Det tar nøyaktig 23 sekunder fra du går ut av flyplassen i Delhi til kultursjokket slår mot deg. Derfra er India en eneste stor reise inn i forundringens og fascinasjonens verden.
Da vi kom ut av dørene på flyplassen i Delhi, var det nærmest som en horde av mennesker kom løpende mot oss. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at rundt 20-30 mer eller mindre pågående indere ønsket å kjøre oss til hotellet. Halvannen meter foran den offisielle «bua» til Meru Cabs, et av de «ordentlige» og trygge taxiselskapene i byen, ble vi huket tak i av en fyr som vi fulgte etter inn i en bil.
Svindel, svindel, svindel
Allerede her begynte alarmklokkene mine å ringe for alvor.
Advarsel 1: Bilen var hvit – en helt annen farge enn Meru Cab sine farger, som er svart og gul
Advarsel 2: Bilen hadde ikke skilt på taket
Advarsel 3: Fyren som huket tak i oss, satt seg inn i forsetet og skulle være med på turen
Advarsel 4: Bilen hadde ikke taksameter
Det sa DING DONG oppe i knollen min. Jeg begynte å bli skeptisk.
Vi fikk spørsmålet om hvor vi skulle, hvorpå jeg viste ham et bilde jeg hadde på telefonen som inneholdt hotellets navn, adresse og telefonnummer. Han tok opp sin egen telefon, tastet nummeret og «ringte hotellet». La på. Tastet et nytt nummer. Ringte igjen. Fikk kontakt. Sa noen gloser på hindi og ga så telefonen til oss. Mannen i andre enden sa at taxituren ville koste rundt 5000 rupees – nesten 600 norske kroner.
Advarsel 5: Avstanden mellom flyplassen og hotellet var rundt 20 km (takk, Google Maps!). For 600 kroner i India, et av verdens billigste land, kunne vi sannsynligvis bli kjørt til Oslo – og tilbake igjen
Advarsel 6: Hvorfor i all verden skal en som liksom er hotellresepsjonist diktere prisen for en taxitur?
Vi ga telefonen tilbake. Fyren sa et eller annet, la på og sa «5000 rupees, huh? Give me the money!». Jeg fikk øye på displayet til fyrens telefon. Anropet han hadde gjort sist, var til et helt annet nummer enn til hotellet. Og taxien sto fortsatt stille.
Da fikk jeg nok.
Jeg åpnet passasjerdøra og gikk ut. Nina fulgte etter. Så sjåføren, som foreløpig ikke hadde sagt et ord. Jeg ba om å få bagasjen, noe sjåføren, med et lett forvirret drag over fjeset, etterkom. Til slutt kom fyren, som jeg nå velger å kalle idioten, ut og skjelte oss ut. Heldigvis hadde vi da fått alt vi trengte for å snu på en femøring og gå tilbake til bua til Meru Cabs og få en skikkelig taxi. Noe vi også gjorde.
Først da kunne India-turen starte for alvor.
Delhi rundt med t-bane
I og med at vi landet i Delhi 05:30 om morgenen, hadde vi noen timer for oss selv før vi skulle møte gruppa vår på ettermiddagen. Av alle ting i hele verden, valgte vi å sette kursen mot The Red Fort med…t-bane. Vårt valg av fremkomstmiddel burde nok heller ha medført innleggelse med alvorlig tilfelle av hjerneblødning.
Men t-bane ble det. Stasjonen lå bare få minutters gange unna hotellet. Etter litt om og men fikk vi kjøpt billetter til det vi var ganske sikre på var riktig stasjon, og vi kom oss til og med på selve t-banen. Og der sto vi, som den klassiske silda i tønna, mens omtrent 700 par nysgjerrige mørkebrune øyne betraktet oss.
Husk for øvrig hvis du skal til Delhi noen gang at de to første vognene – uten unntak i det hele tatt – er forbeholdt kvinner. Det fant vi nemlig ut da vi skulle ta t-banen tilbake igjen.
