Tadsjikistan er det landlåste fjellandet midt i verden som svært få har hørt om og som enda færre vet hvor egentlig ligger.
Siden frigjøringen fra Sovjetunionen og en påfølgende borgerkrig som kostet over 60 000 mennesker livet, har landet vært styrt av Emomalii Rahmon. Rahmon, født Rakhmonov, tok presidentvervet i 1994, noe han virkelig gjorde på alvor, for han har styrt landet med jernhånd siden – ofte «gjenvalgt» med tett oppunder 100 % av stemmene i de «demokratiske» valgene.
Men Tadsjikistan er så mye mer enn en halvgal president.
Over 90 % av landets areal består nemlig av fjell, og over halvparten av landets snaue 150 000 kvadratkilometer består av over 3 000 meter høye topper.
I den sørøstlige delene av landet kan du nyte en helt unik utsikt til vakre, frodige Wakhan-korridoren med de dramatiske Hindukush-fjellene i Afghanistan som bakteppe.
Gjennom dette vakre, ville og tilnærmet utilgjengelige landskapet kan du attpåtil gjøre en av verdens vakreste og villeste bilturer, på den mektige, men utslitte Pamir Highway.
Legg til et usedvanlig gjestmildt folk som mer enn gjerne tilbyr deg sitt aller siste måltid, og du kommer til å sitte igjen med så mange gode minner herfra at Tadsjikistan fremstår som en ren drøm av et reisemål.
Denne artikkelen innholder
Fakta om Tadsjikistan
Hovedstad: Dusjanbe
Innbyggertall: Ca 8 millioner
Språk: Tadsjikisk, usbekisk, kirgisisk og russisk
Styreform: Presidentrepublikk
Myntenhet: Tadsjikisk somoni (TJS)
Tidssone: GMT +5 (fire timer foran Norge)
BNP per innbygger: Ca 800 USD per år
Grenser til: Usbekistan, Kirgisistan, Kina og Afghanistan
MIN REISERUTE I TADSJIKISTAN
Uke 1 – Fannfjellene
Almaty (Kasakhstan) -> Dusjanbe -> Artuch Alp Camp -> Kulikalon-sjøene -> Bibijanat-sjøen – Alauddin-sjøen -> Iskanderkul -> Saratog -> Dusjanbe
Uke 2 og 3 – Pamir Highway
Dusjanbe -> Khalai Kum -> Rushan – > Jisev-dalen -> Khorog -> Ishkashim -> Langar -> Engels Peak -> Bulunkul -> Murghab -> Kirgisistan -> Tulpar Kul -> Osh -> Bisjkek
ANBEFALT LESESTOFF OM TADSJIKISTAN
I og med at Tadsjikistan er et land du etter all sannsynlighet ikke vet absolutt alt om, kan det være greit å hive seg uti det ved å ta fatt på to spesielt utvalgte bøker.
Erika Fatland – Sovjetistan
Erika Fatlands mesterverk av en murstein, Sovjetistan, er et must for alle som skal til Tadsjikstan og Sentral-Asia generelt.
Boka inneholder spennende historier fra Kirgisistan, Turkmenistan, Kasakhstan, Usbekistan og Tadsjikistan, og gir et unikt innblikk i land som kun blir nevnt i norske medier dersom de blir utsatt for naturkatastrofer, flystyrter eller borgerkrig.
Fatland tar deg gjennom en mildt sagt fascinerende historisk reise, fra da Silkeveien hadde sin storhetstid til det russiske tsarriket til den sovjetiske sosialismen og til frigjøringen på begynnelsen av 1990-tallet, da mange av landene ble overlatt til merksnodige diktatorer.
Sovjetistan er et must, men pass på! Jeg garanterer akutt reiselyst!
Peter Hopkirk – The Great Game
En annen murstein det kan være vel verdt å gi seg i kast med, er Peter Hopkirks mesterverk om Det store spillet. Det store spillet var et begrep brukt om den strategiske rivaliseringen (kall det gjerne konflikten) mellom Russland og Storbritannia på 1800-tallet for å få kontroll på Sentral-Asia.
Uten å røpe for mye, ender Det store spillet på mange måter i Tadsjikistan, helt nede ved grensen til Afghanistan, der russiske og britiske tropper sto på hver sin side av grenseelven og vinket til hverandre.
