Etter nesten et døgn på reisefot, minimalt med søvn og maksimalt med jetlag, skulle det smake med en enkel og grei middag. Det skulle vise seg å være vesentlig lettere sagt enn gjort.
Jeg var nesten nettopp ferdig med frokosten – en suppe jeg måtte konsumere med spisepinner – da middagen endelig sto for tur. Siste måltid før det endelig var tid for en velfortjent cowboystrekk etter en lang reise hit til Hong Kong.
Etter å ha sovnet på senga tre, fire ganger før jeg endelig fikk kravlet meg inn i dusjen og kledd på meg, gikk vi hele 23 steg i retning sør fra hotellet før det ble «Staaaans! Her ser det fint ut!»
Og det gjorde jo for så vidt det. Innbydende lokaler med lokale gjester. De hadde iallfall noe skjevere øyne enn oss, disse gjestene. For våre utrente øyne kunne de med andre ord være alt fra japanere til mongolere, men vi brydde oss ikke stort.
Vi latet som de var fra Hong Kong og at hadde spist her jevnlig i flere år.
| Les også: Komplett reiseguide til Hong Kong.
En åpen stengt restaurant
Vi prøvde å tyde menyen, men den sto på kinesisk. Eller hva det nå heter. Kantonesisk? Mandarin? Klementin?
Rare tegn var det. Uleselig for meg. Men jeg så bilder av kjøtt. Og hvem kan vel takke nei til kjøtt?
Midt i siklinga kom det bort to «lokale» jenter og kikket på den samme menyen før de påpekte at restauranten ikke åpnet før 20:30. Merkelig nok, i og med at den var halvfull av gjester allerede og at hovmesterinnen sto utenfor og prøvde alt hun kunne å få oss med inn.
«Yes, yes, thank you», sa vi litt usikkert til de lokale og ble med til slutt hovmesterinnen inn.
Der ble vi møtt av en mann med runde briller, et hår som var 50% sort og 50% oransje og et så bredt glis at det bare så vidt ble igjen en liten glipe mellom øyelokkene han kunne betrakte verden gjennom.
«Aaah, welcome, welcome!»
Med enorm iver ble vi henvist til et rundt bord med en svart, rund plate i midten. En stekeplate, skulle det vise seg. Mannen føk rundt som en virvelvind og med et «svooosj» var plutselig gassen tent og pannen på full fart opp mot steketemperatur.
Samtidig var tre like ivrige servitriser i full gang med å sette både det ene og det andre av tilbehør på bordet. Vi snakker soyasaus i alle mulige formater, spinat, salat med og uten dressing, mais blandet med ost og en helt merkelig eggerøre. Blant annet.
Det ble så mye tilbehør at det knapt var plass til mer. Eller, det var faktisk ikke plass til mer.
Middag uten tallerken
Tallerkener til å spise av, blant annet, ble elegant hoppet bukk over. Kniver og gafler likeså. Men to par spisepinner, to klyper og en svær saks, det fikk vi utdelt.
Da jeg var ferdig med å kikke forundret på skålen med soyasaus blandet med rødløk som var plassert rett foran meg, du vet, der tallerkenen skulle ha stått, åpnet mannen med gliset ballet for alvor.
«Yes, what do you want to eat?» spurte han med en aksent som gjorde ordene hans så likt kinesisk at det var helt ytterst på grensen til hva jeg klarte å forstå.
«Eeeeh, huh?» svarte vi spørrende mens vi kikket på platen i midten av bordet.
«Yeeees, chicken? Beef? Pork? You choose. Hehe!» sa mannen og viste oss menyen.
Vi prøvde å understreke det faktumet han utvilsomt allerede hadde innsett, at vi var fra Europa, at vi var turister og at vi ikke skjønte helt hvordan dette her egentlig skulle foregå. Hjemme spiser vi nemlig grovbrød med brunost.
Gjerne til middag også, hvis det sømmer seg.
Og vi bruker tallerkener. Og kniver og gafler. Til og med skjeer iblant.
