Etter å ha tilbragt 24 timer i kaotiske Delhi, gikk ferden sørvestover til Kongenes land, Rajasthan og delstatshovedstaden Jaipur. Og for første gang fikk vi også testet fremkomstmiddelet kalt tuk-tuk.
Rajasthan. Kongenes land.
Smak litt på den. Lukk øynene. Se for deg indiske maharajaer («stor konge») med tett, veltrimmet skjegg, fargerik turban, sabel og tradisjonell indisk drakt – bestående av vest og bukse med sylskarp press – sittende henslengt på marmorgulvet i palasset sitt (eller, ikke rett på gulvet, da, de satt nok på svære, myke, fargerike puter) omringet av masse mat, deilige dufter og vakre kvinner mens de gir korte, presise beskjeder til tjenerne sine.
Så kan du åpne øynene dine igjen.
For det er jo selvsagt ikke sånn i dag. Men bevisene på fordums storhet, de finner du i Rajasthan. Det er det ingen tvil om. Gamle fort og festninger ligger overalt, og vitner om noe storslagent i det India som eksisterte for flere år tilbake – før myndighetene tok kontrollen og før overbefolkningen tok et hardt, klamt grep rundt hele landet.
Intet tog uten pyntede elefanter
Men dette til tross; faktisk finnes det maharajaer den dag i dag. Og selv om de ikke har like mye makt som i gamle dager, så vet de å markere overfor omverdenen at de eksisterer. Det fant vi ut da vi første kvelden i Jaipur havnet midt i et opptog til ære for maharajaen i byen. Opptoget besto av en pussig blanding av mennesker med trommer, trompeter og alskens instrumenter, etterfulgt av elefanter, kameler, kuer, hester og esler – alt sammen pyntet fra topp til tå.
Vi tilbragte to dager i Jaipur, også kalt «Den rosa byen». Noget misvisende, egentlig, for byen er ikke rosa nå (den er terrakottafarget), men den var det visstnok en gang. Prinsen av England kom nemlig på besøk hit på slutten av 1800-tallet, og da malte man alle bygningene rosa for å ønske ham velkommen.
Indiske tradisjoner. Du blir ikke klok på det uansett hvor hardt du prøver.
Jaipur var en gang en relativt liten, men staselig by, omringet av en bymur med fire staselige innganger i nord, sør, øst og vest. Denne gamlebyen finnes fortsatt, med muren rundt og det hele, og er i dag terrakottafarget. Utenfor murene har byen ekspandert uten synlige bevis på noe som kan minne om planlegging.
Jaipur ble grunnlagt på 1700-tallet av Jai Singh II. «Pur» betyr nemlig «by» på hindi – så her vi snakker altså om en noe så oppfinnsom betydning som «Byen grunnlagt av Jai». Er du i en by som slutter på -pur i India, vet du derfor stort sett alltid hvem som har grunnlagt byen. Og det er jo litt moro, da. Eller ikke. Spørs hvordan du ser på det.
Fun fact: Du finner flere byer som slutter på «-abad» i India også. Du vet da at byen er grunnlagt av en muslim. Grunnen? «-abad» betyr «by» på urdu.
Hva man lærer når man er på tur!
Uansett. Jai Singh II var egentlig kongen av Amber, en by som ligger litt oppi fjellene i nærheten av Jaipur. Der ligger det et fantastisk fort, som vi også besøkte. Den godeste Jai fant etterhvert ut at Amber ble litt for lite for hans ambisjoner, så han anla likegodt en helt ny by på slettene nedenfor. Jaipur, altså.
I Jaipur bor det drøyt tre millioner mennesker, så vi ankom ikke akkurat noen stille oase her heller. Men faktisk bodde vi i en. For hotellet vårt var nemlig staselige Bissau Palace, beliggende bak høye, hvite murer og omringet av trær, busker, gress og fargerike fugler. Litt som «Tusen og én natt».
Den ene kvelden her var det til og med Nina som sto for underholdningen.
Fornøyelsesparker i India? Trengs ikke
I Jaipur, fikk vi også vårt første møte med en tuk-tuk. For deg som ikke vet hva dette er, så kan jeg fortelle at vi snakker om en slags scooter med tre hjul som har plass til en sjåfør og tre passasjerer. Ihvertfall er den dimensjonert for en sjåfør og tre passasjerer. Det betyr ikke nødvendigvis at vi snakker et maks antall. For det konseptet finnes ikke i India.
Ofte så vi tuk-tuker med både fire, fem og seks indere i baksetet, og gjerne satt det minst en ekstra i forsetet også. Det gjorde det blant annet på vår første tur.
Under fire minutter etter at vi hvinte gjennom hotellportene på vei ut i Jaipurs kaos, passerte vi plutselig en kamel som sto midt i veibanen.
Det er liksom dette som er India. Overraskelser overalt. Uansett hvor du snur deg.
Rajasthan var kult. Men du er nødt til å visualisere historien for å nyte det full ut.