Hopkirks bok beskriver situasjonen på en unik og bemerkelsesverdig detaljert måte, med den ene merkelige og mer underfundige historien etter den andre.
Noe tunglest vil jeg kanskje påstå at den er, men den er vel verdt å fordype seg i for å virkelig forstå historien til Tadsjikistan – og for så vidt Sentral-Asia generelt.
PS: Ser en del anbefaler Rudyard Kiplings Kim også. Den har jeg ikke lest selv, men det kan jo være du har lyst til å gi den et forsøk.
UTFORSK TADSJIKISTAN
Tadsjikistan er ikke landet du besøker for å se de store turistattraksjonene. Landet, eller det vil si naturen, er en en eneste stor attraksjon i seg selv.
Men det er tre ting du nesten må gjøre om du funderer på å reise til Tadsjikistan.
Fannfjellene
Et av det som må være verdens mest naturskjønne områder ligger nordvest i Tadsjikistan, helt oppe mot grensen til Usbekistan.
Området kalles for Fannfjellene og består av over 100 fjelltopper der flere av de strekker seg over 5 000 meter over havet, med Chimtarga som det høyeste (5 489 meter over havet).
I tillegg til høye fjell, består også Fann-fjellene av et uvisst antall vakre innsjøer, med Alaudin- og Kulikalon-sjøene som de som kanskje utmerker seg mest.
Ja, ved siden av den spektakulære Alexandersjøen, selvfølgelig. Iskanderkul som den heter på tadsjikisk, oppkalt etter Alexander den store, som visstnok skal ha campet her på sin ferd mot verdensherredømme for tusenvis av år siden.
Alexander ga like godt også navnet sitt til en fjelltopp rett ved som bare kalles Alexanders hatt, og som gir en unik utsikt over den vakre naturen.
Fannfjellene er et must i Tadsjikistan, men må utforskes med en lokalkjent guide.
| Les også: Jeg har skrevet om min opplevelse i Fannfjellene her.
Dusjanbe
Dusjanbe er uten fnugg av tvil den rareste og mest fascinerende hovedstaden jeg har vært i. Navnet Dusjanbe betyr enkelt og greit mandag på tadsjikisk, og har fått navnet sitt etter de store bazarene som ble satt opp her på den andre (du) dagen etter lørdag (shambe) fra 1600-tallet og utover.
Fra 1929 til 1961 het den dog Stalinabad, altså Stalins by, selv om Josef Stalin langt ifra var tadsjikisk, han var georgisk.
I dag fremstår den som en relativt moderne storby, men med et par ting som etter all sannsynlighet får deg til å løft øyebrynene minst én gang.
Flaggstanga og presidentpalasset
Ja, vi må snakke om flaggstanga.
Flaggstanga i Dusjanbe er nemlig verdens nest høyeste – 165 meter rager den over bakken – kun slått av flaggstanga i Jeddah, som er seks meter høyere. Flagget som vaier i den dovne, tadsjikiske vinden veier nesten et tonn.
Tygg på den.
Flaggstanga står for øvrig foran president Rahmons overdådige presidentpalass, ydmykt kalt Nasjonens palass eller Det hvite hus, som igjen står i en overdådig park bestående av en vakker sjø, vakre blomster og opptil flere fontener og statuer med et titalls ivrige gartnere som jobber døgnet rundt for at alt skal se respektabelt ut.
Ikke langt unna står for øvrig, lett gjenkjennelig, byens rådhus. Her holder ingen ringere enn Dusjanbes ordfører, Rustam Emomali til. Og synes du at du kjenner igjen navnet så er kanskje ikke det så rart.
Rustam er nemlig presidentens sønn.
Kohi Navruz
I gåavstand fra parken ligger det spektakulært overdådige Kohi Navruz, som egentlig skulle bli et helt vanlig tehus, men som underveis i planleggingen ble til et av de største palassene i hele Sentral-Asia.
Inne i bygningen finner du 12 storslagne og unike saler, noen av de med vegger og tak fullstendig kledd i speil, andre kledd i kostbare marmorfliser. Alt er håndlagd av tadsjikiske håndverkere, selvsagt.
Enkelte av salene brukes av president Rahmon til utvalgte anledninger, blant annet møter med andre halvdiktatoriske statsoverhoder.
