Det er ikke fisk alt som svømmer

I Bonito finner du verdens kanskje klareste ferskvannssystem. Med snorkel og dykkemaske hoppet vi uti. Og det var ikke kun fisk vi skulle få se.

Bonito er et lite sted som ligger midt ute i ødemarka, helt vest i Brasil. Etter noen heseblesende dager i Rio de Janeiro, São Paulo eller ved Iguazú Falls, kan det være den perfekte avkobling der du kan gå i ett med naturen med fullstendig hvilepuls.

Helt nydelig.

| Les også: Reiseguide og reisetips til Bonito.

Som å snorkle i et akvarium

Hovedgrunnen for å komme til Bonito er livet som befinner seg i det våte element.

Vannet her er fullt av magnesium, noe som betyr at alt av sedimenter synker til bunnen. Det betyr igjen at mye av vassdragene i Bonito-området er krystallklart, men samtidig svært næringsrikt.

Det er nesten som å snorkle i et velholdt akvarium.

Vi ble kjørt ut til en enorm ranch som hadde både kuer og hester, men som likevel tjente 60% av pengene sine på turister.

Her fikk vi utdelt dykkermasker, snorkler og våtdrakter.

Og heldigvis fikk vi lov til å delta i frokosten til de lokale før vi ble fraktet til elven:

Vel nede ved elven fikk vi streng beskjed om å bare «go with the flow» – det vil si å flyte nedover med strømmen. Det var ikke lov å bruke beina til å svømme med, og det var ikke lov å berøre bunnen.

Det var heller ikke lov å tisse i våtdrakta. Forstå det den som kan. Neida.

Så, da dro vi avgårde, da. Eller rettere sagt fløt avgårde.

Og vannet var virkelig krystallklart. Hadde du ørene over vann, kunne du høre jungelens lyder, med blant annet apekatter som satt på grenene i nærheten og spiste fersk frukt.

Nå og da mistet de en og annen fruktklase i vannet og skapte furore av en annen verden blant de forholdsvis store fiskene vi passerte i sakte kino.

Med livet som innsats

Og så, etter 10 minutters flyting ser jeg noe i høyre øyekrok som definitivt ikke ligner på noen fisk jeg kjenner til.

Det tar litt tid fra jeg snur på hodet og ser hva det er til jeg faktisk registrerer det, og da glemte jeg umiddelbart forbudet om å tisse i våtdrakta.

På en armlengdes avstand flyter jeg nemlig forbi en sprell levende kaiman.

Kaimaner er en type alligator som sjelden blir mer enn to meter lange, men jeg skal likevel love at det var mer enn nok til at jeg øyeblikkelig nådde makspuls.

Så nervøs er det nemlig lenge siden jeg har vært. Jeg var i et lite sekund såpass ute av meg selv at jeg måpte. Å måpe under vann er som du kanskje skjønner ikke spesielt lurt.

Likevel gikk det fort over. Den hadde ikke antydning til å være aggressiv, og jeg fløt bare forbi mens vi betraktet hverandre med stor nysgjerrighet.

Kroppen dens hang liksom ned mot bunnen mens to nesebor sugde inn luft på overflaten. Helt stille lå den. Kanskje den jaktet. Kanskje den fordøyde et nylig måltid.

Hva vet vel jeg, jeg turte ikke å spørre.

Jeg har dessverre ikke bilde eller film av dette, da jeg var altfor opptatt med å komme meg levende fra det.

Hvis jeg løper, løp!

Ferden gikk videre nedover, og nå manglet det bare at det skulle dukke opp en anakonda. De finnes nemlig så til de grader i området, og det eneste guiden sa før vi la ut på svøm, eh … flyt, var at hvis vi så ham sprette opp på land og løpe avgårde, så var det bare å følge etter.

Da var det i såfall en anakonda i nærheten. Og anakondaer er vesentlig bedre svømmere enn oss mennesker. Ikke nok med det, men de spiser mennesker også.

Betryggende.

Vi så ikke flere skumle dyr. Men massevis av fisk, det så vi. Jeg har ikke snøring på hva de forskjellige artene heter, og det er vanskelig å spørre guiden om sånt under vann.

Så da får dere heller bare nyte videoen under uten å lære noe spesielt, annet enn at dere nå vet hvorfor vannet er så klart, selvfølgelig.

Etter snorkleturen ble det servert grillmat på ranchen, og vi fikk en times tid i hengekøyene på området mens fugler i alle fasonger svirret rundt oss.

Jeg åpnet på et tidspunkt øynene og fikk øye på en sau kun en meter fra meg, så her kan man trygt påstå at man har fått nærkontakt med naturen.

Med hvilepuls.