Salar de Uyuni – verdens største saltslette

Bli med til Salar de Uyuni og Atacama-ørkenen, et område som er så annerledes og så spektakulært at man nesten må gni seg i øynene.

Saltsletter, rød- og grønnfargede innsjøer, flamingoer, øde ørkenlandskap og vulkaner.

Det er stikkord som kjennetegner Salar de Uyuni og Atacama-ørkenen, helt sørvest i Bolivia. Her, over 3 000 meter over havet, er landskapet så fascinerende at du like gjerne kunne befunnet deg på Mars.

Jeg dro selv hit i juni, et tidspunkt der vinteren tar tak i de mektige Andesfjellene for alvor.

Med bilder av sol, sommer og lettkledde mennesker hjemme i Norge på netthinnen, tok jeg på meg alle klærne i sekken, ignorerte frostskadene på marg og bein og hev meg uti det som må være et av verdens mest øde og spennende områder.

Det skulle likevel ta noe tid før høydepunktene åpenbarte seg. Først måtte vi nemlig takle 10 timer på nattbuss fra La Paz, over altiplanoen (høysletten) og over til den lille, gudsforlatte byen Uyuni, rundt 600 kilometer lenger sør.

| Les også: Reiseguide og mine beste reisetips til La Paz.

Undertegnede lot seg selvsagt ikke vugge i søvn av humpete bolivianske veier, og sjanglet omtrent ut i Uyunis øde gater morgenen etter. Delvis grunnet lite søvn, delvis grunnet kulden og delvis grunnet høyden.

Der registrerte jeg umiddelbart én ting:

Hadde det ikke vært for saltsletten Salar de Uyuni, hadde definitivt ikke denne byen eksistert.

Ikke i dag.

Togkirkegården i Uyuni

Tidligere var Uyuni “hovedstaden” i Bolivias minedistrikt. Frem til langt utpå 1800-tallet ble det utvinnet malm og andre mineraler akkurat her. Fordi Bolivia på det tidspunktet hadde tilgang på Stillehavskysten, var det også relativt enkelt å eksportere.

Så, i 1879 ble man uvenner med naboen Chile. Det uvennskapet endte til slutt med Salpeterkrigen. Dumt var det, for noen år senere hadde Chile røsket til seg Stillehavskysten og en stor slump av Atacama-ørkenen. En del av Perú stakk de av med også.

Likevel var Chile sjenerøse nok til å gi bolivianerne adgang til kysten. Derfor inviterte den bolivianske presidenten Aniceto Arce noen engelske ingeniører.

Kunne de bygge en toglinje til den chilenske (tidligere bolivianske) kystbyen Antofagasta, kanskje?

| Les også: Slik skapte engelske jernbanearbeidere bowlerhatt-moten for bolivianske kvinner.

Akkurat det likte ikke lokalbefolkningen i Bolivia, som med jevne mellomrom saboterte hele prosjektet. På 1940-tallet, da flere av gruvene gikk tomme for mineraler, døde hele mineindustrien ut.

Togene ble overflødige.

Et svært så synlig bevis på dette kan sees et par, tre kilometer utenfor selve Uyuni. Der ligger nemlig det som må være verdens største togkirkegård.

Salar de Uyuni – verdens største saltslette

Uyuni måtte derfor finne en annen måte å overleve på. Da passet det jo fint at verdens største saltslette, Salar de Uyuni, lå rett utenfor stuedøra.

Salar de Uyuni dekker over 10 000 kvadratkilometer og ble dannet for 40 000 år siden. Før det lå området nesten nede ved havnivå, og besto av en enorm innsjø som ble kalt Minchin.

Da to tektoniske plater langt nede i jordskorpa plutselig bestemte seg for å møtes, skapte det et så voldsomt lurveleven at hele landskapet ble løftet opp til nesten 4 000 meters høyde.

Minchin ble etter hvert tømt for vann og tilbake lå en tilsynelatende endeløs slette bestående av omtrent 10 milliarder tonn salt. Det er vel derfor unødvendig å si at saltproduksjon har tatt over som en av de viktigste næringene i området.