Spør du en tadsjiker om hva dette bygget kostet, vil du få til svar at bygget var en gave fra det tadsjikiske folk til det tadsjikiske folk.
Det er selvsagt bare sludder. Her har det gått med massevis av skattepenger.
Bygget er et must-see hvis du er i Dusjanbe. Inngang med tilhørende omvisning koster 25 somoni, eller drøyt 20 norske kroner.
Bazaren
Er det én ting jeg elsker med Sentral-Asia så er det bazarene. De enorme, kaotiske og fargerike bazarene.
Dusjanbe har også sin bazar, kalt Shah Manzur Bazaar, eller bare Den grønne basaren. Markedet strekker seg over flere etasjer, og du har mulighet til å kjøpe alt mulig rart (av mat) – alt fra kandiserte epler til ekstremt kortreist honning til verdens dyreste krydder, safran.
Om du ikke skal kjøpe noe, stikk iallfall innom og ta en prat med de lokale. Det er nemlig en opplevelse i seg selv.
Statuer og monumenter
Er det én ting de kan i Sentral-Asia så er det å sette opp monumenter av sine helter. Tadsjikistan er i så måte intet unntak, og spesielt ikke Dusjanbe.
Ikke langt unna presidentpalasset og den abnorme flaggstanga finner du nemlig statuen av helten over alle helter (ved siden av presidenten, selvfølgelig), nemlig Ismail Somoni, emiren av omtrent hele Sentral-Asia, datidens Transoxiana.
Somoni levde på 800- og 900-tallet og har i tillegg til å få sitt eget monument i enden av Dusjanbes hovedgate også gitt navn til både den tadsjikiske valutaen og til landets høyeste fjell.
Rett over gata finner du også monumentet av Abū ‘Abd Allāh Ja’far ibn Muḥammad al-Rūdhakī, eller bare Rudaki. Han var opprinnelig persisk og regnes som det første persiske geniet innenfor poesien, samt å være grunnleggeren av klassisk persisk litteratur.
Perserne og tadsjikene har nemlig alltid vært tett knyttet sammen, og tadsjikisk regnes sågar for å være en slags persisk dialekt den dag i dag. Nettopp derfor er Rudaki også en av Tadsjikistans viktigste kulturelle personer gjennom historien.
Pamir Highway
Pamir Highway er utvilsomt det store høydepunktet med Tadsjikistan. Veien, som egentlig heter M41 og som sto ferdig på 1930-tallet, har et litt uklart startpunkt, men de fleste er iallfall enige om at den ender i den kirgisiske byen Osh.
Mange mener at den starter i den afghanske byen Mazar-i-Sharif og at den går gjennom Usbekistan før den kommer til Dusjanbe og går videre østover derfra.
Én ting er uansett sikkert: Å kjøre Pamir Highway er uten tvil på topp 3-lista over verdens råeste roadtrips!
Det er langt i fra noen komfortabel opplevelse, ei heller en effektiv kjøretur – det går sjeldent fortere enn 40 km/t – men naturen, landskapet og folka man møter underveis er bare … wow (av mangel på et bedre «ord»).
| Les også: Jeg har skrevet en ganske grundig beretning om min ferd langs Pamir Highway her.
VISUM TIL TADSJIKISTAN
Nordmenn som skal til Tadsjikistan må ha visum. Heldigvis er det en ganske enkel affære, og hele prosessen kan faktisk gjøres på nett. Visumet kommer så på e-post i løpet av få dager. Dette må så printes ut og vises sammen med passet i passkontrollen på flyplassen eller ved grenseovergangen mens du bukker/neier pent (neida).
Du får kun visum med varighet i 45 dager, og det er derfor viktig at du er nøye på hvilken dato du ankommer Tadsjikistan. Kommer du for tidlig eller for sent, slipper du ikke inn i landet.
Vær også ekstremt nøye med at du skriver ditt hele og fulle navn, som i passet.
Du kan søke om visum til Tadsjikistan her (ekstern lenke).
Innreise til Pamir
Skal du kjøre Pamir Highway (noe du jo selvsagt skal), må du ha en spesiell innreisetillatelse til det autonome området Gorno-Badakhshan (forkortet GBAO). Dette får du ganske så enkelt ved å huke av på at «ja, jeg trenger innreisetillatelse til Gorno-Badakhshan» i visumsøknaden.
