Fannfjellene i Tadsjikistan er kanskje ukjent for de aller fleste. Det var det også for meg, men det viste seg å være et av de vakreste områdene jeg har besøkt.
I det sjåføren vår, Sino – mannen som skryter av å ha ei dame i omtrent hver tadsjikisk by – med relativt kyndig hånd navigerer oss inn i den sagnomsuste Anzob-tunnelen langt oppe i den tadsjikiske fjellheimen, begynner jeg å fundere på hva i all verden jeg har begitt meg ut på.
Fra skinnende dagslys beveger vi oss med ett inn i et nesten stummende mørke. De eneste lyskildene er noen stusselige sparepærer med ujevne mellomrom og noen like stusselige fjernlys fra møtende kjøretøy.
Det er dét.
Dødens tunnel
Vi er inne i Dødens tunnel. Da den åpnet i 2006 var den helt uten asfalt, helt uten belysning og helt uten ventilasjon – og som ikke det var nok rant regn- og smeltevann inn med jevne mellomrom og oversvømmet hele greia.
En kan lure på hva de egentlig lærer på ingeniørstudiet i Tadsjikistan.
I det mørket omslutter oss kniper jeg det som knipes kan og begynner umiddelbart å svette i håndflatene. Her gidder jeg ikke å ende livet, altså.
Sino ser på meg og gliser. Han blottlegger to gulltenner i øvre del av munnen, et resultat av et ublidt møte med en hest noen år tidligere.
– No problem! sier han bestemt.
Jeg får vel bare stole på det. Sino kjører tross alt denne veien mange, mange ganger i året og kjenner veien sannsynligvis bedre enn sine egne sandaler, som av en eller annen merkelig grunn er hans foretrukne kjørefottøy.
– We have asphalt and lights now, sier guiden vår, Homoyoun, som pussig nok bare ønsker å bli kalt Homo.
Men Homo har rett. Det sørget Iran for så sent som i 2015. Ventilasjonen glimrer dog fortsatt med sitt fravær. Og regn- og smeltevannet renner fortsatt inn.
Pytt, pytt.
De vakre Fannfjellene
Men det er en grunn til at vi ofrer både liv og lemmer på å kjøre gjennom Anzob.
Vi er nemlig på vei til Fannfjellene, det vakre fjellområdet som ligger omtrent midt i mellom Dusjanbe, Tadsjikistans hovedstad, og Samarkand, nabolandet Usbekistans legendariske by.
Det er en strevsom kjøretur, opp og ned og opp igjen, over det ene fjellpasset etter det andre, tusenvis av meter over havet. Ikke helt uventet når over 90% av Tadsjikistan består av nettopp fjell.
Et eller annet sted før vi når byen Panjakent, tar vi av hovedveien og kjører over på en grusvei som blir dårligere og dårligere og dårligere … og dårligere.
Og der, langt oppe i ingenting, spiser vi lunsj. Hos en lokal familie. Noen andre alternativer finnes ikke her.
Vi kravler oss videre.
Opp langs bratte skråninger, over bekker og elver som har bestemt seg for å ta snarveien over veien, forbi bilvrak som på et eller annet tidspunkt har styrtet ned i avgrunnen og forbi overivrige, vinkende barn som kan telle på én hånd antallet ganger de har sett mennesker med lyseblondt hår.
Alt blir brattere og skjevere, og selv om jeg er langt unna å være religiøs, er det faktisk et lite under at vi kommer oss opp til eselgjeterne som skal bistå oss med å forsere tusenvis av høydemeter de neste fire dagene – til fots.
Vi laster over bagasjen på de stakkars eslene, fyller sekkene med vann, snører på oss fjellskoene og gyver løs på den første av mange stigninger i dagene som kommer.
Etter en relativt enkel start, kun halvannen times «hike» (av mangel på et bedre norsk ord), riktignok i konstant oppoverbakke, slår vi leir ved vakre Chukurak Lake, en blågrønn liten innsjø 2455 meter over havet.
