resten av bagasjen vår står og venter. 40 kilo på ryggen, motvind med storm i kastene og en særs bratt og ulendt terreng er ingen god kombinasjon. Det er såvidt vi kommer frem. Men da vi gjør det, ser at det faktisk er en hytte vi skal bo på, ikke en jordgamme, og får fyr i peisen, da blir alt så mye bedre.
Resten av oppholdet består av knallblå himmel og null vind. Det er rett og slett praktfullt. Finnmark viser seg fra sin aller beste side. Dessverre betyr dette dårlige jaktforhold, men det er underordnet. Vi får skutt tre ryper, den første for hunden vår, Felix. Det var akkurat derfor vi kom. Vi skulle gjerne fått flere, men likevel: Mission accomplished.
Enda godt vi kjøpte 200 skudd. Sånn for å være på den sikre siden.
Når jaktlykken ikke er helt som planlagt, prøver jeg fiskelykken isteden. I følge lokale rykter skal det gå store røyer i vannet i nærheten. Gang på gang hiver jeg spinneren uti. I det jeg er i ferd med å gi opp, biter det. Det er en sværing. En sværing med rød buk og hvite finner.
En superrøye!
Adrenalinet pumper. Den er minst to kilo, kanskje mer. Den kjemper for livet. Akkurat i det jeg skal dra den på land, tar den innersvingen på meg, gjemmer seg under en stein og kutter snøret. Den er fri. Men jeg, jeg er tom. Jeg har mest lyst til å bare synke ned i lyngen bak meg og skrike ut min frustrasjon.
Jeg gir meg likevel ikke. Jeg skal ha opp en superrøye.
Men jeg har uflaks. Rett foran øynene mine utspiller det seg nemlig noe jeg aldri har sett tidligere: Kun en meter fra land kryr det av røyer. Store røyer. Hunnene gnir seg mot bunnen, på jakt etter den perfekte steinen å legge eggene sine. Rett i nærheten vokter en svær hann, som bare venter på å sprøyte sin…forplantningsvæske utover den samme steinen.
De finnes ikke sultne. De er opptatt med gyting. Med andre ord er det bare å legge fra seg fiskestanga.
En lyd fanger oppmerksomheten min. Et enslig reinsdyr vasser over bekken i nærheten før den forsvinner nedover dalen. En mus kryper ut av hullet sitt i nærheten og myser opp på meg før den, vettskremt, fyker omtrent baklengs tilbake. Kun sekunder senere flyr en perleugle forbi og lander i nærmeste tre. Jeg kikker på den. Den vagger på hodet i karakteristisk ugle-stil tilbake. Jeg smiler. Dette er naturen på sitt beste. Men her er det uglas, ikke kattens, lek med musen.
En gledelig overraskelse er det også å endelig få øye på Norges nasjonalfugl, fossekallen. Jeg har aldri sett en fossekall før, men her vrimler det av den.
Jeg tar med meg kameraet mitt på en liten utflukt, bare for å forevige inntrykkene av ville Finnmark.
Solen dukker til slutt ned bak fjellene i vest. En halvtime etter skjer dette:
Solnedgangen blir liksom den perfekte forrett til middagen. Og som om ikke forretten var bra nok så byr kanskje desserten på noe enda bedre. Den mørke himmelen akkompagneres av grønne belter med lys som danser foran stjernene. Aurora polaris. Nordlys. Jeg har så vidt sett det før, i Trysil, men dette er liksom på ordentlig. Dette er rett og slett magisk.
Finnmark, altså.
Hvem trenger vel mobildekning, internett og TV?
7 comments
Altså, det hører til sjeldenhetene at artikler titulert med «Finnmark» er noe som appellerer til meg… Men seriøst, her traff du blink (pun intended). Guri for noen ufattelig vakre bilder! Og teksten din er selvsagt festlig, som alltid 🙂 Litt av et eventyr!
Jeg satt lenge og tenkte på en noe mer spennende tittel, men måtte melde pass og endte opp med dette kjedelige greiene her isteden. Hyggelig at du likte det, jeg takker ydmykt 🙂
WOW! Jeg er målløs! Jeg vil til Finnmark! NÅ!!! Bildene er jo rene Finnmarksreklamen! Det her må jo ha vært tidenes opplevelse – i hvert fall for en som elsker naturen (og jakt selvfølgelig)!
Haha 🙂 Dette var helt knall. Faktisk var det nesten FOR godt vær, fordi vi fikk ikke i nærheten av antall fugl vi hadde håpet på. Men hva gjør vel det med slike omgivelser.
Vakkert beskrevet og NYDELIGE bilder. Helt vanvittig flott! Nå føles det enda bedre at jeg flytter oppover til denne landsdelen allerede nå i helgen. :p Som de andre sier, vanvittig bra Nord-Norge-reklame!
Jo, takk! Finnmark virker som et helt safe sted å flytte til. Har frøktelig lyst til å reise oppover når det er vinter og -30 grader. Håper det kan skje neste år. Nord-Norge ftw!
Nydelige bilder og godt fortalt! Nå kjente jeg virkelig at jeg må få tatt jegerprøven! 🙂