Det å komme nært innpå ville fjellgorillaer i Uganda er noe jeg aldri kommer til å glemme. Sannsynligvis er det noe av det heftigste jeg kommer til å oppleve.
– Inn her, sier guiden. Kom!
Jeg kikker meg noe forvirret rundt. Inn her?
Jeg står på en grusvei i Bwindi Impenetrable Forest Nasjonalpark, helt sørvest i Uganda, drøyt 2 000 meter over havet.
Fjellene som såvidt strekker seg over tåken i horisonten markerer grensen til Den demokratiske republikken Kongo.
Det er kjølig. Frostrøyken strømmer ut av munnen min i raske drag. Pulsen min er raskere enn normalt grunnet høyden.
Den tette jungelen er pakket inn i morgendis, noe som gir hele området et mystisk preg.
Det er stille. Merkelig stille.
Guiden peker og gestikulerer mot en vegg av tett, tett jungel. Jeg kikker spørrende bort på hans tause kompanjong, han som står der med jernansikt og en AK47 i hendene. Han fortrekker ikke en mine.
– Kom igjen. Fort!
Så snur guiden seg, hever macheten og begynner å hugge en sti. Det er nemlig sånn man må gjøre det her. Jeg følger etter og er med ett inne i den ugandiske jungelen. Jeg er omringet av tett, tett skog. Lyset kommer nesten ikke gjennom her. Bakken er fuktig. Terrenget heller 40-50 grader.
Men hva spiller vel det for rolle? Jeg skal møte fjellgorillaer i deres eget naturlige habitat. Jeg er mildt sagt oppspilt.
| Les også: Slik møter du fjellgorillaer på nært hold i Bwindi Nasjonalpark.
Fjellgorillaer – en truet art
Fjellgorillaer i vill tilstand er ikke noe man kan se hvor som helst. Faktisk finnes denne arten kun her i dette området; i grenseområdene mellom Uganda, Rwanda og Den demokratiske republikken Kongo. I tillegg finnes det noen få individer i Den sentralafrikanske republikk.
– Det er ikke så mange fjellgorillaer igjen i verden, forteller guiden mens han hugger seg videre gjennom jungelen. Det er rundt 800 igjen. Ca 400 lever her i Bwindi. Og bestanden er økende.
Han snur seg og smiler stolt. Han er en av de som jobber hver eneste dag for at gorillabestanden skal øke. Han elsker disse gorillaene. Det er livet hans.
Det har ikke alltid vært enkelt for gorillaene her. Folkemordet i Rwanda i 1994 drev svært mange mennesker på flukt opp i fjellene, og den eneste måten de kunne overleve på, var å spise ville dyr – deriblant gorillaer.
I tillegg har langvarig borgerkrig i det mye større nabolandet DR Kongo medført noe av det samme problemet.
Nå er det tilnærmet fred i området. Bwindi står i tillegg på UNESCOs verdensarvliste, og beskyttes derfor av FN.
– Det er mye lettere for oss å beskytte gorillaene nå, fortsetter guiden. Støtten fra FN og pengene dere betaler for å komme inn i parken hjelper oss veldig.
Pengene han snakker om er rundt $500 per person, som utelukkende går til å bevare – og øke – gorillabestanden i Bwindi Nasjonalpark.
Tett jungel
Vi har kun gått noen hundre meter fra grusveien. Det er så bratt her at jeg kan stå oppreist og likevel berøre bakken til venstre for meg med utstrakt arm. I den andre hånda har jeg en vandrestav.
Svetten siler. Myggen svirrer i store svermer.
Dette er jungel med stor J. Det er ikke uten grunn Bwindi har fått tilnavnet «ugjennomtrengelig skog». For det er den nemlig.
Så stopper guiden plutselig. Lytter. Det eneste man hører er pulsen til et halv dusin andpustne turister. Ellers er det musestille. Han står slik i et minutt. Bare lytter. Så strekker han hals, lener hodet bakover og hyler et slags «who, who, who!».
Ekkoet gjaller i jungelen. Ei jente i følget vårt kniser. Så kommer svaret. Langt borte, men hørbart. «Who, who, who!».
– Jeg kan snakke med gorillaer, skjønner du, sier guiden gravalvorlig.
Jeg må ha sett ut som jeg har falt ned fra månen for han bryter ut i en voldsom latter.
