Verdens farligste flytur

Å komme seg opp til Himalaya foregår ikke helt uten dramatikk. Bli med på verdens farligste flytur.

Klokka har såvidt passert 06:00. Det gryr av dag. Sola er i ferd med å klatre opp over fjelltoppene i det fjerne. Morgendisen ligger tett over Tribhuvan-flyplassen i Katmandu. Jeg klyver ut av bussen som har kjørt oss på kryss og tvers inne på flyplassområdet og ser rett i fleisen på flyet som skal ta oss opp til verdens farligste flyplass: Lukla.

Den hvite og grønne maskinen er merket med Tara Air. Det er av typen Dornier Do 228, et merkelig utseende fartøy med to propeller og en markant nese. Og så fryktelig lite.

Foto: Wikimedia Commons/Peter Neubauer

Kun 17 meter langt og med plass til 19 passasjerer. Jeg ser meg rundt. Hadde det ikke vært for at jeg rundet Youtube før jeg kom hit, ville jeg trodd det var tøys.

Vel, skal jeg først dø, så skal det skje skikkelig, tenker jeg og hiver meg først inn i flyet for å kapre en plass lengst foran. Jeg ønskes velkommen av en flyvertinne som ser usedvanlig nervøs ut, men jeg lar det ligge.

Med sekken på ryggen, bøyer jeg hodet og kravler meg mellom de seks seteradene til jeg kommer til rad én. Ett sete til venstre og to til høyre. Unummererte klappseter.

Her går jeg ombord i flyet:

Døra inn til cockpit er åpen. Eller, det vil si, det er ikke noen dør der i det hele tatt. To menn iført skinnjakker med VM i gullbelagte distinksjoner sitter der inne og gjør sine forberedelser. Ikke helt uventet har de Ray Bans på. Frontruta er dugget igjen. Pilotene ser ikke noe som helst.

Flott, tenker jeg.

Jeg folder ned klappsetet og setter meg ned. Det er ikke noe plass til sekken min, så den må jeg ha på fanget. Her er det så trangt at når jeg strekker ut bena, er føttene mine inne i cockpit. Jeg må le for meg selv. Dette er så Nepal i et nøtteskall.

Men nå er jeg i hvert fall på vei. På vei til Mount Everest. En barndomsdrøm skal gå i oppfyllelse.

Guiden, Bharat, kommer frem og sjekker at alt er bra. Under den mørke barten er smilet på lur. Han ser jeg er nervøs.

– Du skulle ha vært her for 10 år siden. Da hadde ikke rullebanen i Lukla asfalt. Dette her går kjempebra.

Hadde ikke rullebanen i Lukla asfalt? tenker jeg. Hvordan i all verden er det mulig?

Jeg rekker ikke å tenke tanken ferdig. I samme øyeblikk starter pilotene motorene med et voldsomt brøl. Jeg hører ikke meg selv tenke. Tara Air har selvsagt ikke lydisolert sine Dornier-fly. Her står ikke engang varmen på.

Vi taxer avgårde bortover den humpete rullebanen. Frontruta er fortsatt umulig å se gjennom. Styrmannen tar jakkeermet og lager et lite kikkehull. Så vender han seg mot meg og gir tommelen opp.

Jeg returnerer bevegelsen, om enn noe mer usikkert. Ja, vi skal opp. Men hvordan kommer vi ned?

Flyet stanser et lite øyeblikk. Pilotene ser på hverandre og gir hverandre et lite nikk. Han med mest gull på skuldrene dytter så spaken i bånn og flyet responderer med et voldsomt lurveleven. Så skyter vi fart bortover asfalten. Det tar kun noen få sekunder så er vi i luften.

På vei mot Snøens hjem. Det er nemlig det Himalaya betyr på sanskrit.

Det er helt vindstille, men vi humper og hopper oss oppover i den nepalske luften. Det er som å kjøre berg- og dalbane. Jeg liker ikke berg-og dalbaner.

I det vi finner marsjhøyde, kun noen få hundre meter over bakken, glemmer jeg frykten. Solen klatrer over fjelltoppene i øst og en ubeskrivelig utsikt åpenbarer seg.

Landsbyer klamrer seg fast til fjellsider. Elver bukter seg gjennom ugjestmilde dalfører. 8000 meter høye, snødekte fjelltopper ligger rett foran oss.

Himalaya er så vakkert at det nesten gir tårer i øynene.

Det lille flyet danser seg mer eller mindre elegant mellom – og over – bratte åssider. Etter 45 minutter peker styrmannen ut av vinduet, som nå er duggfritt, og nikker til sin kollega.

Lukla.

Det er tid for landing.

Langt der borte, langt der nede skimter jeg noe som kan minne om en rullebane. Den er 527 meter lang med 12 graders helling. Midt i mellom noen små hus. På den ene enden av rullebanen, en fjellvegg. På den andre, et 700 meter høyt stup.

Her er det absolutt ingen rom for å gjøre feil. Kommer man feil inn, kan man ikke snu. Pilotene vet selvsagt dette bedre enn noen andre. Det finnes ingen autopilot som lander flyet for de. Ingen datamaskin forteller de hvordan dette skal foregå. Alt de har av hjelpemidler er en høydemåler. Resten gjøres manuelt.

Med unntak av motorduren, er det helt stille i flyet.

Piloten er rolig som den berømte skjæra på tunet og navigerer seg over åskammen og ned i dalføret som leder mot Lukla og Tenzing-Hillary Airport – oppkalt etter de to legendene som først besteg Everest i 1953. Høydemåleren hyler av redsel i det vi åpenbart er for nære bakken, men de to i cockpiten lar seg ikke affisere.

Sakte men sikkert mister vi høyde, og rullebanen kommer nærmere. Først nå ser jeg hvor liten den er. Først nå ser jeg hvor farlig den er. Jeg tenker plutselig på flyet som krasjet i forkant av rullebanen og raste ned fjellsiden for noen år tilbake.

Piloten jobber med stikka. Frem og tilbake. Lukla kommer nærmere. Og der, i det det ser ut til at vi kommer inn altfor langt til venstre og med altfor mye høyde, klasker han det i bakken og smeller på bremsene. Vi lander i oppoverbakke og får hjelp til å redusere farten. Plutselig står vi stille.

Sjekk ut landingen i Lukla:

Verdens farligste flytur er over. Og jeg overlevde.

Sjekk ut hvordan en landing på Tenzing-Hillary Airport ser ut fra Lukla:

Foto i toppen: Flickr/Philip Milne