Som i hovedvisumet må du være nøye på innreisedatoen til dette området.
Selve visumet kommer så med en ganske iøynefallende rød firkant med teksten GBAO Permit.
I tillegg har visumet en ganske kul emoji.
Og beviser med det at Tadsjikistan ikke er helt som andre land.
| Les også: Slik besøker du Sentral-Asia.
NÅR REISE TIL TADSJIKISTAN
Tadsjikistan består som nevnt av over 90 % fjell, og klimaet varierer naturlig nok deretter. På generell basis kan man si at det er best å reise hit mellom midten av juni og september.
I juli har snøsmeltingen i de opp mot 7 000 meter høye fjellene gitt seg, det er noe mindre vann i elvene og været er relativt stabilt. Det er også i dette tidsrommet det er flest turister i Tadsjikistan. De er likevel såpass få at man ikke lar seg plage av akkurat det.
Dusjanbe ligger på drøyt 700 meter, og temperaturen midt på sommeren kan komme godt over 40 grader. Det kan den også i lavlandet i nord, i områdene rundt Khujand og grenseområdene mot Usbekistan og Kirgisistan.
I fjellene, både i Fannfjellene og i Pamir, befinner du deg stort sett på rundt 2-3 000 høydemeter – enda høyere når du går i fjellene. Det kan bli varmt også her, men makstemperaturen ligger som regel rundt 25 varmegrader midt på dagen. Vinden kan dog bli kald og været kan endre seg på et øyeblikk, så det anbefales å pakke for omtrent alle årstider.
Merk deg også at temperaturen om natten kan synke til 10-15 plussgrader.
HVORDAN REISE TIL TADSJIKISTAN
Det finnes to måter å komme seg til Tadsjikistan på: Fly er det ene. Dersom du befinner deg i et av nabolandene, er selvsagt bil det andre. Jeg skal prøve å ta deg gjennom begge alternativene under.
Fly
Å komme seg til Tadsjikistan med fly fra Norge er ikke helt rett frem med tanke på hva vi er vant til. Selv om det går flere avganger til og fra Dushanbe International Airport, er det stort sett fra byer som ligger like langt unna allfarvei for vår del som Dusjanbe selv.
Men det finnes håp.
Via Kasakhstan med Aeroflot
Å fly via Almaty i Kasakhstan er kanskje det beste alternativet hva gjelder pris, tidsbruk og valuta for pengene. Det krever bare litt «skills» når det kommer til bestilling av flybilletter. Ja, og så avhenger det av at du begynner reisen din i Dusjanbe og avslutter i Bishkek i Kirgisistan (som jeg gjorde, og som jeg anbefaler).
I såfall bestiller du en tur/retur-billett med Aeroflot fra Oslo til Almaty via Moskva. For å velge hjemreise, velger du «multi-city» og skriver inn at du vil reise tilbake til fedrelandet fra Bishkek, også det via Moskva.
Så bestiller du en enveisbillett med Air Astana, Somon Air eller Tajik Air fra Almaty til Dusjanbe.
Da jeg fløy denne ruten i juni/juli 2018, betalte jeg 6 000 kroner for Aeroflot-billetten og en snau tusenlapp for billetten fra Almaty til Dusjanbe.
Så anbefaler jeg jo selvsagt at du tar et par dager i Almaty når du først er der. Det er nemlig en veldig fin by.
| Les også: 10 ting å gjøre i Almaty.
Andre alternativer
Det er også mulig å fly Turkish Airlines via Istanbul, men da jeg gjorde research på dette i forkant av sommeren 2018, opplevde jeg noen priser som var så høye at det var helt uaktuelt. Likevel vil jeg tippe det er fullt mulig å gjøre noen gode deals med Turkish – bare man er tidlig ute.
Det er også mulig å fly Somon Air fra Frankfurt og fra nevnte Istanbul, men jeg er usikker på hvor godt samarbeid de har med andre europeiske flyselskaper med tanke på muligheten for å bestille hele reisen i én og samme billett. Det er likevel verdt å sjekke ut.
Det er også mulig å fly til Dubai og fly videre til Dusjanbe med lavprisselskapet flydubai, men jeg tror ærlig talt ikke det alternativet er så veldig aktuelt – både med tanke på tidsbruk og med tanke på pris.
