Så, endelig skulle en gammel guttedrøm gå i oppfyllelse. Forventningene var skyhøye da vi ble hentet av guiden i Arusha og satte kursen mot de enorme Serengeti-slettene. Og med skyhøye forventninger er det selvsagt lett å bli skuffet.
Jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle forvente av Serengeti. Det til tross for at jeg har sett utallige dokumentarer om dette enorme landområdet, samt at jeg sikkert har sett Løvenes Konge minst 25 ganger.
Nå er riktignok sistnevnte eventyr, men Disney pleier jo å få ting riktig på et vis. Vel, uansett. Ngorongoro-krateret hadde jeg egentlig aldri hørt noe særlig om, og langt mindre visste jeg at du må kjøre via kanten av krateret og langt ned på andre siden før du kjører inn i selve Serengeti.
Med andre ord var det nok en usedvanlig lang dag på veien som ventet oss. Etter å ha nytt en lunsj på kanten av krateret med en elefant og en svær ørn som prøvde å rappe maten vår som nærmeste tilskuere, bar det videre rundt og ned på andre siden.
Og samtidig som et endeløst slettelandskap åpenbarte seg, ble veiene verre og verre. Verre som i mer og mer humpete og mer og mer støvete. Og vi kjørte og kjørte og kjørte. Til slutt kom vi til et slags sjekkpunkt der sjåføren måtte inn og ordne noen nødvendige papirer sammen med 30-40 andre sjåfører i samme ærend.
Selvsagt lot ikke dette seg fikse på forhånd – vi er tross alt i Afrika – og etter halvannen time var vi på veien igjen og fortsatte med vår «African massage».
Etter det som virket som ytterligere en halv dag, kom vi endelig til et skilt in the middle of nowhere som sa «Welcome to Serengeti». Vi kjørte dermed fra konservasjonsområdet Ngorongoro inn i nasjonalparken Serengeti.
Endelig!
360 grader rundt oss var landskapet helt flatt og gult. Og tomt. Ikke et eneste dyr å se. Ikke en gaselle engang. Så vi fortsatte å kjøre. Tilsynelatende uten mål og mening, men sjåføren hadde visst en plan. Han hadde også kommunikasjon med noen på radioen. Og der foregikk det saker og ting.
For noen minutter senere stoppet vi en klynge med 20 andre firehjulstrekkere og stirret ut i landskapet. Stirret og stirret og stirret. Og så, plutselig, så vi noe. Et enslig dyr langt der borte. Et gult kattedyr. En løve? Nei. Flekker. En gepard? Nei. Større enn som så. Og mer sjelden.
En leopard!
Folk kan være på safari i ukevis uten å få sett så mye som halen på en leopard, men her sto vi altså (i bilen) og så en allerede etter få minutter. Vi fulgte den i flere minutter før den labbet avgårde bortover Serengetis sletter.
På vei til campsiten stoppet vi da vi plutselig så en hyene jakte på en liten Thomsongaselle. Vi fulgte den dramatiske jakten i flere minutter og heiet høylytt på den tapre lille krabaten mens moren sto hjelpeløs og så på.
Naturen viste seg fra noe av sitt uforståelig fascinerende da en ørn plutselig kom til og prøvde å stoppe hyenen fra luften, men uten hell. Til slutt, etter flere kilometers heseblesende jakt, ga hyenen opp.
Den lille krabaten var fri! Alle jublet og vi kjørte til campingplassen med bilen full av god stemning.
Et par timer senere syntes jeg plutselig vanvittig synd på den sultne hyenen. Jeg håper den fant seg en død sebra på vei hjem som den kunne gnage litt på.
Campsiten lå midt i Serengeti. Ingen gjerder, ingenting som skilte oss fra den ville naturen. Derfor ble vi advart mot to ting:
1) IKKE ha mat i teltet
2) Skal du på do om natten: Nummer 1: Gjør det rett utenfor teltet. Nummer 2: Ta med deg minst én venn og minst to sterke hodelykter.
Likevel sov vi som barn.
Etter luftballongsafarien morgenen etter, rakk vi nok en gamedrive i Serengeti:
Etter et par dager i Serengeti – som egentlig var mer enn nok med tanke på at vi begynte å bli ganske lei av humpete og støvete veier og at det var forholdsvis langt mellom de spennende dyrene (du blir til slutt lei av sebraer og gaseller, altså) – kjørte vi den laaaange veien tilbake mot Ngorongoro.
Her bodde vi på en campingsite på kanten av krateret, over 2000 meter over havet, noe som betød en forholdsvis frisk vind og kjølig temperatur. Ha med deg godt med klær hvis du noen gang skal campe her.
Kvelden bød på spenning da det plutselig sto en sprell levende elefant midt i leiren som var på vei til vannhullet sitt. Den kan ikke ha vært mer enn 12-13 meter unna der vi satt og spiste middag, da folk selvsagt skulle begynne å gå nærmere og ta bilder med blitz og annet tull, noe som medførte at den ble stresset, snudde 180 grader rundt, lagde lyd med snabelen (hva kalles det, egentlig?) og trampet avgårde.
Potensielt livsfarlig.
Samme natt våknet vi av den samme lyden. Den var tilbake. Midt i leiren et eller annet sted. Og det gikk en tanke eller to gjennom hodet mitt om at jeg ikke hadde hatt en sjanse dersom den plutselig skulle bestemme seg for å tråkke litt på teltet vi bodde i.
Derfor måtte jeg stå opp og gå på do. På med hodelykta og trasket avgårde. Det var bekmørkt, men plutselig, rett foran meg, ser jeg 20 par øyne som glaner i min retning. Usikker på hva dette kunne være, og med blæra full, valgte jeg, stikk i strid med hva jeg kanskje burde ha gjort, å fortsette rett frem.
Øynene viste seg å tilhøre en flokk med sebraer som jeg bokstavelig talt måtte brøyte meg gjennom for å komme meg på do.
Sånn kan det være å campe i Afrika. Dette opplever du ikke noe annet sted i verden. Garantert.
Neste morgen dro vi ned i Ngorongoro-krateret for mer safari. Det mest spennende vi opplevde her, var en flokk med løver som prøvde å sikre middagen. Først prøvde de seg på en flokk med gnuer uten hell, deretter på en flokk med bøfler – også det uten å lykkes. Løvinnene jaktet. Gutta lå stille og observerte. Chilla’n. Tok livet med ro.
Det morsomme var at vi kjørte forbi de skremte bøflene en halvtimes tid senere og da løp de fortsatt.
Safari, den store guttedrømmen, var gått i oppfyllelse. Forventningene var skyhøye, men dessverre levde det ikke helt opp til hva jeg hadde sett for meg.
Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor. Jeg tror kanskje jeg hadde forventet mindre kjøring og mer dyr. Samtidig så er man jo ikke i en dyrehage heller, så det er litt vanskelig å kreve noe mer enn det jeg kanskje gjorde. Og vi så jo masse dyr, egentlig. Kanskje det bare var at jeg var lei av å kjøre. vi hadde jo tross alt kjørt hit fra Uganda.
Jeg vet ikke. Det er som sagt vanskelig å si. Jeg ville jo selvsagt ikke vært opplevelsen foruten – misforstå meg rett.
Jeg tror til syvende og sist at safariopplevelsen er helt individuell. Noen elsker hvert minutt, andre synes kanskje det er litt langtekkelig.
Uansett, jeg tror ikke jeg vil anbefale noen å ha mer enn tre dager i Serengeti. Du kommer til å bli lei.
