Én uke etter en nydelig bilferie i Italia skulle livet mitt plutselig ta en brå vending.
«Ehm, du?» sier samboeren min prøvende.
Det er noe med måten det blir sagt på som gjør at jeg rent instinktivt skjønner hva som kommer.
«Ja?» svarer jeg.
«Bare en liten heads up, men jeg er to uker forsinket.»
Gulp.
Dette er ingen vanlig forsinkelse. Hun sitter tross alt der, rett ved siden av meg – ikke på bussen på vei hjem fra jobb. Jeg skjønner umiddelbart hva det innebærer. Likevel klarer jeg ikke å få frem noe annet enn:
«Eh, javel?»
Supergulp!
«Ja, så da vet du det. Det er jo ikke sikkert det betyr noe, men…»
Ikke sikkert det betyr noe? Det er klart det betyr noe!
Det er jo ikke sånn at egget bare plutselig bestemmer seg for å si «æddabædda» og holde igjen «perioden» i to uker sånn helt uten videre (dette har jeg lært på skolen)!
Jeg går rett inn i en tilstand av superangst. Aner ikke hvordan jeg skal reagere. Hva jeg skal si.
Kaldsvetten kommer umiddelbart, både i panne, håndflater og på føtter.
Bare et par uker tidligere hadde vi farta rundt i hele den nordlige delen av Italia i en knallblå Alfa Romeo med vind i håret og alt.
Kjent på friheten.
Et par dager etter at vi kom hjem, døde faren min.
Og nå, dagen før jeg skal reise på fisketur til nordvestlandet, får jeg altså beskjeden som bekreftes dagen etter – med en blå strek på en liten pinne.
To – nei, tre, vi må ta med bikkja i beregningen også – skal bli til tr … eh, fire.
Glem det
Jeg finner frem sekk og fiskeutstyr. Stikker meg på en krok, ikke én, men to ganger. Faen.
Så reiser jeg til nordvestlandet med fiskestanga i hånda og sekken på ryggen. Stanga kommer ikke frem (takk for det, Norwegian!), men jeg får heldigvis låne en.
Etter to timers kjøring og tre timers vandring langt oppi fjellheimen, godt utenfor mobildekning, ser jeg stedet der jeg skal bo for helgen.
Oj, tenker jeg.
Her skal jeg få tid til å tenke.
God tid.
Meget god tid.
For hva nå? Rett før beskjeden – unnskyld, bomben – kom, hadde jeg nettopp vært i kontakt med en kar i Pakistan. Jeg planla tur. Fjelltur.
Påsken 2020.
Glem det.
Jeg er heldig hvis jeg får en fottur i Østmarka her i Oslo.
Sommeren 2020 hadde jeg en plan om å dra på et alvorlig eventyr som muligens involverte Midtøsten.
Glem det (kanskje like greit, sånn situasjonen er der akkurat nå).
Jeg ville reise tilbake til Nepal og Himalaya. Jeg ville kjøre Canada på tvers. Om ikke hele, så iallfall halve.
Jeg ville reise til Mellom-Amerika og besøke Guatemala, Costa Rica og Belize. Jeg ville se hvalhaier og havsulene med de artige blå føttene på Galápagos.
Ikke alt i 2020, naturligvis, men snart.
Glem det også.
I 2020 og i uoverskuelig fremtid er livet mitt fullstendig overlatt til en annen. En jeg ikke kjenner engang!
Og etter hvert, tenker jeg, blir jeg en av de som havner på Granka med bamseklubb, dårlig vin og menyer skrevet på svorsk.
Et medlem av håndklemafiaen som løper ned på stranda i halv seks-draget om morgenen for å holde av solsenger.
Gud forby!
Jeg får lett angst av det hele.
Fra -stan til barnevogn
Bedre blir det ikke av at ørreten ikke biter.
Men så, mens jeg sitter der og skuer utover vannet med fiskestanga i hånda, slår det meg.
Det blir jo gøy, dette her! Om bare få år er det han (ja, det er en han) og jeg som sitter foran et eller annet vann med fiskestenger i hånda mens bikkja gnager på en pinne i nærheten.
Det blir bare et annerledes liv fremover enn det jeg hittil har hatt. Det er ikke lenger jeg som er i fokus.
Det er noen andre.
Nå, etter oppussing og salg av faren min sin leilighet, samt oppussing av mitt eget hus, som så absolutt ikke tilfredsstilte mine egne krav for å få et barn i hus, handler livet mitt om andre ting.
Det handler om å kjøpe riktig barnevogn så vi kan komme oss til skogs. Det handler om takstativ og skiboks til bilen. Det handler om å finne pulk, sykkelvogn og bæremeis.
For jeg skal ikke bli en sånn forelder som bare setter meg til ro og klager over hvor lite tid jeg har til alt jeg har lyst til.
Nei, snarere tvert imot (famous last words!).
Likevel er livet som jeg kjenner det satt på pause.
Hvor lenge, vet jeg ikke. Noen år. Minst.
Det betyr ikke at det er slutt på reising. Men noen fjelltur til et land som slutter på -stan, det blir en god stund til.
Heldigvis har vi fjell i Norge også. Og det skal vi utnytte til det fulle.
Til tross for at vi nå skal bli tr … eh, fire.