Du kan også fly direkte fra Bishkek (Kirgisistan) med Somon Air eller fra Tashkent (Usbekistan) med Uzbekistan Airways.
Bil
Å krysse grensen til Tadsjikistan med bil kan være en noe selsom opplevelse, mest av alt på grunn av grensekontrollører som kan finne på å gjøre akkurat som de selv vil avhengig av humøret de er i.
Bestikkelser har ikke vært uvanlig, spesielt når man kommer kjørende på egen hånd, uten guide. Likevel sa de fleste jeg snakket med at det tilhører fortiden.
Tadsjikistan grenser til Kirgisistan i nord, Kina i øst, Afghanistan i sør og Usbekistan i vest. Under ser du et kart som viser de mest aktuelle grenseovergangene, og da har jeg med vilje utelatt Afghanistan, for dit skal du uansett ikke.
Selv krysset jeg grensen med bil fra Tadsjikistan til Kirgisistan i den nordøstlige delen av landet. Det er nemlig der Pamir Highway fortsetter inn i Kirgisistan og videre opp til Osh.
Selve grensen lå langt, langt oppe i fjellene og det tok i overkant lang tid for de tadsjikiske kontrollørene å sjekke alt de skulle sjekke. I tillegg var generalen sur og tverr, så beregn god tid når du skal inn eller ut av Tadsjikistan med bil. Og husk for all del alle relevante papirer!
| Les også: Du kan lese mer om kryssingen av denne grensen i innlegget om Pamir Highway.
REISE RUNDT I TADSJIKISTAN
Med bil
Det å reise rundt i Tadsjikistan er en opplevelse i seg selv. Infrastrukturen er elendig og ting tar tid. Til tider er det regelrett halvfarlig å komme seg fra A til B, og derfor har jeg en klar anbefaling:
Reis med lokalkjent guide og sjåfør.
Ja, jeg vet det er populært å klare seg overalt helt på egen hånd – jeg er litt sånn selv også – men Tadsjikistan er et land jeg ikke anbefaler å gjøre det i. Det er flere grunner til det.
Språkutfordringer
En ting man er avhengig av når man reiser rundt på egen hånd er å kommunisere med lokalbefolkningen. Greia er bare at lokalbefolkningen i Tadsjikistan er godt under snittet gode i engelsk.
Med mindre du lærer deg tadsjikisk eller persisk før du reiser, kan det by på tildels store utfordringer å gjøre noe så enkelt som å fylle drivstoff.
Interne grensekontroller
Etter hvert som vi kjørte inn i Pamir og inn i den autonome regionen Gorno-Badakhshan (GBAO), møtte vi stadig vekk på grensekontroller der kontrollørene ikke nøyde seg med å se på papirene våre. De skulle ha papirene våre. Til odel og eie.
Guiden vår hadde derfor printet ut rundt 20 kopier av henholdsvis pass og visum, og han fikk jaggu bruk for alle sammen. Dette er uforutsette utfordringer du som turist ikke kjenner til og som det er vanskelig å få informasjon om på forhånd.
Politi og bestikkelser
Vi ble flere ganger stoppet av politiet, tilsynelatende helt tilfeldig stående langs veien. Nøyaktig hva som skjedde i samtalene mellom sjåføren vår og politiet er noe uvisst. Enkelte ganger ble sjåføren vår bedt om å bli med inn i politibilen. Andre ganger sto de bak bilen vår, ute av syne.
Resultatet var det samme hver gang; sjåføren vår kom tilbake i bilen etter noen minutter, ristet på hodet og kjørte videre som om ingenting hadde skjedd.
Det var likevel enkelt å forstå at penger hadde skiftet hender. Nøyaktig hvorfor og hvor mye penger det var snakk om hver gang, fikk jeg aldri vite. Men hvordan takle den type situasjoner som turist, som attpåtil ikke snakker språket?
Manglende skilting
Du finner enkelte skilt i nærheten av de store byene. Ellers er det fraværende. Punktum. Du trenger et godt, gammeldags manuelt kart for å komme deg frem i Tadsjikistan.
Dårlige veier
Veistandarden, spesielt i Pamir, er under enhver kritikk. Mange steder er veien maks halvannen meter bred, med bratte stup på den ene siden og en fjellvegg på den andre. Det hjelper heller ikke at veien trafikkeres av store vogntog fra Kina som kommer til Tadsjikistan med billige kinesiske varer.
