En togtur i India er ikke som andre togturer. Fellesnevneren med å kjøre tog i andre deler av verden er egentlig bare at det går fremover. Såvidt.
Tognettet i India er svært velutbygd og faktisk meget godt egnet for å komme seg rundt i landet. Man må bare beregne nok tid og en ganske voksen buffer. Togene i India kommer og går nemlig litt som de selv vil. Heldigvis fikset guiden vår alt det praktiske for oss. Hadde han ikke gjort det, er sjansen stor for at jeg hadde stått på perrongen i Agra og klødd meg i huet enda.
Kaos, apekatter og…bæsj
Fra Agra til Jhansi, rundt 250 lenger sør, ble nemlig tog valgt som fremkomstmiddel. Og selv om togstasjonen i Agra ikke er så fryktelig stor så er det mer enn nok å ha kontroll på. Folk i liggende, sittende, rullende, stående og gående stilling. Hunder. Kuer i sporet. Også overraskelsen, da. Den India alltid byr på. I tillegg til å passe opp for kjeltringer som kunne røske til seg bagasjen din, måtte vi nemlig passe oss for apekatter som var ute i samme ærend.
For ikke å snakke om lukten. Toalettene på togene i India har nemlig ingen septiktank der ting blir av. Nei, her er det et hull rett ned på skinnene. Det betyr at når toget står på perrongen, noe det veldig ofte gjør veldig lenge, og en ombord må gjøre sitt fornødne, så ender det på skinnene med et «splatt». Med andre ord har togstasjoner i India en svært særegen lukt, og lysten på curry forsvinner øyeblikkelig.
Ikke akkurat NSB Comfort, men…
Det vi var fryktelig spente på, var om det er som på film, det vil si at folk henger ut av dørene og sitter på taket. Nå så vi ikke mye av det (skuffende!), men at det var klasseskiller ombord, det så vi.
Vi hadde billett på 2. klasse med aircondition, relativt gode seter, matservering og det hele. Noen 1. klasse fantes ikke, så hvorfor det het 2. klasse er et godt spørsmål i seg selv. Igjen; India.
3. klasse, derimot, det var ikke mye å skryte av. Der vi på 2. klasse ihvertfall hadde vinduer med glass i som skilte oss fra det utenfor, hadde man på 3. klasse åpne luker med gitter foran. Der det egentlig var plass til tre, satt det gjerne fem eller seks. Og vi snakker ikke seter som man har på NSB Comfort. Nei, når man ikke satt på fanget til noen, satt man på harde trebenker. Når man vet at mange togreiser i India kan ta både 12, 14 og 20 timer, er det noe som sier meg at hemoroidemedisin er en toppselger på apotekene her.
Foto: Flickr/Christopher Porter
Sleepless on a night train
Dagtoget var ikke så ille, altså. Ikke for oss. Men skal du til India, investér i en såkalt 2. klassebillett. Du vil aldri, aldri komme til å angre.
Nattoget, derimot, det var en helt annen historie.
Vi tok nemlig nattoget fra Orchha til Varanasi, drøyt 500 kilometer østover. Toget gikk sent om kvelden og skulle ta mellom 12 og 14 timer, avhengig av hvilket tog som kom (ja, les den setningen en gang til).
14 timer på 500 kilometer! Altså, på den tiden snakker vi nesten tur/retur Oslo-Bergen med NSB. Og det er over fjellet i tillegg. Denne delen av India er flat som en pannekake.
Vel, vi kom oss på, og fikk første kupé i vogna. Seks køyer totalt, tre i høyden. På forhånd hadde vi fått beskjed om å passe godt på bagasjen, så vi låste bagene våre under sengene og brukte ryggsekken som hodepute. Køyene på indiske tog er ikke de største i verden fra før, og med en ryggsekk i tillegg, ble plassen såpass dårlig at undertegnede var nødt til å ha føttene utenfor køya. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg fikk en av køyene nærmest døra inn til kupéen, så hver gang noen gikk inn eller ut (og det skjedde ofte) sa det «dunk!» mot et par føtter i størrelse 43 fra Norge.
Vår kjære billettkontrollør hadde ikke akkurat elektroniske hjelpemidler, så han ble sittende i underkøya på motsatt side av «gangen» og manuelt gå gjennom hele passasjerlista med fullt flomlys på til klokka var tre om natta. Her var det ikke snakk om å forstå at folk fra den vestlige delen av verden var vant til å sove med lyset av. Det var heller ikke noe å trekke for. I tillegg lagde han et ukjent antall høylytte kroppslyder mens han satt der.
Inderen i køya over kontrolløren, han satt halvveis oppreist og stirret. Turister fra vesten var så spennende at han nesten glemte å blunke. Da lyset endelig gikk av, var det ikke mer å se, og han sovnet. 14 sekunder senere snorket han. Høyt.
Nå var ihvertfall lyset av, så jeg plugget inn musikk, snudde meg mot veggen og gjorde et ærlig forsøk på å sove.
«Dunk!».
Døra til kupéen gikk opp.
«Faen i svarteste helvetes India», tenkte jeg.
«Dunk!»
På dette tidspunktet var det nummeret før jeg tilta fullstendig, raska med meg bagasjen og forlot toget i fart. Jeg ville heller sove under åpen himmel sammen med hellige kuer enn på dette forbanna nattoget.
Likevel fikk jeg etter mye om og men lagt meg i fosterstilling og sovet et kvarters tid. Da våknet jeg av tre høylytte indere som satt i nabokupéen og spilte FIFA på mobilen. Klokka var da fem om morgenen.
Her ga jeg opp. Det var ikke meningen at jeg skulle sove på et nattog i India. Jeg får knapt sove på Hafjell når jeg er på samling med jobben, så at jeg trodde jeg skulle få noe søvn her, var mildt sagt optimistisk.
Morgenen etter, rett før stasjonen i Varanasi, stoppet toget plutselig opp. Og der sto vi. Bom stille. Lenge. 45 minutter, minst. Da vi endelig begynte å bevege oss igjen, flyttet vi oss i 500 meter før vi sto bom stille igjen. Denne gangen «bare» i en halvtime. Ingen visste hvorfor. Det bare var sånn. Folk begynte å forlate toget og gå langs skinnene mot destinasjonen, som nå lå 200 meter lenger fremme. Så, med et rykk gled vi forover igjen. I én kilometer i timen. De siste 200 meterne gikk dermed unna på rundt 20 minutter.
Moralen med denne toghistorien er; ta med deg en bøtte med tålmodighet hvis du skal til India. Selv ble jeg mistet i utålmodighetsgryta da jeg var liten, så jeg hadde en eller to små utfordringer i dette merkelige landet, men alt ordner seg jo heldigvis til slutt.
Nå har jeg glemt å skrive om Orchha og Varanasi, da. Ja ja, det får komme senere.
Foto i toppen: Flickr/Christopher Porter