– Neida, det der var trekkerne våre, sier han mens han smiler bredt. De har gått i forveien og skal finne ut hvor gorillaene befinner seg.
Jeg er nå den litt irriterende fyren som følger som nummer én bak guiden, ivrig som jeg aldri har vært før.
Jeg kikker meg bakover. Bakerst går den mystiske mannen med våpenet. Han ser seg rundt. Speider. Lytter. Som en jeger. Fortsatt uten en mine i ansiktet. Jeg begynte å lure på om han var bevæpnet for å beskytte oss fra dyrene eller for å beskytte dyrene fra oss.
Jeg fant aldri noe svar på akkurat det.
Rasling i busker
Vi fortsetter skrått nedover en bratt helling. Flere ganger må jeg ta tak i vegetasjonen for å unngå å rase ned fjellsiden. Vi stopper et par ganger for at guiden skal få kontakt med trekkerne. Jeg er gjennomvåt av svette og slurper jevnlig av Camelbaken for å holde væskebalansen ved like.
En ting er i hvert fall sikkert; du må være i god form for å kunne oppleve fjellgorillaer på nært hold.
Vi endrer kurs flere ganger. Kaver oss frem gjennom jungelen. Og så, nesten som han værer noe, stopper guiden. Vi har ikke så mye annet valg enn å stoppe vi heller. Ingen sier et ord. Alle holder pusten. Og da hører vi det.
Rasling i busker.
Kan det være vinden? Nei, bladene på trærne leer ikke på seg. Hva med skogelefanter? I så tilfelle ville vi være i deep shit. Elefanter i dette området er nemlig mannevonde. Igjen gikk tankene til mannen med AK’en. Jeg snur meg rundt og kikker etter ham. Han er ikke der.
Perfekt timing.
Jeg står omtrent oppå guiden nå, så spent er jeg. Hva er den raslingen nedenfor oss?
Guiden legger pekefingeren til munnen og gjør en kom-her-bevegelse med den andre hånda. Vi lister oss videre. Tull og tøys, egentlig, for å liste seg av gårde i en jungel med 45 graders helling og tett, tett vegetasjon er mildt sagt umulig.
Det er vel heller vi som høres ut som elefanter, tenker jeg.
Vi stopper etter noen få meter. Guiden vender seg mot oss og hysjer nok en gang. Så peker han nedover mot venstre.
Nærkontakt med fjellgorilla
Det tar litt tid før jeg skjønner hva jeg ser. Det sitter noe sort mellom alt det grønne buskaset. Og det sorte beveger seg. Hjernen jobber på krabbegir. Men så går det opp for meg at jeg selvsagt står rett ved en sprell levende fjellgorilla.
Jeg måper så haka mi berører bakken.
Blikket mitt låser seg på denne usedvanlig vakre skapningen som sitter der nede. Vi snakker en avstand på maks 15 meter. Den tygger på en grein. Nærmest suger bladene av den relativt store pinnen og tygger ivrig.
Så stopper den. Gløtter opp. På oss. Registrerer vårt nærvær før den fortsetter å tygge.
– Det er en hunn, kan guiden fortelle.
Han forteller hva hun heter også, men jeg er for opptatt med å være overentusiastisk at jeg ikke registrerer det.
Hun røsker løs en grein fra nærmeste busk og dytter den i munnen. Så slipper hun seg fra sittende posisjon ned på alle fire og labber av gårde. Vi venter i noen små sekunder før vi går forsiktig etter. Hva har vi i vente nå?
Guiden bruker macheten ivrig. Steinansiktet med AK-en er tilbake. Gruppa er intakt. Ingen sier et ord.
Mer rasling i busker.
Guiden hakker ned en noen greiner som sperrer veien. Så går han til side for å la meg, den irriterende, gå først. Jeg er selvsagt ikke vond å be.
Og der. Rett foran meg ser jeg en … to … tre gorillaer. Det sitter i tillegg to stykker oppe i nærmeste tre. Som om ikke det er nok rasler det noe voldsomt i buskaset rett nedenfor oss.
Vi er omringet av en hel gorillafamilie!
Jeg blir helt skjelven i bena. Pulsen stiger kraftig, svetten renner i strie strømmer. Jeg må bare sette meg ned. Nyte øyeblikket.
Megapromp
Jeg ser tre voksne gorillaer rett foran meg. To unger er her også. Han ene, han oppe i treet, reiser seg opp på to bein, ser på meg og slår seg på brystet som bare en ekte gorilla kan.
