Kokboru – spillet om den døde geita

Ved vakre Song-Köl i Kirgisistan er det enkelt å ane fred og ingen fare. Det gjorde jeg også – inntil noen fant ut at de skulle spille det tradisjonelle spillet Kokboru.

Med den speilblanke innsjøen i ryggen, de majestetiske fjellene foran meg og den stekende sola i fleisen står jeg der, utenfor yurten min, 3 000 meter over havet og glor.

Jeg vet ikke helt på hva, for jeg har havnet inn i den svært så uvante tilstanden av kjedsomhet. Hjemme i Norge hadde jeg vært desperat etter å finne på noe.

Her, ved innsjøen Song-Köl i Kirgisistan, er det ingenting å finne på. Bortsett fra å ri på hest, men det gjorde jeg tidligere i dag, og nå er rumpa mi sår. En ny ridetur frister særdeles lite.

Så da står jeg heller og glor litt. Naturen her er så vakker at det er balsam for sjelen. Da gjør det ingenting å kjede seg. Tvert i mot tror jeg det er ganske sunt.

Lyden av overskåret strupe

Med ett fanger en lyd oppmerksomheten min. Først skjønner jeg ikke helt hva det er, men så enser jeg den desperate lyden av breking.

Jeg snur mitt solbrente fjes 90 grader og får høye på en smilende kirgiser iført solhatt, oransje genser og en god gammeldags hip-hop-bukse på en stor hvit hest, ridende mot meg.

Den ene hånda holder i tømmene. I den andre holder han en sprell levende, dog hjelpeløs svart geit etter hornene.

Flere kirgisere, den yngste kan ikke være eldre enn 10 år gammel, strømmer til i det geita slippes ned på bakken. To av gutta kaster seg over den og holder den nede mens de roper mot kjøkkenet – det vil si teltet der det tilberedes middag.

Ut av teltet kommer mor sjøl.

I hånden holder hun en kniv som speiler seg i sollyset.

Kniven overrekkes den eldste gutten, og i neste øyeblikk er lyden av breking borte og erstattet med lyden av lett surkling og synet av en ildrød foss av blod.

Pulsåren er skåret over. Takk og farvel.

Advarsel: Sterke scener på de to bildene under.

I neste bevegelse er resten av hodet skåret av, og med bestemte bevegelser ryker også føttene – én etter én.

Knekk, knekk, knekk.

Sekunder senere er dyret bare en liv-, hode- og klovløs skrott. Geita, som bare få minutter siden pustet inn den klare kirgisiske luften gjennom de små neseborene sine, har blitt redusert til en pelskledd klump med kjøtt.

Let the game begin

Jeg står rett opp og ned, mildt sagt sjokkert over det som nettopp har utspilt seg rett foran øynene mine. Jeg er selv jeger, og er ikke helt ukjent med å ta livet av dyr, men dette kom litt for brått på.

Kirgiseren med solhatt og den oransje genseren løfter det som er igjen av geita i triumf og slenger den opp på hesten. Den hvite hestepelsen farges umiddelbart rød av blodet som fortsatt står som en fontene ut av halspulsåren, men verken mannen eller hesten lar seg affisere.

I stedet setter de i full galopp mot fjellene i horisonten mens resten av gutta, syv i tallet, hiver seg opp på hestene sine og sender lange blikk etter den oransje-hvite virvelvinden.

Og jeg? Jeg forstår ingenting.

200 meter unna stopper han plutselig. Geiteskrotten slippes i bakken med et dunk før han snur og galopperer tilbake med et glis så bredt at det nesten går fra øre til øre.

Samtidig begynner unggutta å trigge hestene sine. En steiler. En annen vrinsker. I det sjefen sjøl kommer tilbake, ropes det en kommando på kirgisisk og så setter samtlige avgårde i full galopp mot stedet der geiteskrotten ligger.

Steppen rister under føttene mine av hestehovene mot det myke underlaget, og det tar bare noen få sekunder før de er fremme.

Da begynner kampen for alvor. Kampen om geita.

Kokboru.

Eldgammel tradisjon

Kokboru betyr «blå ulv» og er en eldgammel nomadisk tradisjon som opprinnelig ble spilt med ulver som ble tatt av dage idet de nærmet seg saueflokken på jakt etter litt kveldssnacks.

Det er noe vanskelig å se, men spillet består av to lag á fire mann som kjemper om å få den døde skrotten opp på hesten, for deretter å ri den noenlunde trygt de 200 meterne tilbake til motstanderens kazan, en sirkel på over fire meter i diameter som fungerer som et mål, som geita skal slippes innenfor.

Klarer man det, er det scoring og full jubel. Klarer man det ikke, må man passe seg så motstanderen ikke stjeler geita og scorer mot deg i stedet.

Spillet er intenst og kaotisk, og det er ikke alltid så lett å se hvem som egentlig har geita.

Titt og ofte er kampen om det døde dyret så hard at skrotten strekkes mellom flere hester som en strikk, og jeg frykter opptil flere ganger at alt skal revne og at innvoller og andre ulumskheter skal fly ukontrollert rundt ørene mine.

Det skjer heldigvis ikke.

3 x 20 minutter

Scoringer blir det, men jeg mister fort kontrollen over hvem som leder. Det tror jeg deltakerne gjør også. Og plutselig er det pause.

En av tre.

Kampene kan i utgangspunktet vare i flere dager, men akkurat som i cricket har man funnet en turneringsform som er mer publikumsvennlig, og det er vanlig å spille i 3×20 minutter.

Det kjempes, hales, dras og knuffes videre. Det scores og bommes, og den stakkars geita får virkelig gjennomgå ute på Kirgisistans øde stepper.

Men så, like plutselig som den startet, er kampen over.

Den oransjekledde kirgiseren tar den sønderslåtte geiteskrotten opp på den rødhvite hesten og setter kursen rett mot meg i sakte men svært så sikker gange.

Blikkene våre møtes, men han leer ikke en muskel i fjeset. Ikke så mye som et smil i munnviken.

Jeg svelger og kikker meg usikkert rundt. Først da legger jeg merke til at absolutt alle ser på meg, nesten sitrende i forventning.

Ingen sier et ord.

Kirgiseren nærmer seg. Skal han kappe av meg hodet og spille med meg også? Er det det som er på gang? Skal jeg ende mitt liv som en slags fotball langt ute i ødemarka i Kirgisistan?

Jeg står der som en saltstøtte.

Én meter unna meg stopper han. Han løfter geiteskrotten med én hånd og slenger den foran føttene mine med et dunk før han snur på en femøring og braser ut i latter. Det gjør alle andre også.

Jeg kikker ned på det som en gang helt sikkert var en lykkelig og bekymringsløs geitebukk.

Så husker jeg plutselig noe guiden fortalte meg.

«Tradisjonen sier at den som får geita til slutt skal lage middag til alle sammen.»

| Les også: Komplett reiseguide og mine beste reisetips til Kirgisistan.