«Åh, her skal jeg sove godt!» tenker jeg.
Det kommer jeg for øvrig tilbake til.
Litt syrnet yoghurt, kanskje?
Vi tar en liten ettermiddagstur opp til enda vakrere Ziyorat Lake, 2832 meter over havet. På veien opp går vi forbi en liten gård der et par lokale familier har slått seg ned med dyrene sine for sommeren.
Omkring oss lyder rautende kuer, brekende sauer og geiter, vrinskende esler og en bjeffende hund som høres ut som han nådde middagshøyden for opptil flere middager siden.
Jeg stanser for å ta noen bilder av barna, som elsker å se seg selv på den lille skjermen på speilreflekskameraet.
Da synes barnas mor at også jeg fortjener litt oppmerksomhet. Hun spretter inn i det lille steinhuset med overraskende lette steg og kommer ut igjen med en breddfull skål med den lokale «delikatessen» syrnet yoghurt.
Nei, nei, nei, tenker jeg.
Det er jo en usedvanlig trivelig gest, men i og med at syrnet yoghurt langt i fra er min greie, spesielt når jeg vet at den aldri har vært i nærheten av noe som kan minne om et kjøleskap, er det med et relativt anstrengt smil jeg sier «åh, tusen takk, det smakte kjempegodt!» før jeg desperat forsøker å gi den fra meg igjen.
Jeg beklager så mye, søte, søte familie, men min nordiske mage er ikke bygget for denslags!
Insomnia
Sjø nummer to er vakker, solnedgangen ved sjø nummer en er vakker, teltplassen er vakker – ja, alt er vakkert – så alt ligger til rette for en god natts søvn i den deilige dunsoveposen, akkompagnert av nyinnkjøpt oppblåsbart liggeunderlag og en like nyinnkjøpt oppblåsbar pute.
Jeg legger meg godt til rette, du vet sånn skikkelig å moie seg ned i soveposen, å legge seg i favorittstillingen, lukke øynene, grynte lett og bare vente på at Jon Blund skal komme på besøk.
Jon Blund kommer aldri.
I stedet viser det seg at esler har en tendens til å lage et helvetes leven om natta, liggeunderlaget er blåst opp akkurat litt for mye og puta … vel, den er som en ballong, så der vil jeg ha pengene tilbake, XXL!
Jeg sover dermed absolutt ingenting. Nøyaktig null minutter. Og det på et sted der absolutt alt lå til rette for en dyp, dyp søvn med de vakreste drømmer som medfører den klassiske åpne munnen og sikkelet på puta.
Men nei.
Svette kuføtter og yoghurttrøbbel
Morgenen etter føler jeg i tillegg de første tegnene på at min nordiske mage er i ferd med å gjøre skikkelig opprør (tuuuusen takk for yoghurten!), så allerede på dag 3 er jeg i ferd med å forbanne Tadsjikistan og alt som hører med.
Den vakre naturen er plutselig forsvunnet som dugg for solen; det eneste jeg tenker på er å finne en passende busk jeg kan sette meg bak for å gjøre mitt fornødne så behagelig som mulig.
Turen opp mot det 3219 meter høye passet som skal ta oss ned til Kulikalon-sjøene blir dermed en noe strevsom opplevelse, men jeg tar meg sammen – så vidt – og ser plutselig det som må være så nære paradis man kommer, et sted der attpåtil kuene er i ekstase over å kunne kjøle ned tottelottene sine i det iskalde smeltevannet.
Vi slår leir nok en gang, vi fyrer bål, vi synger sanger med eselgjeterne – som viser seg å kunne vesentlig flere lokale folkeviser enn oss – og nok en gang gleder jeg meg til å moie meg ned i soveposen og få besøk av Jon Blund.
Nok en gang blir natten en katastrofe, for igjen holder de hersens eslene på med nattlige sysler, og min nordiske mage slår seg vrang enda en gang, noe som medfører at jeg må ut i den tadsjikiske naturen med hodelykt på knollen og finne nok en passende busk.
Stjernehimmelen er dog fantastisk.