Nok om det.
Du går aldri alene i India
I de fleste andre byer jeg har vært i, er store turistattraksjoner skiltet. Det konseptet har de ikke hørt om i India.
Da vi gikk av t-banen og fikk navigert oss opp på gateplan, så vi ingenting annet enn gater fulle av mennesker, sykler, rickshaws, tuk-tuks, biler, salgsboder, hunder og tiggere.
Noe rødt fort var ikke å se.
Vi slo dermed en imaginær kron og mynt (de har nesten utelukkende sedler i India) og gikk til venstre. En rickshaw (sykkeltaxi), som var mer enn ivrig på å sykle oss til dette forbanna fortet, fulgte etter oss en stund og sa etter mye om og men at vi heller burde ha gått til høyre.
Så vi snudde. Og rickshawen fulgte etter. Snart hadde han tilbudt seg å kjøre oss rundt hele den nordlige delen av India for rundt en tier. Men med taxierfaringen fra flyplassen friskt i minne, var det ingen som skulle sykle oss noe sted.
Så vi gikk.
Vi fant til slutt fortet. Og etter å ha navigert oss gjennom indisk rushtrafikk på sitt aller verste, kom vi endelig inn gjennom fortets porter.
Endelig litt fred og ro fra utsidens mas og kjas.
Det skulle ikke vare lenge.
– Can we take a picture?
Sju skritt innenfor kom det nemlig en indisk storfamilie nærmest løpende mot oss. De syntes åpenbart at to blonde mennesker fra Norge var mye mer spennende enn det historiske fortet, som blant annet står på UNESCOs verdensarvliste. Så da måtte vi ta bilder. Masse bilder – i alle mulige varianter og oppstillinger.
Og det stoppet ikke der. Opptil flere kom bort til oss med samme ønske. Noen turte ikke å spørre, men snikfilmet oss fra hoftehøyde isteden. Vi begynte å lure på hva i all verden for slags sirkus vi hadde havnet oppi.
Det toppet seg samme kveld, da en fyr kom bort til oss ved India Gate og ville ta bilder. Jeg tenkte jeg skulle prøve en spøk, strakk frem hånda og krevde 200 rupees (25 kroner). Fyren, med et mildt sagt overrasket uttrykk, tok hånda ned i baklomma, hentet ut lommeboka og var på vei til å betale. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg stoppet ham – jeg kunne ha blitt millionær der nede.
Samme fyren løp bort til Nina, fikk sitt bilde og gikk smilende avgårde. En halvtimes tid senere kom han løpende tilbake. I hånda hadde han en utskrift av bildet som var tatt for under 30 minutter siden. Stolt som en hane viste han det frem før han forsvant igjen. Fyren virket faktisk ganske så normal også. Ingen åpenbare tegn på psykiske lidelser eller lignende.
Vi følte oss rett og slett som rockestjerner.
Kultursjokket jeg hadde forventet å få hadde så til de grader slått til. Men etter under et døgn i India var vi utslitte.
Hvordan skulle dette India-eventyret utarte seg?
PS: De neste innleggene vil bli vesentlig mer innholdsrike når det gjelder bilder. Vi var for sjokkerte til å ta bilder av noe som helst i Delhi.
3 comments
Hahaha, jeg måtte le høyt flere ganger nå. Du beskriver veldig godt hvordan det er å besøke India. Lureri, stirring og snikfotografering hele veien. For alle som lurer litt på hvordan det føles å være kjendis, er det bare å farge håret blondt og reise til India. Jeg har aldri vært innom ideen om å ta betalt for å stille opp på bilder med folk, men det skal jeg sannelig prøve neste gang jeg er i Asia. Takk for tips!
Jeg må le litt når jeg tenker tilbake på det også. For et surrealistisk land med tanke på hva vi er vant til. Neste gang tar jeg betalt. Helt skattefritt og jeg er sikker på at det kan finansiere store deler av turen.