Ferien som forandret alt

Det er nesten fire år siden nå. Fire år siden jeg var på en ferie som for alltid kom til å forandre min måte å reise på.

Sommeren 2012, i en alder av 28, var jeg på en type sommerferie som jeg helt 100% sikkert vet at jeg aldri kommer til å gjøre igjen. I hvert fall ikke de neste 30 årene.

Jeg var på charterferie. På Kypros.

Fig Tree Bay, het det. Jeg hadde vært der før, i 1994, med familien og mente å huske at dette stedet var ganske så ålreit. Ja, som 10-åring var det kanskje det. Som 28-åring, derimot, var det altså så kjedelig at det tok et snaut døgn fra jeg ankom hotellet til jeg tenkte «gud bedre, jeg vil hjem!».

Den gangen visste vi ikke bedre. Vi hadde ikke forsket nok på det som lå utenfor det de klassiske turoperatørene tilbyr. Vi hadde skylappene på. Dessuten var vi fortsatt bestemte på at ferie, det er å ligge så stille som mulig i en uke. Som om ikke det var nok, tenkte vi at vi måtte ha en billig ferie det året siden vi hadde vært i Florida året før.

Det er de dummeste argumentene jeg har lagt frem overfor meg selv noensinne.

For det første ble ferien dyrere enn noensinne. Vi bestilte måneder i forveien, men fortsatt tilsynelatende altfor sent, og én uke på Kypros endte med å koste mer enn en to års rundreise i Asia. Ikke nok med at det var dyrt, men så lite valuta for pengene skal det faktisk ikke være mulig å få. Det var som å kjøpe en brukt Lada til prisen av en ny Ferrari.

For det andre var det ingenting å gjøre i Fig Tree Bay. Absolutt ingenting. Der og da, mens jeg lå på en solseng og kikket rett opp på en blå himmel mens svetten rant av min tiltaksløse flodhestlignende kropp, fant jeg ut at en ferie må inneholde fysisk aktivitet. En ferie må inneholde mentale stimuli.

Som jeg kjedet meg! Det var bare en uke, men altså, det føltes som et helt liv – og litt til. Og det var det samme hver eneste dag:

Stå opp tidlig for å prøve å fikse seg en solseng. Det var vanskelig nok i seg selv, det, for småbarnsforeldre er oppe før hanen fiser med sine fire, fem håndklær og reserverer det som kan reserveres.

Kommer du dassende ned halv ni, etter å ha tvunget i deg en frokost bestående av en tørr toast, marmelade og altfor sterk kaffe, har du tapt.

Da må du ligge bakerst, der småbarna leker og der tenåringene, som fortsatt må være med foreldrene på ferie, spiller fotball. Der sanda spruter og der folk ikke nøler med å passere kun få centimetere fra nesetuppen din fordi de skal opp og hente seg enda en øl.

Når du skal bade må du brøyte deg frem gjennom en helt usannsynlig stor folkemengde for å i det hele tatt se vannet. Og når det er gjort, føler du deg som Jesus i det du nesten kan gå tørrskodd 150 meter ut for å i det hele tatt bli våt.

Så er det lunsj. Menyen er selvsagt skrevet på norsk og tilbyr blant annet kjøttkaker. Til og med kelneren snakker norsk. Og svensk. Men mest dansk.

Så bærer det ned til solsenga igjen. Det er 43 grader i skyggen, så noe annet enn å bare ligge der lar seg rett og slett ikke gjøre. Da gjelder det bare å stille parasollen, som koster åtte euro ekstra å leie per dag, riktig, slik at skyggen dekker kroppen helt.

Etter fire nye timer under parasollen, bærer det tilbake til hotellet der man må slappe av enda litt til. Man blir jo rent utslitt av å ligge åtte timer på en solseng, må vite.

Det ender til og med at man sover en times tid. Klokka er gjerne rundt 18:00 når man våkner, og det er altfor tidlig for middag. Så da setter man seg på verandaen med en øl og leser.

Og her kommer vi egentlig til det viktigste av alt: Å ha med nok bøker.

I 2012 gjorde jeg kardinaltabben å bare ha med meg fem bøker. De skulle liksom holde en uke. Da den femte og siste nærmet seg slutten allerede midt på dag fem, med to hele dager igjen på den samme solsenga, begynte jeg nesten å gråte.

Jeg vurderte å kontakte forsikringsselskapet og spørre om de kunne sende meg hjem på humanitært grunnlag.

Jeg kjedet meg så voldsomt at det faktisk er vanskelig å beskrive. En lignende følelse av total befrielse som da bussen kom og hentet oss på hotellet på avreisedagen har jeg sjeldent kjent maken til.

Da var det liksom greit å sitte der, på bussen, med en fyllesjuk guide i forsetet, solbrente voksne med akutt behov for ny ferie når de kommer hjem grunnet hylende unger som ikke vil hjem og den litt eldre garde som bare klør i fingrene etter å tømme tax-free’en på Gardermoen når flyet lander 03:30.

Men jeg har lært. Det skal ekstremt mye til før jeg reiser på charterferie igjen. Da må jeg faktisk få betalt for å reise.

Jeg er langt i fra negativ til å besøke typiske charterdestinasjoner som Hellas og Spania, misforstå meg rett, men da er jeg nødt til å reise i et tidsrom der det ikke er konstant hetebølge, og jeg er nødt til å reise et sted der det faktisk er mulig å gjøre noe annet enn å bare ligge på en solseng.

Jeg må kunne oppleve noe, gjøre noe, bli kjent med den lokale kulturen.

Men vi lærte av det hele.

Året etter reiste vi til California, deretter til Afrika. Så India og Nepal før Brasil sto på agendaen sommeren 2015. Og nå, i 2016, skal jeg først til Hongkong før målet altså er å reise Sør-Amerika på langs.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Takk, Kypros!

Bilde i toppen: Flickr/oenvoyage