På dag 4 skal vi over nok et pass, denne gang på småpene 3850 meter, men jeg er mildt sagt ikke fornøyd.
Min nordiske mage er nå i fullt opprør, og det eneste jeg vil er å sitte helt stille, aller helst på en stein langt, langt borte fra folk og aller helst slippe å tenke på noe som minner om å forsere høydemeter med stinkende fjellsko på føttene.
Men jeg må. Alternativet er … vel, det finnes ingen alternativer. Eller, jeg kan bli fraktet tilbake til utgangspunktet på et esel, men det er så til de grader uaktuelt at jeg biter tennene sammen, kniper igjen og gjør mitt beste.
Stakkars reven
Et eller annet sted oppe i fjellet hører jeg stemmen til Homo:
– Are you fine? hører jeg han rope.
Jeg svarer ikke, for jeg er langt i fra fine. Jeg sitter nemlig halvnaken bak en stor stein i dyp, dyp hockey med skjelvende lår og tømmer samtlige innvoller for absolutt alt innhold med en slik kraft at det gjør utslag på selveste Richters skala.
Mens jeg sitter der og konsentrerer meg, både om å drite og å holde balansen, ser jeg en bevegelse i øyekroken. I helvete, rekker jeg å tenke idet hjernen kobler om fra lukke- og lårmuskler til å gjenopprette forbindelsen mellom øyne og hukommelsessenteret.
Så kommer reven over en liten bakketopp til høyre for der jeg sitter.
I full fart.
Den voldsomme overraskelsen av å få selveste Mikkel i fanget mens jeg gjør mitt fornødne – det har nemlig aldri skjedd før – kombinert med at lukkemuskelen er midlertidig ute av drift, resulterer i en fullstendig ukontrollert promp som sprenger desibelskalaen og som gjaller nedover fjellsidene.
Reven skvetter så voldsomt at den hiver seg opp i luften i en slags avansert bro før den lander på alle fire. Da må den ha blitt utsatt for lukten, for i halvsvime endrer den kursen med 90 grader og forsvinner nedover skråningen i full galopp mens den innser at den aldri kommer til å glemme hva den akkurat har sett.
Sannsynligvis får den aldri får sove igjen heller.
Jeg puster lettet ut. Dette kunne blitt veldig stygt, tenker jeg, og akkurat da innser jeg at hjernen har glemt å gjenopprette koblingen med lukkemuskelen og resten av mageinnholdet strømmer ut mens de skjelvende lårene, nå mer ukontrollerte geléklumper, truer med å gi etter for alvor.
Men jeg klarer det. Viljestyrken overvinner fysikken. Igjen.
Puh!
Lettelsen
Jeg kravler frem fra mitt skjulested, gjennomsvett og fullstendig utmattet i både hode og kropp etter de siste ti minutters hendelser, og puster tungt i det jeg kikker opp mot det over 3800 meter høye passet vi skal over.
Faen, tenker jeg. Hvorfor kan vi ikke ta en biltur i Italia som normale mennesker gjør?
Men så kjenner jeg det. Humøret letter. Magekrampene er borte. Det er kaldsvetten også. Energien begynner sakte men sikkert å strømme tilbake i blodårene.
Takk, Mikkel! Yoghurten er ute av systemet!
Og jaggu klarer jeg å snakke igjen også.
Jeg er bokstavelig talt et helt nytt menneske!
Endelig klarer jeg å se rundt meg. Endelig klarer jeg å nyte utsikten over de vakre Fannfjellene.
Omkring meg registrerer jeg plutselig flere fjelltopper på over 5000 meter. Den høyeste, den snøkledde Chimtarga på 5489 meter, kan skimtes i det fjerne. Overalt ligger små og store sjøer, alle smaragdfarget av smeltevannet fra fjellene.
Fine – finally
Det er landskap som dette som kan snu alvorlig depresjon til eufori på et øyeblikk.