Det er såvidt jeg hører slagene mot hans foreløpig litt puslete brystkasse, men jeg lar meg likevel imponere.
En annen promper så det gjaller i hele Bwindi. Enda en følger opp. En lang promp. Sikkert 20 sekunder lang. Jeg tenker at det ville sikkert jeg også ha klart dersom jeg kun spiste planter hele dagen.
Og da det første sjokket over en prompende gorilla legger seg, er det jaggu meg en inne i buskene et par meter bak meg som topper det hele med en ordentlig braker, noe som medfører at jeg skvetter så jeg nesten raser ned fjellsiden.
Guiden ler.
– Det er ikke rart de fiser, sier han. De kan spise omtrent 15% av sin egen kroppsvekt hver eneste dag – og det er bare vegetarmat!
En fullvoksen silverback, altså en eldre hanngorilla, kan bli opp mot 190 centimeter høy, fullt oppreist, og veie massive 200 kilo. Det betyr altså at han kan spise rundt 30 kilo med grøntfôr hver eneste dag.
Tygg litt på den. Bokstavelig talt.
– Det er derfor de kan leve i disse ugjestmilde områdene, fortsetter guiden. Den vulkanske jorda gir perfekte næringsforhold til flere planter og trær, som igjen gorillaene spiser. Livets sirkel, vet du, sier han og blunker.
Jeg ser rundt meg igjen. Forstår hva han mener. Utrolig at noen kan leve her, i denne ugjennomtrengelige jungelen. Tankene mine går plutselig til elefantene i området. Hvordan i all verden kommer de seg rundt her?
Hei, silverback
Det rasler i buskaset nedenfor oss. Noe sort kommer til syne. Sort og stort. Det beveger seg. Det er nok en gorilla. Men denne er annerledes. Denne er enorm. Han bruker de lange armene til å vagge seg fremover. Da ser jeg den grå stripen på ryggen hans.
Silverbacken. Sjefen.
– Det vi ser her er Oruzogo-familien, og det der, det er familiens overhode, Tibirikwata, sier guiden. Han liker best å holde seg litt på avstand. Likevel har han full kontroll på hvor alle er til enhver tid. Og han vil ikke nøle med å gripe inn dersom han føler at noen i familien er truet. Han beskytter de med sitt eget liv om han må.
«Gripe inn» spikrer seg fast i hodet mitt. Opplever denne muskelkolossen oss som en fare mot familien, tør jeg ikke tenke på hva som kommer til å skje. Skulle han gå til angrep på meg vil jeg ikke ha en sjanse i havet. Eller i jungelen, for den saks skyld.
Jeg ser meg bakover etter mannen med steinansiktet og AK-en. Han sitter der, han. Nå med et mer vennlig uttrykk. Der kan du se, alt som trengtes var en gorillafamilie.
– Silverbacken får den grå stripen over ryggen når den blir eldre, fortsetter guiden. Den kommer av seg selv. Når en silverback dør, tar som regel en yngre hann over lederskapet i flokken. Resten av hannene flytter som regel ut, akkurat som oss mennesker, når de er rundt 10 år gamle. Da former de sin egen flokk et annet sted.
Et vennlig, varmt blikk
Fjellgorillaer er ikke territoriale som mange andre dyrearter. Det er familien som beskyttes, ikke et bestemt område.
Er det trøbbel i gjære, flytter de heller på seg. Faktisk er gorillaer på flyttefot hele tiden. De bygger nemlig reder hver kveld som de sover i. Morgenen etter flytter de på seg og bygger et nytt rede om kvelden.
Våkner de til en morgen med litt lavt skydekke og regn i lufta, kan de til og med finne på å snu seg rundt og drunte videre. Akkurat som jeg kan finne på.
Jeg får plutselig øyekontakt med moren til han som slo seg på brystet for noen minutter siden. Hun sitter på grenen bortenfor. Hjertet mitt hopper over et slag. Det var dette vi hadde fått beskjed om at ikke måtte skje.
Øyekontakt.
Likevel klarer jeg ikke å slippe taket i de brune øynene hennes. Blikket er varmt. Vennlig. Intelligent. Jeg forstår der og da at jeg ser på et individ som i utgangspunktet er veldig lik meg selv. Men også så veldig ulik.
Vi har bare utviklet oss i to forskjellige retninger.
