Så er katten ute av sekken: 8-16-jobb erstattes med fire måneder på kryss og tvers i Sør-Amerika.
I slutten av april skjer det. Da setter jeg meg på et fly og tar den lange veien til Buenos Aires i Argentina uten retur-billett. Derfra skal jeg reise sørover, nordover, vestover og østover – via Chile, Bolivia, Peru og Ecuador – helt til jeg etter planen skal ende opp på nordkysten av Colombia rundt fire måneder senere.
Reisen skal primært foregå med buss og jeg skal gjøre mesteparten helt mutt putt alene.
Men hva med jobben? Vel, noen ganger er nedbemanning en positiv greie.
«Du er gæærn», tenker du kanskje.
Det er store sjanser for at det stemmer. Men dette er mitt kall. Dette er min mulighet til å gjøre noe jeg har drømt om siden jeg var liten gutt og leste atlaset fra perm til perm.
Dette er min eksistensielle reise.
Og jeg har tenkt på det i flere måneder.
Da jeg kom hjem fra Brasil i september, var det med en enorm tomhet. Jeg følte at reisen nettopp hadde begynt og at jeg på langt nær var klar for å komme tilbake til A4-livet jeg tross alt lever.
Kall det gjerne en post-reisedepresjon – noe jeg for øvrig alltid opplever etter jeg kommer hjem fra et eller annet sted.
Denne gangen var det likevel annerledes. Jeg følte det bare. Noe var nytt. Jeg var ikke mett. Motivasjonen for å gå på den samme jobben, sitte bak den samme kontorpulten, glane på den samme PC-en var ikke tilstede.
Samtidig er det jo foran en PC jeg hører hjemme. Det er jo blant annet derfor du leser dette.
Hodet vred seg. Nattesøvnen uteble. Humøret sank. Til og med treningsviljen var på et tidspunkt helt borte.
Så, i begynnelsen av desember fant jeg ut av det.
Jeg stikker.
Jeg må ut i verden. Jeg vil bruke tid på å bli kjent med ukjent territorium. Tid på å forstå. Tid på å møte mennesker fra en annen del av verden, fra en annen kultur. Tid på å finne tilbake til den jeg en gang var. Tid på å finne ut hva jeg egentlig vil.
Sør-Amerika – min livsvarige drøm og fascinasjon – var nøkkelen.
Og nå skjer det altså.
Men dette er ingen ferie for meg – snarere tvert i mot. Jeg skal jobbe hardt der nede. Jeg skal skrive, ta bilder, suge inn inntrykkene og kanskje blir det noe mer enn bare en artikkel eller tre ut av det også. Vi får se.
Jeg går på spanskkurs for å ikke bli helt lost in translation. Målet mitt er å kunne konversere med lokale. Kun slik kommer jeg innpå de og deres kultur. Kun slik vil jeg forstå hvordan Sør-Amerika egentlig er. Kun slik kan jeg formidle noe nytt til deg som leser, noe du ikke visste fra før.
Jeg gleder meg. Og gruer meg. Skrekkblandet fryd kalles det kanskje.
God tid har jeg derimot ikke. Begynnelsen av mai kommer fryktelig fort.
Kom mai du skjønne milde?
8 comments
KULT!!!! Og nei – du er ikke gæærn! Flere burde gjøre som deg og følge drømmene sine! Vi lever faktisk bare en gang. Jeg har også en drøm om å bare kjøpe en enveis billett og reise rundt på måfå. Det kommer til å skje – jeg har ikke dårlig tid 🙂 Å reise er å leve! God tur – blir spennende å følge deg på turen!!!
Ja, nettopp. Vi lever bare én gang. Hater tanken på å sitte i gyngestolen med grått hår og angre på alt jeg ikke fikk gjort. Takk for hyggelig kommentar! 🙂
Nei? Skal du det?? For et sammentreff! Kjæresten og jeg har planer om å gjøre det samme fra juli – å bo i sør-Amerika i et halvt år. Kanskje vi møtes et eller annet sted på veien? Vi blir nok mest i Peru, Equador og Colombia. Man føler seg litt gæærn når man gjør sånt, ja. Men jeg tror neppe vi kommer til å angre!!
«Skal ikke Ingeborg gjøre omtrent det samme på den tiden?» tenkte jeg da jeg leste. Dere får arrangere bloggtreff eller noe 🙂
Om jeg skal, ja! I juli er jeg sannsynligvis i Peru og Ecuador. Hvis dere er i området må vi selvsagt møtes. La oss holde kontakten 🙂
Hurra, så bra at du gjør dette! Sør-Amerika er så fantastisk, så det er nok riktig kontinent for en slik tur. Bussene i Argentina og Chile er veldig komfortable, så det er en fin måte å reise rundt på. Bli ikke overrasket hvis bussverten drar i gang en runde bingo i løpet av en 18-timers busstur.. Si fra hvis du trenger noen reisetips! 🙂
Herlig! Ja, jeg reiser inn i det ukjente. Så lite planer som mulig. Kun slik vil jeg lære mest mulig, tenker jeg. Som jeg gleder meg. Og gruer meg.
Spennende! Tøft at du gjør akkurat det du drømmer om!