Trøbbel mot Everest

En gammel guttedrøm gikk i oppfyllelse da jeg den 14. april i år kom meg opp til foten av verdens høyeste fjell, Mount Everest, 5365 meter over havet.

Jeg har alltid vært fascinert av Mount Everest. Jeg var vel bare et foster da jeg begynte å interessere meg for geografi, og fikk i den sammenheng en spesiell fascinasjon for dette fjellet.

8848 meter over havet rager det. Først besteget av Sir Edmund Hillary og Tenzing Norgay i 1953 etter at dusinvis hadde mislyktes i forsøket før de. En av de, George Mallory, som døde på fjellet allerede i 1924, ble funnet først i 1999. Senere har mange nådd toppen. Mange har også omkommet underveis.

Derfor har jeg aldri hatt noen dragning mot å nå toppen. Jeg ofrer ikke livet for å stå på toppen av en stein. Det høres kanskje døllt ut å bare gå til foten av et fjell, men utfordringen viste seg å bli mer enn hard nok.

Lukla – verdens farligste flyplass

For å komme deg opp mot Everest, må du fly til Lukla. Flyturen hit er så spektakulær at det neppe finnes maken. Flyene tar rundt 20 personer, det er klappseter, du har håndbagasjen på fanget og det et fritt innsyn til flygerne som i sine skinnjakker og pilotbriller prøver å få flyet ned på den 527 meter lange rullebanen som attpåtil heller 12 grader oppover.

Bommer pilotene bare bittelitt, er det et 700 meter høyt stup på den ene siden og en fjellvegg på den andre. Det er derfor absolutt ingen rom for feil her. Jeg, som har et lite snev av flyskrekk, holdt nesten pusten fra vi tok av til vi landet 45 minutter senere. Altså, makan til flytur kommer jeg aldri til å oppleve igjen.

I dag er ihvertfall rullebanen asfaltert. For bare 15 år siden besto den av et humpete jorde og noen gresstuster.

Nepal, ass.

Les om flyturen fra Katmandu til Lukla her

Her lander vi i Lukla:

Matforgifta første kvelden

Første etappe var enkel. Fra 2 800 meter over havet til 2 700 meter over havet (!). Phakding. Fortsatt usikker på om det uttales med P eller F. Utvilsomt morsomst med sistnevnte.

Det som ikke var så morsomt var at jeg allerede første kvelden ble dårlig. Skikkelig dårlig. Stekt ris med grønnsaker til lunsj, som liksom skulle være det tryggeste, var ingen innertier. Natta gikk med til å kaste opp og føle seg ræva på generell basis.

Bokstavelig talt.

Dagen etter ville ikke kroppen ha frokost. Det er litt krise når du skal gå opp mot åtte timer og klatre 700 høydemeter. Det eneste jeg husker fra denne dagen er hvordan jeg jobbet med hodet mitt. Hvordan jeg sa til meg selv at «dette, Anders, dette skal du faen meg klare!».

Jeg orket ikke å snakke med noen andre. Jeg hadde mer enn nok med å «snakke» med meg selv.

Hvordan kroppen klarte å karre seg opp til Namche Bazar, 3440 meter over havet, er for meg fortsatt et stort mysterium. Jeg fikk i meg litt cola og litt sjokolade. Kroppen brente nesten 5 000 kilokalorier. Så kastet jeg opp atter en gang rett før jeg kom inn i sherpaenes hovedstad. Formen var regelrett bedrøvelig, og jeg gikk rett til sengs.

På sykehus 3 400 meter over havet

Dagen etter skulle vi ha en akklimatiseringsdag. Dette gjøres rett og slett for å bli vant til høyden. På planen sto en kjapp tretimerstur opp til rundt 3 800 meter og ned igjen. Jeg våknet i relativt god form og fikk sågar i meg litt frokost. Derfra gikk det bare nedover. Selv om det gikk oppover.

For sta som jeg er, ble jeg selvsagt med på denne akklimatiseringsturen. Det endte med magekramper, akutt diaré – som medførte et par turer på bush-toilet med verdens beste utsikt – og besøk på det lokale sykehuset. Der ble jeg liggende i et par timer med intravenøs næring og antibiotika og fikk verdens beste pleie av verdens søteste frivillige sykepleiere.

Etter å ha betalt sykehusregninga på rundt 130 dollar, bar det rett tilbake til sengs igjen.

Jeg har aldri vært så dårlig før. Det føles ekstra tungt når du befinner deg over 3 000 meter over havet på et rom uten andre fasiliteter enn en seng og tusenvis av mil hjemmefra. På det tidspunktet ville jeg bare hjem.

Men ikke faen om jeg skulle gi meg.

Første glimt av Everest (for meg)

Dagen etter var formen atter en gang bedre og jeg inhalerte en Bounty til frokost. Deretter fikk jeg vel i meg noe mer mat før matlysten forsvant igjen. Sju, åtte pommes frites besto resten av dagens inntak av. Jeg var utslitt. Fysisk så vel som mentalt.

