Å forlate India til fordel for Nepal var bokstavelig talt som å komme til et annet land. Vi plukket marihuana, så neshorn og raftet. Ja, i tillegg til å høre verdens største skrøne – om Buddha sjøl.
Idet vi krysset grensen fra India til Nepal merket vi en umiddelbar forskjell. Det var plutselig så…stille. Borte var tuting, roping og det totale trafikkaos. Isteden fikk vi oppleve litt fred og ro i Lumbini, Buddhas angivelige fødested. Og her, her ble vi fortalt mye rart.
Buddhas fødested ligger beskyttet av en bygning. Inne i denne bygningen står det et tre. Det var her Buddha, eller Siddhartha Gautama som han egentlig het, ble klekket. Umiddelbart etter fødselen skal han ha tatt syv steg mot et annet tre, omtrent 50 meter lenger bort (dette treet er også hellig, men står ute) og i fotsporene hans skal lotusblomster ha vokst opp fra bakken. Der skal han ha sagt noe sånt som «Jeg er herskeren i denne verden».
Kun minutter etter fødselen!
Her falt jeg av for alvor og fant ut at jeg er glad jeg er ateist.
«Homestay» i en landsby
Den natten skulle tilbringes i en lokal landsby.
Vi ble møtt av en liten gruppe lokale jenter som villig delte ut blomsterkranser og den klassiske røde prikken i panna. Etter å ha hilst på de lokale dyra, deriblant to lam som man umiddelbart fikk lyst til å ta med seg hjem, slo konkurranseinstinktet til da de lokale gutta inviterte oss til en cricketmatch.
Cricket. Du veit, sånn baseball der man både kaster og slår rart? Der kampene kan gå over flere dager?
Ja, cricket.
Nasjonalsport i India, Pakistan og kanskje også Australia. Helt totalt ukjent for oss nordmenn. Det involverer tross alt ikke ski. Men spilte, det gjorde vi. Og jeg lærte meg til og med reglene.
Tapte gjorde jeg også. Tre slag og jeg var ute. Det tok åtte minutter. Passe irritert måtte jeg erkjenne nederlaget.
Marihuana i fri dressur
Etter cricketmatchen tok vi en tur i «nabolaget». Rett foran fjøset, akkurat der kuene gikk og gresset, var det usedvanlig grønt og fint. Likevel håper jeg kuene fikk servert mat. Det grønne var nemlig vill marihuana. Vill marihuana! Vi kunne plukke det som hestehov. Midt på landsbygda i Nepal, altså. Om det var røykbart, vet jeg ikke. Jeg er ikke god nok på dop til å avgjøre det, men det var det helt sikkert ikke. Ikke turte jeg å ta med et par som souvenirer hjem heller.
Hvis du som leser dette mot all formodning er knarker, da vet du hvor neste sommerferie går hen.
Safari (?) i Nepal
Dagen etter dro vi inn i Chitwan nasjonalpark, der sjansen for å se en vill tiger visstnok skulle være tilstede. Det finnes under 3000 ville tigre igjen i verden, så det hadde jo selvsagt vært en drøm å få se en ordentlig Shere Khan før vi ubrukelige mennesker klare å utrydde den, men så heldige var vi dessverre ikke.
Isteden så vi sju, åtte fugler, en inngjerdet elefant og to neshorn.
En skuffelse, selv om neshorn selvsagt var kult.
Pokhara – Nepals ekstremsporthovedstad
Neste stopp i Nepal var Pokhara, landets nest største by. Pokhara er landets ekstremsporthovedstad, og her kan du gjøre alt fra å paraglide, kjøre verdens lengste og høyeste zip-line til å rappellere ned fossefall og rafte. Noe for enhver smak, altså.
