Med luftballong over Serengeti

Å seile lydløst over Serengeti mens sola stiger opp over horisonten kan ikke beskrives med ord eller bilder. Det må oppleves.

Klokka mi piper. Tre raske pip. Pause. Tre nye. Jeg åpner øynene og kikker på den.

03:30.

Det er på tide å stå opp.

Mørket er stummende. Gresshoppene spiller utenfor teltduken. Ellers er mektige Serengeti stille. Nesten skummelt stille.

Etter noe famling, finner jeg hodelykta og kravler ut av soveposen. Selvsagt er det kun én sokk tilgjengelig og buksa husker jeg ikke hvor jeg la. Når man bor på under tre kvadratmeter er det ikke alltid like enkelt å holde orden.

Det løser seg til slutt og jeg åpner glidelåsen i teltet. Jeg stikker hodet prøvende ut og bader halve Serengeti i lys med vesentlig flere lumen enn nødvendig.

Ingen øyne kan skimtes. Ingen løver, hyener eller leoparder.

Tror jeg.

Det er tilsynelatende trygt å gå ut.

Ildfresende drager

Klokka viser 04:15. Jeg setter meg inn i en av bilene som er kommet for å hente oss. På er både ullgenser og ullundertøy. Serengetis morgenluft er frisk og kjølig.

10-12 varmegrader, kanskje.

Etter en humpete kjøretur over endeløse, mørklagte gressletter, når vi en lufthavn bestående av gress og seks enorme luftballonger som sover på bakken. De lyses kun opp av frontlyktene på firehjulstrekkerne.

Som et afrikansk kjærtegn, tar et vindpust tak i luggen min. Mørket er ikke like stummende lenger. Det gryr så vidt av dag under den afrikanske himmel.

Som seks enorme drager, begynner mannskapet å puste liv i ballongene. En brenner øker temperaturen inni ballongen slik at den blir lettere enn den kjølige luften på utsiden.

Sakte men sikkert tar luftballongene form.

Vi får beskjed om å innta plassene. Kurven vi skal inn i er festet til bakken i 90 graders vinkel, slik at vi må stige inn i astronaut-posisjon.

Kurven beveger seg. Vi er på vei i oppreist posisjon. Det knirker i det tauene strammer seg og ballongen vil ha oss med opp til himmelen.

Ingen av de 16 ombord sier et ord.

Svevende over Serengeti

Knokene mine er hvite. Hvorfor har jeg satt meg her, i en flettet kurv, mens jeg venter på å bli dratt til værs av en tynn nylonduk kun holdt oppe av varm luft? Logikken brister jo på alle mulige måter.

Jeg skvetter til. Dragen puster på nytt. Mer varmluft inn i ballongen. Kurven skraper seg bortover bakken idet den svake morgenbrisen får tak.

Enda et pust.

Der!

Bakken får et siste kyss før vi svever centimetere over Serengetis gulbrune gress. Rundt oss er det stille, med unntak av den lette raslingen fra gresset som kiler undersiden av kurven.

Fra nå av er det den afrikanske vinden som bestemmer hvor vi skal.

Vi stiger gradvis høyere. Solen klatrer såvidt over horisonten i det fjerne brer sitt varme lys over det endeløse landskapet. Det er det vakreste synet jeg har sett.

Med lyset kommer også livet til syne.

Vi passerer rett over hodene på en giraffku og en -kalv. Sjokkerte kikker de opp på oss og måper slik at den halvtygde frokosten faller til jorden.

Hvis jeg kunne, hadde jeg vært mer enn villig til å gi minimum 100 shilling for tankene deres idet vi svever forbi.

En løvefamilie med 10-12 medlemmer dukker opp. Ungene leker i gresset, hunnene ser vaktsomt på oss. Hannene ligger – i kjent stil – og slapper av.

Av en eller annen grunn mister vi plutselig høyde og skraper borti bakken før et langt pust av varmluft bringer oss opp igjen. Med et par meters klaring fyker vi forbi en flodhest som er på land for å spise frokost.

Stakkars Flode setter gresset i vranga og plasker uti nærmeste vannhull. Det er nesten så alt vannet forsvinner på land.

Uventet belønning

Men så er det plutselig slutt. En litt for frisk morgenbris gjør at vi må lande før vi risikerer å krasje inn i en åsside. Vi inntar astronaut-posisjon igjen og får beskjed om å holde oss fast.

Å si at landingen er myk, er en sterk overdrivelse. Det blir gjerne slik med luftballong. Eneste måten å lande på er nemlig å redusere varmluften i ballongen til den tar bakken og humper avgårde helt til den stanser av seg selv.

Vi plukkes opp av biler som har fulgt vår ferd og er igjen på tur på hullete veier. Vi passerer en hyenefamilie, som på ti sekunder fjerner alle fordommer om at hyener både er stygge og usjarmerende.

Bilene stanser. Vi møtes av hvitkledde afrikanske menn og kald champagne. Det er nemlig tradisjon etter å ha fløyet luftballong.

Champagne, altså. Ikke nødvendigvis hvitkledde afrikanske menn.

I neste øyeblikk sitter vi ved et langbord midt i Serengeti og spiser frokost. Varme rundstykker, kruttsterk svart kaffe, egg og bacon. Det smaker himmelsk etter to uker i telt med måltider av varierende standard.

Det kan også luftballongsafari over Serengeti sies å være.

Himmelsk, altså.