Buksene begynte allerede å sitte løsere rundt beina. Men så gikk det heldigvis bedre. Sakte, men sikkert. Formen var stigende. Humøret ble bedre. Også hjulpet av enkelte lokale humorinnslag, som menyen under.

På vei mot Thyangboche, 3 810 meter over havet, så jeg Mount Everest for første gang (de andre så Everest for første gang på akklimatiseringsdagen i Namche Bazar, men da var jeg for opptatt med å ikke drite på meg).

Litt skjult bak nabotoppene Nuptse og Lhotse lå det. Langt, langt der fremme. Målet vårt. Det virket så fryktelig langt unna. Det var det forsåvidt også, men igjen vare det bare å bite tennene sammen og fortsette å gå.

Fra Thyangboche bar det opp til Dingboche, 4 410 meter over havet. Borte var plutselig alle trærne. Fra nå av så vi kun stein og noen busker her og der. Litt sånn Ringenes Herre-landskap.

Ny akklimatiseringsdag. Opp på 4 700 meter og ned igjen. Vi fikk til og med vår første dusj på en snau uke.

På vei opp til neste stopp, Lobuche på 4 900 meter, begynte vi å kjenne høyden. Bare det å tråkke over en yak-bæsj (som det er MYE av i den nepalske fjellheimen) føltes som å bestige et lite fjell i seg selv. Vi gikk faktisk så sakte at det noen ganger føltes som vi gikk bakover.

Og vi drakk mye vann. Minst fire liter om dagen. Man må det. Ellers går det gæærnt. Takk høyere makter for Camelbak.

Mye fordi jeg var flink til å få i meg væske, slapp jeg heldigvis unna høydesyke. Faktisk var jeg i mye bedre form på 5 000 meter enn jeg var på 3 000. Paradoksalt nok.

10 timer til Base Camp i nysnø

Rent fysisk var turen til selve Base Camp utmattende. Etappen gikk fra Lobuche til Base Camp til Gorak Shep, totalt 16 km vandring i over 5 000 meters høyde. I tillegg hadde vi 20 cm nysnø å kjempe mot. Solen og refleksjonen fra snøen fikk det til å virke som vi gikk i en stekeovn.

10 timer tok det.

Sju timer til Base Camp og tre timer tilbake til stedet der vi skulle sove. Det var rett og slett beinhardt.

Det er litt vanskelig å beskrive hvordan høyden påvirker en. Det er så individuelt. Høy puls, tung i hodet, siruplignende bein, kropp som ikke lystrer som normalt, litt sånn heliumlignende stemme (ihvertfall høres det sånn ut i hodet når man snakker), manglende matlyst, svimmelhet og søvnproblemer er bare noe av det man kjenner på.

Jeg kjente litt på alt, men det var aldri noen krise. Heldigvis.

Det å nå Base Camp, 5 365 meter over havet, føltes som en enorm lettelse. Det kriblet i hele kroppen, så stolt var jeg over egen prestasjon. Spesielt med tanke på problemene jeg hadde de fire første dagene. Det å bevise for meg selv at jeg kan, det gir en helt sjuk tilfredsstillelse. Ja, så happy var jeg med egen prestasjon at jeg hadde lyst til å ta av meg alle klærne og bare streake.

Dog fant jeg ut at dette ikke passet seg, så jeg lot det bli med tanken.

Som om ikke Base Camp var nok; morgenen etter, klokken halv seks, trasket jeg like godt opp på toppen Khala Pattar, 5 545 meter over havet og med en stigningsprosent på rundt 30 (det er bratt!). Her fikk jeg en fantastisk utsikt over Nuptse, Lhotse og Everest sjøl.

Ikke helt blå himmel, dessverre, men mer enn bra nok for meg.

Turen ned til Lukla føltes lang. Det skjer et eller annet med deg når du har nådd målet ditt og når du har vært på tur i en måneds tid. Likevel fant vi fortsatt høydepunkter bare ved å se på landskapet. For Himalaya er virkelig fantastisk.

Da vi nådde Lukla etter fire dager med nedstigning, ble flyet vårt kansellert grunnet dårlige værforhold. Det passet mildt sagt elendig. Humøret var bedritent. Hjemlengselen var stor. Vi var nødt til å komme oss til Katmandu den dagen grunnet tidlig fly til Oslo dagen etter, så da chartret vi like godt et helikopter som tok oss «trygt» tilbake til den nepalske hovedstaden.

Fire dager etter hjemkomst, slo et voldsomt jordskjelv til i Nepal. Katmandu ble rasert, det samme ble massevis av landsbyer rundt omkring. Jeg vet ikke hvordan ståa er langs veien opp til Everest Base Camp. Vi hører ikke så mye til dette i norske medier nå i disse dager, dessverre. Sannsynligvis jobber nepaleserne døgnet rundt for å gjenoppbygge landet slik at de atter en gang kan ta i mot turister.

Det avhenger nemlig landet fullstendig av.

Den beste måten å hjelpe stakkars Nepal på, er å reise dit. Du vil aldri angre.