På hatoppgjør i Buenos Aires

Å gå på fotballkamp i Buenos Aires har jeg drømt om hele livet. I går fikk jeg endelig sjansen til å gå på et av de største oppgjørene i hele Sør-Amerika.

Sør for bykjernen Buenos Aires ligger havnebyen Avellaneda. Her, blant grå og nedslitte hus, øde gater og løse hunder bor det drøyt 300 000 mennesker fra det man kan kalle Argentinas nedre samfunnslag.

Da bussen jeg satt på passerte bydelen La Boca, kjent som en av Buenos Aires’ tøffere områder, krysset broen over Rio Matanza Riachuelo – Sør-Amerikas kanskje mest forurensede elv – og inn i Avellaneda i skumringen i går kveld, kjente jeg for alvor at pulsen begynte å stige.

Midt i denne suppa holder to av Argentinas største fotballklubber til.

Racing Club og Independiente.

Et av de mest intense lokalderbyene

To ganger i sesongen barker disse to sammen i det som kalles Derby de Avellaneda. Ikke like stort som El Superclásico mellom erkerivalene Boca Juniors og River Plate, som for øvrig også spilte i går, men det er neimen ikke langt unna.

Og istedenfor å betale drøyt 1 500 norske kroner for å overvære El Superclásico, valgte jeg heller å punge ut drøyt 300 norske kroner for å få med meg Derby de Avellaneda i går kveld.

Etter en del om og men, blant annet at vi ikke var helt sikre på om vi i det hele tatt var på riktig buss, fant vi omsider, etter god hjelp fra en av de lokale som vi kom i prat med på bussen, hovedgaten i Avellaneda.

Her var det bare å følge etter folkehavet som helt åpenbart var ute i samme ærend som oss selv.

Fire kroppsvisiteringer

Med jevne mellomrom gikk det av papirbomber som fikk det til å buldre mellom bygningene, og allsangen runget over hele Avellaneda.

Tungt bevæpnet politi slapp folk gjennom i puljer, og vi ble kroppsvisitert fire ganger før vi i det hele tatt så stadion.

Som en slags levende bølge ble vi omtrent løftet frem mot selve arenaen, Estadio Presidente Juan Domingo Perón, en gammel betongkloss som ble åpnet i 1950 og som visstnok ble «pusset opp» sist foran VM i nettopp Argentina i 1978.

Og nærmeste nabo? Estadio Libertadores de América.

Arenaen til bortelaget Independiente.

Setenumre er oppskrytt i Argentina, så vi hadde ståplasser på andre tribunenivå.

Likevel, da vi kom ut av tribuneporten og inn på selve arenaen, så vi knapt en ledig kvadratcentimeter. Det var folk overalt.

Og fortsatt var det en drøy halvtime til kampstart.

Alle på kamp

Det endte med at vi måtte klatre hele veien til toppen, rett under tribunetaket, før vi fant en liten ledig flekk vi kunne stå på.

Underveis i kampen viste dette seg å være et svært populært sted for små barn som måtte gjøre sitt fornødne, og vi opplevde smårollinger som gjorde både nummer én og nummer to med hjelp fra foreldrene bare en liten meter fra der vi sto.

Små barn, sier du?

Ja, de er jo selvsagt med på kamp de også. Fotball er religion her i Argentina, så når mor og far skal på stadion og heie på sitt lag, må barna være med. Besteforeldrene kan ikke sitte barnevakt, for de er også på kamp.

Her er ingen nedre aldersgrense.

Vi så flere som fortsatt slet med avhengighet til smokk, og utover i 2. omgang sovnet de på stolene mens foreldrene skrek seg hese ved siden av.

Stadion eksploderte

Fem minutter før kampstart, kom hjemmelaget, altså Racing, joggende ut fra spillertunnelen og stadion eksploderte på en måte jeg aldri har opplevd tidligere. Ballonger i blått og hvitt ble kastet mot gresset.

Det samme ble rundt et tonn med revet avispapir.

Omtrent halvparten landet på banehalvdelen nærmest oss, noe som medførte at en liten gjeng med løvblåsere på ryggen måtte utpå og gjøre en jobb for at kampen i det tatt skulle kunne starte.

Kampen velger jeg rett og slett å ikke skrive noe om. Kvaliteten var rett og slett så begredelig at jeg nesten ikke trodde det var sant. Hadde jeg ikke visst jeg var i Argentina, kunne denne kampen lett ha vært et oppgjør mellom to lag i norsk andredivisjon.

Hjelpes.

Avtalt spill?

Kampen endte selvsagt 0-0, som alle andre lokaloppgjørene denne helgen. Det får meg til å undre på om kampene er rigget. At det rett og slett står for mye på spill til at noen av lagene tør å tape – eventuelt å vinne.

Vi må tross alt huske på at klubbene her nede styres av Barra Bravas, eller mafiaen. Og de har gjerne mer makt enn det som er normalt alle andre steder.

Vel, uansett. Hjem kom jeg til slutt. Ikke med buss, dog. Det orket jeg ikke en gang til. Heldigvis har Buenos Aires nok av taxier.

Og med det hadde jeg sett en storkamp i nok et land.