Etter noen bokstavelig talt bedritne dager i Bogotá der jeg blant annet ble kommandert til å bæsje i en kopp, ble ting endelig så mye, mye bedre på den colombianske landsbygda.
– Ja, hva er galt med deg, da?
Den kvinnelige legen på klinikken i Bogotá – en potensiell kandidat til Miss Colombia – skotter bort på meg med lett himlende øyne. Jeg bestemmer meg bare for å hoppe i det.
– Sprutbæsj!
– Akkurat, ja. Er dette vanlig når du er ute og reiser?
Selv om verken spørsmål eller svar var spesielt morsomt, måtte jeg le. Ja, det begynner dessverre å bli en vane.
Ikke første gang
Først på Zanzibar i 2014 da vi etter tre uker i telt i bushen i Afrika skulle nyte litt luksus i en bungalow langs øyas hvite strender, men endte med å drite på rundgang på en dass som kun var adskilt fra resten ved hjelp av to palmeblader.
Deretter i Himalaya i fjor. Da, etter å ha fortært litt stekt ris med grønnsaker, pådro jeg meg tidenes matforgiftning, som endte med at jeg på en liten høyde med utsikt over Namche Bazaar, 3 500 meter over havet, bæsjet noe så fryktelig at ekkoet fortsatt gjaller i dalstrøkene der oppe. Det fikk for øvrig de lokale til å sverge på at det var den sagnomsuste yetien som kom rasende ned fra fjellene.
Og nå altså i Bogotá. Eller Dogotá, som jeg har døpt det om til.
Så kom spørsmålene på rekke og rad: Hvor lenge har det vart? Hvor mange ganger i går og i dag? Hvordan det ser ut? Hvordan lukter det? Og så videre og så videre.
Å svare på slike spørsmål foran fremmede – spesielt foran sexy leger – fremkaller både svettetokter, lys stemme og svømmende blikk, men jeg gjorde mitt beste.
Bæsje på kopp
– Vel, jeg trenger en liten prøve fra deg. Kan du gå inn på do og prøve å bæsje i denne lille koppen?
Hun strakte frem en kopp på kanskje sju centimeter i diameter og smilte skjevt. Det oppsto en mildt sagt pinlig stillhet i rommet.
– Du skal selvsagt få hansker, fortet hun seg å si. Og du? Det er ikke nødvendig å fylle den helt opp.
Jeg lo nervøst.
– Eeeh, neida.
Så da satt jeg der, da. På en dass på en klinikk et eller annet sted i Bogotá med hvite plasthansker på hendene mens jeg lett skjelvende prøvde å føre koppen i rett posisjon mellom meg selv og porselenet slik at … ting ble riktig.
Heldigvis for absolutt alle involverte sa det bare svooooopp. Akutt forstoppelse. Tomt. Ferdig. Slutt.
Og sånn gikk det til at jeg, etter en uke med mageonde, ble kurert. En sexy lege med briller og en tur på do som involverte en bitteliten kopp og et par hvite latexhansker var det som skulle til.
Ja, og en liten dose medisiner, da.
Nydelige Barichara
Og endelig, to dager senere enn planlagt, kunne vi sette kursen nordover, inn i de colombianske skoger, til et sted som heter San Gil – omtrent sju timer med buss unna den gigantiske colombianske hovedstaden.
Og her er vi nå.
Colombias adrenalinhovedstad. Ingen av oss skjønner helt hvorfor vi er her, men nå skal vi nå en gang sette utfor elven Río Suárez i en gummibåt i morgen. Såkalt rafting med gradering opp mot fem. Det feteste man kan gjøre som amatør.
San Gil har egentlig ikke allverden å by på, så i dag tok vi en lokalbuss til en liten by rundt 40 minutter unna som heter Barichara (ja, vi kommer oss rundt på stotrende spansk).
Og det må jeg si; Barichara er selve grunnen til at humøret mitt i skrivende stund er tilbake på topp. For et sted! For en perle!
Beliggende oppe på en høyde med 360 graders utsikt til regnskog og jungel, haciendaer og gårdsbruk, og med sine hvite bygninger akkompagnert av fargerike dører og vinduskarmer, røde teglsteintak og skjeve, brostensbelagte gater, er Barichara kanskje den aller vakreste byen jeg har vært i.
Noensinne.
Kun 7 000 fastboende, nesten ingen turister og en drøm for både syn og fotoapparat. Varmt var det også. Endelig, etter å ha opplevd vinter siden vi forlot Norge for over en måned siden. I dag beveget nok kvikksølvet seg opp mot 30 varmegrader.
Det er dette som er Colombia. Det er akkurat slik jeg så det for meg.
Og enda bedre skal det jaggu bli.
Forhåpentligvis uten mer magetrøbbel.