Evolusjonen har nemlig skilt oss. Gorillaer forble gorillaer. Men gorillaer utviklet seg også til å bli homo sapiens. Mennesker. Men at det fortsatt er store likheter mellom oss, det finnes det ingen som helst tvil om.
Det er en pussig tanke.
Tenker hun det samme? Ser hun likhetene mellom oss? Er det derfor hun er så rolig i vårt nærvær? Det får jeg aldri vite.
– Vi følger etter!
Plutselig kommer det en melding fra Tibirikwata. En dyp, brumlende basslyd som får tennene mine til å klapre. Omtrent i det samme, setter samtlige dyr vi nå har sittet rundt i en halvtimes tid kursen bortover fjellsiden i en voldsom fart.
Det er helt utrolig å se hvordan de klarer å navigere seg mellom all denne tette navigasjonen på alle fire. Dette er over 100 kilo tunge muskelbunter som er mer grasiøse og elegante enn de fleste andre dyr (og mennesker) jeg har sett.
Guiden reiser jeg sakte opp og lytter. Vi følger spent med. Hva skjer nå? Var det et faresignal? Er det inntrengere her? Kan vi risikere å havne midt i et drama?
Så smiler han.
– De har bare flyttet seg 100 meter lenger ned. Kom igjen, vi følger etter!
Og så var det på’n igjen. Vi «lister» oss videre bortover de bratte skråningene på en langt mindre elegant måte enn våre fjerne fettere.
Jeg sklir på en stokk som ligger på tvers på stien guiden har hugget for oss. Holder på å slå hjul nedover fjellsiden, men jeg får akkurat tak i en busk og klarer å holde meg fast. Jeg hadde uansett ikke ramlet langt – det er mer enn nok buskas her til å ta meg relativt mykt i mot.
Vi kaver oss videre. Og så ser vi de igjen. I en liten lysning ser vi plutselig rundt 10 gorillaer totalt. Tre barn og sju voksne. Haka faller enda lenger ned enn den gjorde i stad. Jeg er hypnotisert. Er dette virkelig?
– Oruzogo-familien, sier guiden, teller 23 individer, men det er sjelden vi ser flere enn halvparten. Hvis vi ser rundt oss, ser vi derimot at de sitter blant buskene overalt.
Nærkontakt med silverback
Jeg kikker meg rundt. Han har helt rett. Selvsagt har han det. Overalt rundt oss ser vi «levende» busker. Jeg må le.
– Denne familien ble tilgjengelig for besøk fra turister i 2011, med andre ord relativt nylig, fortsetter han. Det viser seg at de takler mennesker svært godt, og er en av de mest populære familiene i området. Det skyldes størrelsen på gruppen, men også fordi ungene i flokken er kjent for å være lekne og byr virkelig på seg selv.
Jeg finner et sted å sitte. Noen meter vekk fra resten av gruppa jeg er der sammen med. Jeg har Tibirikwata 15 meter skrått til høyre for meg, resten av familien befinner seg til venstre.
Jeg sitter på en slags hylle, et par meter høy.
Akkurat da reiser Tibirikwata seg.
Det brumler i den massive kroppen hans og med ett beveger han seg mot meg. Relativt rolig er han, men han har kurs rett mot der jeg sitter. Det hele går fort, men jeg merker jeg rekker å bli nervøs. På et øyeblikk står svetten ut av samtlige porer i hele kroppen.
Han kommer nærmere, og han har blikket festet på meg hele tiden.
Jeg stivner helt.
Nå er det over, tenker jeg. Han kommer til å slå meg rett ned fordi jeg sitter for nære enten ham eller familien hans.
Jeg husker guidens råd om å ikke møte blikket hans, så jeg ser ned. Ned i fanget mitt.
Men han er ikke ute etter å ta meg. Ikke i det hele tatt. Han passerer meg. Kun to meter unna. En 200 kilos silverback.
Jeg kjenner vinden etter ham i det han går forbi. Han lukter ikke noe spesielt. Ingen lokal eau de cologne verdt å legge merke til.
Provokasjonen
Jeg sitter fortsatt som fjetret. Er ikke helt sikker på om jeg forstår hva som nettopp har skjedd. Jeg hadde hørt rykter om at man kunne få virkelig nærkontakt med gorillaer, spesielt med de små, nysgjerrige ungene, men jeg hadde aldri drømt om at det skulle skje meg.