«Yes, you can choose between beef, chicken and pork. You choose!»
Jeg spurte om han kunne anbefale noe, men før jeg fikk avsluttet setningen, dirret pekefingeren hans mot det dyreste alternativet på menyen.
«This is very very good!»
Ja, det er vel det, tenkte jeg.
Men vi fikk da bestilt til slutt. Noen spareribs, to kyllinglår og en biff av gris. Pluss ris. Det skulle vel holde for to sultne nordmenn.
Fjorten sekunder senere lå kjøttet på bordet – rått og på hver sin tallerken. Vi, derimot, hadde fortsatt ikke fått noe å spise av.
Hva nå?
Mannen stelte seg opp ved siden av bordet med hendene på ryggen. Han sa ingenting, men han satte nok en gang opp sitt bredeste glis. Hva nå?
Vi ante rett og slett ikke hva vi skulle gjøre. I følge oss manglet vi jo fortsatt flere vesentlige verktøy for å kunne innta et måltid, så vi avventet og drakk isteden nølende av ølen vi hadde fått servert.
Etter noen utålmodige minutter, der smilet hans stadig ble smalere og smalere, fikk han til slutt nok av å se på de stakkars, hjelpeløse turistene. Han tok like godt skjeen – ehm spisepinnene – i egne hender og slang to spareribs på plata så det freset verre enn en hunnkatt med løpetid.
Etter hvert spratt jaggu kyllingen på også, og da ting begynte å nærme seg ferdig, altså well, well done, kunne vi ikke holde oss lenger.
Det uunngåelige spørsmålet: Hvordan i helsike skulle vi få dette fra platen og inn i munnen sammen med det deilige tilbehøret?
Mannens glis stivnet litt til, som om han tenkte «herreGUD for noen fjols!» før han dro frem et helt enormt salatblad og sa med stor iver:
«Put the meat in the salad leaf. Like a wrap! Yeeees, very good!»
Akkurat. Halvtørre kjøttskiver i en wrap av isbergsalat.
På dette tidspunktet hadde mannen tatt sin oppgave som kokk og vår personlige oppasser så alvorlig at han sto med nesen nedpå platen og holdt på kjøttet med grillklypen, bare sånn for å sikre at det ble skikkelig stekt.
Han var all over the place. Høyt og lavt og bort og frem for å sjekke om varmen var riktig, om kjøttet var ferdig, om vi fikk det i oss på riktig måte og det som verre var.
Og skulle vi ha mer øl, kanskje?
I saksa
Ingen av de andre gjestene fikk hans oppmerksomhet. Han hadde personlig tatt på seg oppgaven med å sørge for at de to lavkulturelle nordmennene skulle bli mette i kveld – koste hva det koste ville.
Tankene mine, derimot, var et helt annet sted: Biffen.
Hvordan i himmelens navn skulle jeg få i meg en 150 grams svinebiff uten en tallerken og uten kniv og gaffel? Skulle jeg fortære den med hjelp av spisepinner? Eller skulle hele skiten legges i en isbergwrap den også slik at jeg bare kunne tygge meg innover til det ikke var mer biff igjen?
På dette tidspunktet begynte jeg å tenke at nei, det blir ikke mat på unge lovende herr Hakstun i kveld. Det blir vel heller biffen i fanget, kyllingen på gulvet og spareribsen i gapet på den smilende kineseren.
Til slutt, for å unngå at mannen med gliset skulle ende opp med å mate oss, snudde vi oss relativt diskré mot de andre gjestene i lokalet og så hva de gjorde. Til syvende og sist viste det seg at det var saksa som var løsningen.
Saksa og grillklypa.
Skru ned varmen, klipp kjøttet i passende biter og dytt noe av det i munnen mens resten forblir på plata til man er klar for neste bit.
Verre var det faktisk ikke.
Vi ble mette til slutt.
Men at kinesisk mat bør komme med bruksanvisning, finnes det ingen tvil om.
