På besøk i en favela i Rio de Janeiro

Etter å ha tilbragt to timer i Rocinha, Brasils største favela, kan jeg med sikkerhet si følgende: Vi nordmenn aner ikke hvor heldige vi er.

Fra Copacabanas turistifiserte mas og kjas kjører vi innover i byen, gjennom Botafogo, forbi den flotte innsjøen og den botaniske hagen. Der oppe til høyre ser vi den enorme Kristusstatuen – som med armene ut til siden og ansiktet vendt mot byen nedenfor, velsigner alle dens innbyggere.

Eller gjør den egentlig det?

Vi kjører oppover. Det er bratt – så bratt at bilen så vidt tåler påkjenningen. Det er svingete. Asfalten blir dårligere og dårligere. Her er ingen luksushoteller eller femstjerners restauranter.

Vi er på vei mot slummen.

Husene blir skrøpeligere og skrøpeligere. Det er nærmest bare skur. Så når vi toppen. Jeg ser meg rundt. Jeg ser fortsatt Kristusstatuen, men den har vendt ryggen mot dette området.

Jeg føler meg liten. Jeg føler meg som en idiot som har betalt penger for å se på at folk ikke har det så bra.

Hva venter i favelaen for sånne som oss – turister fra det rike vesten?

Guiden snur seg mot oss og sier:

«OK, det er to ting som er meget viktige. Regel 1: Ikke ta bilder av mennesker uten å spørre om lov først. Dette er en regel uten unntak. Regel 2: Ikke gi penger til barn uten at de har gjort seg fortjent til det.»

Med det var egentlig stemningen satt. Vi gikk ut av bilen og så med et snev av bekymring i blikket på at sjåføren vår snudde bilen og forsvant nedover den bratte bakken vi nettopp hadde kjørt opp.

Vi var alene. Alene sammen med guiden. I favelaen i Rio de Janeiro.

Gulp.

| Les også: Reiseguide med mine beste reisetips til Rio de Janeiro.

Rocinha – Brasils største favela

Favela er portugisisk og kan karakteriseres som en bosetning innenfor en bygrense. Favelaer oppstod for rundt 100 år siden da både soldater og eks-slaver som ikke eide nåla i veggen trengte tak over hodet.

I nyere tid, på 1960- og 70-tallet, etterhvert som byene i Brasil, her Rio de Janeiro, ekspanderte, steg boligprisene og flere ble tvunget til å flytte ut av sentrum.

Samtidig flyttet mange inn til byene i håp om å få seg arbeid, men i et land som på den tiden slet med høy arbeidsledighet, ble det med drømmen, og favelaene vokste.

Favelaene kan dermed sies å være byer inne i byen. Her har de sitt helt eget samfunn, nesten totalt avskåret fra resten av landet.

Hver favela har gjerne en eller flere ledere, typisk rike, mektige folk som gjerne driver med narkotika, og ofte styrer de etter sine egne regler. Hierarkiet og maktforholdene er tydelig. Rocinha er intet unntak.

Dette har gjort det vanskelig for myndighetene å få kontroll, men nå gjøres det tiltak. Blant annet satses det voldsomt på utdanning, helse, kollektivtilbud og lignende i selve favelaene.

Målet er – selvsagt – å gjøre hverdagen bedre for de omlag seks prosentene (ca 12 millioner mennesker) som bor i en av Brasils mange favelaer.

Favelaen vi befinner oss i heter Rocinha og er Brasils største. Hvor mange som egentlig bor her er litt usikkert, men guiden mener det er snakk om rundt 200 000 mennesker.

Det tilsvarere hele Trondheims befolkning. Pluss litt til.

Finale i Norway Cup

Vi beveger oss innover i favelaen. Førsteinntrykket er at den kan minne noe om India og Nepal. Her er det tilsynelatende ingen kontroll på elektrisitet; ledninger henger i et salig virvar over hodene våre.

Lukten av både menneske- og dyreavføring i skjønn forening er lett gjenkjennelig, og forbi oss passerer det mennesker i alle former, farger og tilstander.

Etter 200 meter stopper guiden og vinker på meg.

«Du er fra Norge, er du ikke? Hils på han her. Sønnen hans har spilt finale i Norway Cup.».