I tillegg anslår man at mellom 50 og 70 % av verdens litiumreserver ligger akkurat her – et grunnstoff som blant annet blir brukt til batteriproduksjon.

Salar de Uyuni ligger i et av verdens tørreste områder. Likevel, når regntiden setter inn i desember, strømmer det vann inn fra omkringliggende innsjøer som skaper verdens største speil.

Nettopp derfor er januar og februar kanskje den aller beste måneden å reise hit. Bare husk slagstøvler.

Så skuffa

Utenom regntiden får du stort sett varmt og godt vær, med en knallblå himmel som skaper en voldsom kontrast mot den kritthvite bakken.

Jeg sier stort sett, for da jeg var der i juni, var det overskyet, vindfullt og kaldt. Været var så hustrig at selv guiden vår kunne ikke tro sine egne øyne.

Dessverre medførte det at vi ikke fikk tatt de typiske Salar de Uyuni-bildene.

Skuffende.

Faktisk ekstremt skuffende. Deprimerende. Selvmor…

Neida.

Sånn livet er noen ganger.

Et fåfengt forsøk på å etterligne … et eller annet var alt jeg fikk til.

Midt uti saltørkenen fant vi plutselig en øy bestående av masse kaktuser.

Og en lama.

Det hjalp litt.

Men likevel, på grunn av den ekstreme uflaksen med været, sank humøret til undertegnede omtrent til bunns.

Da hjalp det i alle fall med en god klem.

Så, i det solen var i ferd med å gå ned og vi var i ferd med å forlate Salar de Uyuni, klarnet det selvsagt opp.

Natten ble tilbragt i et salthotell, helt uten isolasjon. Med temperaturer ned mot 10 minusgrader ble det en såkalt uforglemmelig opplevelse.

Ikke nødvendigvis av de rette grunnene.

Mot Chile, mot Atacama

Morgenen etter, da vi kjørte ut av Salar de Uyuni, klarnet været opp og solen skinte plutselig fra skyfri himmel.

Selvsagt gjorde den det.

Ferden gikk videre sørover mot Chile, og landskapet forandret seg dramatisk.

Borte var en helt vannrett saltslette. I stedet beveget vi oss inn i verdens tørreste ikke-arktiske ørken, Atacama, der vulkaner, merkelige sjøer og ikke minst llamaer poppet opp som paddehatter.

Vi passerte blant annet Laguna Colorada og Laguna Verde, to kjente innsjøer som skulle være henholdsvis rød og grønn.

Grunnet kulden var sjøene isbelagte, så derfor fikk vi ikke nyte det 100% heller.

Selvfølgelig.

Men hvem vet, plutselig står man midt i en sprell levende vulkan på 5 000 meters høyde som spytter ut svært så illeluktende svovel i stedet.

Natten ble enda kaldere enn den forrige, ned mot 15 minusgrader, men da var det i hvert fall to ting som hjalp noe fryktelig:

Solnedgangen og plasking i varme kilder, vann som holdt over 40 varmegrader, under en stjernehimmel man ikke finner maken til noe annet sted.

Det var først her jeg virkelig skjønte hvorfor det heter Melkeveien.

Dessverre hadde jeg ikke med meg et godt nok kamera til å forevige det hele.

(Klikk på bildene for større versjon).

Makaløst

Landskapet i denne delen av Bolivia er intet mindre enn makaløst. Det er så annerledes, så spektakulært, så fascinerende at det ikke lar seg beskrive med ord.

Derfor lar jeg bildene overta.

For selv om kulda var bitende og omtrent rev gjennom det som var av marg og bein, var det enkelt å glemme når landskapet rundt en ser ut som det er tatt rett ut fra et eventyr.

Gracias, Bolivia!

| Les også: Reiseguide og mine beste reisetips til Salar de Uyuni og Atacama-området.

| Les også: Reiseguide og mine beste reisetips til Bolivia.