Jeg famler med kameraet for å prøve å få et skikkelig bilde av denne fantastiske skapningen, men han bestemmer seg for å ikke posere.
Sånn er det. Man kan ikke få alt man vil heller.
Jeg snur meg mot de andre. Jeg får tommel opp fra guiden og fra de to trekkerne. Resten sitter bare og måper. Bortsett fra steinansiktet. Ansiktet hans forteller som vanlig ingenting.
Trekkerne sitter og prater seg i mellom. Plutselig reiser en av de seg opp og går sakte mot den ene hunnen. Hvorfor, vet vi ikke. Men i det han er to, tre meter unna kommer reaksjonen; hun reiser seg opp på alle fire og gjør et utfall mot ham mens hun skriker av full hals.
Trekkeren strekker rolig begge hendene i været, nesten som om han ble truet med våpen, før han sier et eller annet på hans eget språk.
Jeg kikker ned mot Tibirikwata. Han har fått med seg hva som skjer. Han har stoppet å tygge. I stedet kikker han rolig, men bestemt, opp på situasjonen.
Heldigvis kjenner disse gorillaene både trekkerne og guiden fra før. De er vant til å se de. Helt garantert er det derfor situasjonen ikke utarter seg.
Hunnen roer seg. Hun setter seg ned, røsker tak i nærmeste busk, river av en grein og dytter den i munnen. Tibirikwata gjør det samme.
Så prompes det igjen.
Usikker på hvem som er synderen denne gangen, men det bidrar i hvert fall til at den spente situasjonen nå er over.
Lekne unger
– Tiden er snart inne, sier guiden. Vi må begynne å tenke på å gå tilbake.
Jeg ser på klokka. Vi har vært rundt gorillaene i en snau time. Én time er maks. Dette gjøres for å sikre at antallet gorillaer i Bwindi skal fortsette å stige.
Jo lenger mennesker og gorillaer befinner seg såpass tett sammen, jo større er sjansen for at gorillaene skal bli utsatt for blant annet menneskelige sykdommer. Derfor kommer du heller ikke inn i parken dersom du viser tegn på sykdom før selve trekkingen begynner.
I tillegg ønsker man ikke at gorillaene skal bli helt tamme. Det vil nemlig øke sjansene for at de blir et offer for krypskytterne som lusker rundt i fjellene.
Vi har fem minutter igjen. Og akkurat da, som for å avslutte showet, begynner ungene i flokken å bli lekne.
Oppe i skråningen starter de et voldsomt leven og leker noe som kan minne om en hybrid mellom «har’n» og «kongen på haugen». De tumler nedover og klatrer opp igjen. Hiver seg om halsen på hverandre. Raser nedover igjen. Prøver på nytt.
Rundt de sitter foreldrene og betrakter det som foregår.
Helt avslappet.
Vi er fascinerte. Dette minner veldig om de lekene vi selv lekte i skolegården som barn. Igjen er likhetstrekkene mellom disse fantastiske dyrene og oss selv slående.
Jeg fanger plutselig blikket til den mest aktive av de. Det kan være han som slo seg på brystet tidligere, jeg vet ikke helt. Egentlig har jeg mest lyst til å løpe bort og delta i leken.
Den lille finner nærmeste tre og klatrer opp, som for å demonstrere hva han kan. Deretter tar han tak i en grein og ser mot meg. Der og da skjønner jeg at dette øyeblikket kommer til å bli det beste med hele Afrika-turen.
Snipp, snapp, snute
– De leker av to grunner, sier guiden. Den ene er selvsagt for å ha det moro, men den andre er viktigere; ved å leke på denne måten bygger de muskler, og de lærer seg triks som kan være nyttige når de senere i livet må forsvare seg selv.
Tibirikwata brummer igjen. Jeg ser på klokka. Nøyaktig en time har gått. Kan han klokka også?
Den massive apen med sølvstripen på ryggen går fra sittende posisjon ned på alle fire og setter fart dypere inn i jungelen. Det rasler i buskene rundt oss etterhvert som de andre følger etter. Og vips, like fort som de dukket opp, er de nå borte.
Det eneste vi hører er lyden av rasling som blir mer og mer fjern.
Vi setter kursen motsatt vei. Oppover den bratte fjellsiden. Tåken har lettet for lenge siden.
Men lukten av gorillafis, den henger igjen.
| Les også: Reiseguide og reisetips til Bwindi Nasjonalpark.