Vi legger vakre Kulikalon-sjøene bak oss og klyver videre opp mot Alauddinpasset. Det er bratt, veldig bratt, så bratt at det beste er å gå lange sikksakk-svinger, så til tross for min nyvunnede selvtillit og form, samt min usedvanlig lette kropp, har jeg mer enn nok med å ta ett steg av gangen.
Høyden gjør at hjertet slår fortere enn vanlig. Det skal ikke mer enn 10-12 overivrige steg til før man når makspuls. Jeg slurper i meg vannet i Camelbaken; kravet til inntak av væske er større her enn i lavlandet.
Men opp kommer jeg. Utsikten er forbløffende. Snøkledde fjelltopper reiser seg som kirkespir i 360 graders vinkel.
– Are you fine? spør Homo igjen.
– Ja! svarer jeg umiddelbart.
Det er vanskelig, for ikke å si umulig å ikke ha det bra akkurat nå. Og bedre blir det når Homo tømmer sekken, finner frem en duk og finner frem de lekreste lunsjretter som selvsagt smaker enda bedre i 3850 meters høyde.
Alauddin-sjøene og nok en doulykke
Vi kravler oss nedover på andre siden, en nedfart som fort blir vanskeligere enn oppstigningen grunnet terrenget, men til slutt når vi rosinen i pølsa, nemlig Alauddinsjøene.
Der slår vi leir ved bredden av en av de blåeste og klareste innsjøene jeg noen gang har sett.
Når kvelden faller på, forsøker jeg å sove igjen. Ikke overraskende er det like håpløst som de foregående nettene. Tre netter uten søvn og minimalt med inntak av energi begynner å tære på.
Det hindrer meg likevel ikke i å kravle meg opp til Mutnoe Lake, også kalt Gjørmesjøen – med god grunn, egentlig, for den er ikke så veldig fin, derfor har jeg heller ingen bilder av den – med utsikt til Chimtarga, Fannfjellenes høyeste fjell.
Det er en finfin dagstur som totalt tar seks, sju timer – tur/retur – og som resulterer i at jeg forstuer håndleddet i nok en doulykke, denne gang fordi jeg helt plutselig må tisse så voldsomt at jeg må hive meg ut av stien vi går på, en aksjon som resulterer i at jeg sklir på de ugjestmilde småsteinene.
Pytt, pytt.
Hatten til Aleksander
Nok en søvnløs natt senere forlater vi området i bil langs veier som er enda verre enn de vi kom opp, og som får norske krøtterstier til å fremstå som motorveier, med kurs for den lille landsbyen Saratog.
Her bor vi i noe som minner mest om et hus fra Mummidalen, et sted der dusjen ikke får varmtvann før du plugger i stikkontakten som sitter rett under dusjhodet.
At jeg ikke får et alvorlig støt og ender mitt liv der og da, er på grensen til utrolig.
Men vi er ikke i Saratog for å ofre livet i dusjen, vi er der for å bestige toppen av det 3342 meter høye fjellet Dozhdemernaya, også kalt Alexander’s Hat.
Den smaragdgrønne innsjøen vi skuer utover heter nemlig Iskandarkul, direkte oversatt til Aleksandersjøen, oppkalt etter sjølvaste Aleksander den store, som i følge legenden om ham selv skal ha vært akkurat her for lenge, lenge siden, nærmere bestemt rundt 300 år før Kristus, da han passerte akkurat dette området på sin voldsomme 12 år lange erobringsferd.
Det er en makaløs utsikt, en utsikt som rett og slett, godt hjulpet av høyden, tar pusten fra en stakkar.
Så, like plutselig som vi kom, er vi ferdige med Fannfjellene og setter kursen tilbake mot Dusjanbe, Tadsjikistans merkelige hovedstad, en by som fortjener et helt eget innlegg ved en senere anledning.
Der får vi en natt i reneste luksus før vi setter kursen østover, mot den legendariske Pamir Highway. Og mot Afghanistan.
| Les også: Turen på Pamir Highway kan du lese mer om her.
| Les også: Komplett reiseguide og reisetips til Tadsjikistan finner du her.
