Varanasi. Ganges. Hinduenes helligste by møter hinduenes helligste elv. Dette stedet er så spesielt at det er på grensen til hva en stakkars nordmann klarer å fordøye.
Jeg stiger av rickshawen og slukes umiddelbart av menneskemengden. Her, som alle andre steder i India, er det kaos. Folk er på vei overalt.
Hele tiden.
Jeg lener hodet bakover, lukker øynene og trekker pusten dypt, som jeg alltid gjør på nye steder. Svaret Varanasi gir er komplisert. Det lukter alt på en gang. Lukter jeg ikke har kjent før.
Det er lukten av India.
Nesten hypnotisert beveger jeg meg gjennom trange sidegater og smug, forbi folk og hellige kuer, til jeg får øye på det jeg har kommet hit for.
Ganges.
Livslinen til millioner av mennesker. Dovent flyter den avgårde mens den indiske ettermiddagssolen speiler seg i overflaten. Fra Himalayas mektige fjell til Bengalbuktas enorme delta strekker den seg.
Jeg klatrer ned Varanasis berømte trapper, de såkalte ghatene, mot elven.
Tusenvis av hinduer er her sammen med meg, med ett formål for øyet: Renselse. Dårlig karma skal viskes ut med et bad i det møkkete vannet.
Med en flatbunnet, åpen trebåt kaster vi loss og seiler østover idet himmelen brer sitt mørke teppe over oss. Langs bredden foregår det forskjellige religiøse ritualer som innebærer sang og dans til monoton musikk.
Den endelige renselse
Noe der fremme fanger oppmerksomheten min. Noe er annerledes. En merkelig lukt kiler i neseborene. Denne har jeg derimot ikke kjent før. Stramt. Søtt. Svidd. På en gang.
Blikket mitt låser seg på det jeg ser på elvebredden.
Bål.
Båten glir nærmere. Stillheten er øredøvende. Lukten blir sterkere. Jeg vet hva det er, men klarer ikke å ta det innover meg.
Lukten av døde mennesker.
Vi er så nære bredden vi kan komme nå. Rett foran oss knitrer og knaker det i flere bål. Ett av de er større enn de andre.
Noen hiver på en enorm vedkubbe. Bålet vekkes øyeblikkelig til liv. Som et sultent rovdyr brøler det mens flammene slikker oppover mot nattehimmelen.
I trappen ved siden av står 10-15 personer som alle har blikket mot det som ligger rett foran føttene deres.
Svøpt inn i et gult klede, men formen er umulig å ta feil av.
En menneskekropp. Klargjort for den endelige renselse.
Det er merkelig stille. Ingen sang, ikke noe rituale.
På likt bøyer fire av menneskene seg ned og løfter kroppen opp i hoftehøyde. Svinger armene tilbake, for å få fart. Og så slenges den gule bylten på bålet og lander med et brak.
Stillhet.
Det virker som en evighet. Men så knitrer det. Først forsiktig. Så tar flammene tak og sluker kroppen i ett jafs.
Om seks timer er renselsen fullført. Da er det bare aske igjen.
***
Klokken er litt over seks om morgenen.
Jeg er tilbake ved Varanasis ghater. Solen har såvidt fått tak i horisonten og prøver å dra seg opp på himmelen. Det er stille. Rundt oss har folk gått ut i elven.
De former hendene som en kopp. Fyller den med hellig vann. Heller det over hodet og i ansiktet. Lavmælt sier de en bønn mens prosedyren gjentas. Så vasker de seg. Fra topp til tå.
Menn, kvinner og barn.
Bålene ved Ganges’ bredder er brent ned nå. Likevel ryker det fortsatt. Det er så vidt liv i noen få glør. Asken ligger som et synlig bevis på hva som har foregått.
Snart vil vinden få tak og spre det hele utover.
De dødes sjeler vil bli renset i Ganges.
Verdens helligste elv.
Kompliserte Ganges
Noen steder er bare så spesielle, så rare, så totalt annerledes at du ikke helt skjønner hva som foregår. Varanasi er helt klart på denne listen.
Sannsynligvis grunnlagt 1000-1200 år før Kristus er den en av verdens aller eldste byer som fortsatt er bebodd.
Dør du i Varanasi, tror mange hinduer at du får den fullstendige frelse og renselse. I tillegg skal visstnok byen ha vært favorittbyen til Lord Shiva – en av hinduismens viktigste guder.
Og så har du Ganges, da. Elven over alle elver for alle indere. Verdens tredje største, med tanke på vannmengde. En livslinje for millioner av indere som bor langs dens bredder.
Og selvsagt superhellig.
Hvorfor, er for komplisert til å dra opp her. Det kan du eventuelt lese deg til på egenhånd.
Det sier seg selv at Varanasi og Ganges i kombinasjon er noe helt utenom det vanlige. Jeg tror jeg aldri vært på et sted der jeg virkelig blir slått i bakken av hvor annerledes det er enn vår egen kultur.
Å brenne sine døde i full offentlighet og deretter spre asken utover vannet, rett ved siden av flere som står og drikker av samme kilde, er mildt sagt unormalt.
For oss er det ihvertfall det.
For inderne er det den mest naturlige saken i verden. Det er jo hellig vann, tross alt.
Da vi gikk i land fra vårt soloppgang-cruise som beskrevet over, så vi et dødt dyr flyte langs bredden.
Om det var en hund, katt eller en enorm rotte, vites fortsatt ikke. Dødt var det. Og oppblåst. I soleklar forråtnelsesprosess. Det virket ikke å bry alle de som vasket seg rett ved siden av.
Sånn er India. Sånn er det bare med hellige steder. Ingenting annet enn det hellige betyr noe.
For oss er det bare å sette oss ned, holde munn og ta innover seg det som foregår foran øynene på oss.
For til tross for at det er litt merkelig, kan det også være slående vakkert.