Jeg vurderte lenge å prøve paragliding, men i og med at det fremstår som fullstendig ulogisk for meg å kaste meg utfor et fjell med en tynn duk festet til ryggen, valgte jeg å avstå. Isteden valgte jeg å rafte, noe som var en svært positiv opplevelse – og en mye mer intens «løype» enn da jeg raftet på Nilen i fjor. I Pokhara forserte vi noe sånt som 30 stryk, og undertegnede klarte selvsagt å tryne ut av båten. Anbefales på det varmeste hvis du noen gang skal hit.
I Pokhara har man også en fantastisk utsikt til Annapurna, et fjellmassiv som blant annet innehar verdens 10. høyeste topp, og som grunnet sin fantastiske natur er et svært populært område for turister. Å gå her skal visstnok være en mer spektakulær naturopplevelse enn å gå til Everest.
Her var vi så heldige å bli vitne til en fantastisk soloppgang.
Spektakulær kjøretur til Katmandu
Fra Nepals nest største by gikk ferden videre til den største, nemlig Katmandu. Å kjøre hit er intet mindre enn spektakulært. Byen ligger i en slags bollelignende dal, omringet av fjell, drøyt 1300 meter over havet. For å komme inn i denne «bollen» med buss eller bil, er du nødt til å forsere bratte fjellsider der veien går i sikk-sakk i rundt 1000 høydemeter med 500 meter rett ned på den ene siden og 500 meter rett opp på den andre.
Og her bor det folk. Det gjorde ihvertfall. For da vi passerte området, lå det landsbyer hele veien oppover. Husene i landsbyene var av varierende standard, men ofte var de bare bygget med en skjør grunnmur eller i verste fall på stylter. Nå, etter jordskjelvene, tviler jeg på om det er mye igjen. Dessverre.
Vi fikk til slutt karret oss inn i Katmandu. Jeg hadde et inntrykk av at det var en relativt liten, rolig by, men ble møtt av det stikk motsatte. Her var vi tilbake til storbyens kaos og manglende byplanlegging. Ingen trafikkregler og ikke noe synlig system på ting og tang.
Thamel, Bhaktapur og Swayambhunath
Vi bodde i Thamel, hovedstaden i hovedstaden på en måte. Her vrimler det av folk og du finner butikker overalt. I tillegg finnes det ikke noe system på hvordan gatene går, så her er det bare å gå seg vill og håpe du finner veien ut igjen. Thamel er et område som slår deg litt overende de første gangene du «går inn». Deretter går alt så mye bedre, og du kan faktisk trives ganske så godt her.
Her finner du massevis av butikker som selger fjellutstyr – noen har bedre kvalitet enn andre – pluss utsalgssteder som selger klær, smykker og vakre malerier. Det er ikke noe problem å bruke tre, fire dager i Thamel.
Nå vet jeg ikke hvordan Thamel ser ut i skrivende stund, men la oss håpe at mesteparten er bevart.
Vi besøkte også Bhaktapur, det gamle kongedømmet som ligger i selve Katmandu. Dette er liksom gamlebyen, og består (besto?) av masse sjarmerende gamle bygninger og templer.
Det siste som kan være verdt å få med seg i Katmandu, er Swayambhunath.
Swayambhunath.
Så kan du jo bruke to sekunder på å:
1: Uttale navnet
2: Gjette hva det er for noe
Neida. Swayambhunath er et eldgammelt religiøst kompleks som ligger på en høyde med flott utsikt til Katmandu. Det kalles også apetempelet fordi det bor hellige aper (hva ellers?) her. Her finner du stupaer, masse fargerike bønneflagg, bønnehjul, en hellig dam der du kan kaste mynter oppi en potte (jeg klarte to av tre) og aper. Opprinnelig er det et buddhistisk kompleks, men det er også viktig for hinduer.
I det hele tatt et merkelig, men fint sted å besøke. Jeg anbefaler en guide hvis du skal hit, nettopp for å få litt innblikk i den relativt komplekse historien dette komplekset har.
Det var egentlig Katmandu.