Jeg er nærmest lamslått. Foran meg står det en eldre kar med både øyne og tenner på halv tolv, synlig beruset, iført en gul t-skjorte med påskriften «Bækkelagets Sportsklubb – Norway Cup». På ryggen hans står det «Norway Cup finalist 2010».

Jeg fatter ikke helt at det er mulig. Jeg prøver å spørre hvor sønnen er nå, men han vil ikke svare. Jeg tenkte kanskje at han hadde blitt fotballproff. Sannheten er nok mye dystrere enn som så.

«Kom her», sier guiden. «Jeg skal vise dere noe kult.».

Og med det skjærer vi til venstre, opp fire bratte trapper der hodene må bøyes for å ikke skalle i taket, til en slags takterrasse.

Kult er bare fornavnet. For en utsikt!

Farlig på flere måter

Rocinha er bygget i en bratt fjellside, noe som gjør den til spektakulær, men farlig.

«Når regntiden setter inn, trues hele området av ras», forteller guiden. «Opprinnelig lå det en enorm skog i dette området, og når man hugget trærne og fjernet røttene for å få plass til husene, ble jorden ustabil. Dette resulterer i at flere leirras går her hvert år og ødelegger hjemmene til allerede fattige mennesker.».

Han fortsetter:

«Her vi står nå – på toppen – kan et hus koste opp mot 80 000 reais (rundt 200 000 NOK). Her er det relativt trygt. Helt nederst koster husene ned mot 20 000 reais (rundt 50 000 NOK). Grunnen? Tenk dere all dritten regnet fører med seg gjennom favelaen…»

Det var ikke vanskelig å tenke seg i det hele tatt. Det er bare å dra luften godt ned i lungene så skjønner man fort at vannet drar med seg mer enn bare gamle blomster og kafferester.

«Husk at flere her lever i dyp fattigdom», fortsetter guiden. «Flere her tjener kun 1 500 reais i måneden (rundt 4 000 NOK). Til sammenligning er minstelønna til en lat taxisjåfør 4 000 reais (snaut 10 000 NOK).».

La det synke inn.

Vi vandrer videre nedover i Rocinha. Det kalles «Gate 1» det vi går i, men det er langt i fra noen gate; det er et trangt smug.

Plutselig treffer vi to gutter som spiller opp til dans på to gamle malingsspann.

Feiringen av en elefant

Vi stopper hos en dame som driver den «puben» i Rio de Janeiro med soleklart best utsikt. Hun spør om vi vil ha en øl. Dessverre må jeg takke nei. Vi må nemlig videre. Hadde jeg gått her uten guide, hadde jeg definitivt takket ja.

På vei nedover stanser vi ved et lite barnehjem. En god slump av den lille summen vi betaler for å komme inn her (80 reais = rundt 200 NOK), går til å drive dette hjemmet. Her viser det seg at vi havner midt i en bursdagsfeiring.

Men det er ikke et av barna som har bursdag.

Det er koseelefanten.

Vi passerer den nye taubanestasjonen på vei ut av favelaen. Denne skal hjelpe til med å gjøre hverdagen noe enklere for de som bor her – blant annet med tanke på å frakte varer opp og ned.

En snau kilometer unna er en ny t-banestasjon under konstruksjon, en etterlengtet nyhet som gjør det enklere for beboerne å få seg arbeid i byen. Rundt oss bygges det klinikker og sportsanlegg slik at området skal utvikle seg til å bli noe mer enn bare en slum.

Vi ble advart før vi dro hit om at sjansene var store for at vi kunne se mennesker med våpen både her og der.

Situasjonen til innbyggerne tatt i betraktning, alt vi så var vennlige smil.

Tips hvis du vil besøke en favela i Rio de Janeiro

Det å besøke en favela i Rio de Janeiro er ikke noe du bare gjør på egen hånd.

Du må reise inn med en autorisert guide.

De siste årene har situasjonen i Brasil blitt ytterligere forverret, og enkelte av favelaene som tidligere kunne besøkes av turister, er nå for utrygge. Rocinha, som jeg har beskrevet over, er fortsatt mulig å besøke.

Jeg reiste inn i favelaen med et selskap som heter Be a Local og var veldig fornøyd med de (ekstern lenke).

De får dermed min anbefaling.

Regn med å betale et sted mellom 25 og 30 USD per person, pluss eventuell tips.

Turene går på ukedager klokken 10:00 og 14:00, samt lørdager og søndager klokken 12:00.

Turens varighet er ca tre timer.