Det hjelper iallfall ikke at veiene sist ble asfaltert på 1930-tallet.
For å sette deg bak rattet i Tadsjikistan skal du ha nerver av stål.
Dårlige biler
Som om det ikke var nok at veiene er dårlige; bilene er om mulig enda verre. Her er langt i fra noen EU-kontroll som godkjenner noe som helst. Man setter seg heller i bilen og kjører til den ikke fungerer mer. Så kjører man kanskje litt til.
Det kan meget fort skape farlige situasjoner, spesielt når man kombinerer det med hasardiøse forbikjøringer på trange veier.
Hvor skal man bo?
Mobildekning og internett i Tadsjikistan er tilnærmet ikke-eksisterende i mange områder. Mange av overnattingsstedene, spesielt i Pamir, er enkle gjestehus som drives av lokale familer, og det er med andre ord ikke bare å gå inn på booking.com og reservere et rom.
Man må møte opp fysisk eller ringe på forhånd.
Det er riktignok fullt mulig. Faktisk er en god del av gjestehusene relativt godt skiltet, og man kommer langt med aktivt kroppsspråk, men man får ingen garanti for kvaliteten, selvfølgelig. Mange lokale ser sitt snitt til å tjene noen ekstra slanter på overnattingsgjester og tilbyr kun et lite bøttekott uten (god) mat inkludert. Andre er mer profesjonelt drevet, og det er jo selvsagt disse lokalkjente guider tar deg til.
Jeg følte selv at dette var en av de beste aspektene ved å reise rundt med en guide da jeg var i Tadsjikistan, spesielt etter en lang, hard dag i fjellet eller på veien.
Min anbefaling
Jeg kan på det aller varmeste anbefale et reiseselskap som kaller seg for Kalpak Travel. Kalpak er (i tillegg til det tradisjonelle kirgisiske hodeplagget) et sveitsisk selskap som består av en svært hyggelig og serviceinnstilt sveitser ved navn Luca og hans kirgisiske kone, Aijan, som om mulig er enda hyggeligere og mer serviceinnstilt.
Disse to hjelper deg med alt fra anbefalinger, planlegging og tips til pakking, og setter gjerne opp en spesialtilpasset tur for deg om det er ønskelig.
Og hils gjerne fra meg og få 5 % rabatt!
Du finner mer informasjon om turene til Kalpak her.
Sykle Pamir Highway
Jeg elsker å sykle. Faktisk sykler jeg flere hundre mil per sesong her hjemme, og jeg var en av de som lenge vurderte å sykle hele Pamir Highway, som jo mange gjør. Eller, ikke mange, men noen.
Nå i ettertid er jeg svært glad for at jeg ikke gjorde det, til tross for at det virker som et eventyr av de helt sjeldne. Flere av hovedgrunnene finner du over.
Husk i tillegg at Pamir Highway befinner seg høyt over havet. Den tynne luften, kombinert med støvet og eksosen fra forbipasserende biler, motorsykler og lastebiler, og en stekende tadsjikisk sol, er nødt til å gjøre livet på sykkelsetet i Tadsjikistan til et lite helvete, unnskyld språket.
Vi møtte en god del syklister underveis, og nesten samtlige var i en eller annen fase av anger for at de hadde lagt ut på turen i det hele tatt, selv om de var ved overraskende godt mot.
Det de derimot ofte klagde på, var at det var vanskelig å få tak i mat. Noe så enkelt som et brød med pålegg var nærmest umulig å få fatt i, spesielt i de mer øde delene av Pamir. Og er det noe du trenger når du skal drive denne type kraftsanstrengelse i høyden, så er det mat. Og vann. Som heller ikke er lett å få tak i bestanding.
I tillegg trenger du en robust sykkel, en sykkel som kan takle all bagasjen din pluss, telt, sovepose, liggeunderlag og alt du trenger for å gjennomføre en etappe i den stekende tadsjikiske solen (vannflasker, verktøy til å reparere punkteringsskader etc).
Jeg vil påstå at det å sykle Pamir Highway er for de helt spesielt interesserte.
KOSTNADER
I Tadsjikistan bruker man somoni, forkortet TJS. 100 TJS utgjør omkring 90 norske kroner (juli 2018).
Tadsjikistan er et av verdens fattigste land, og det meste er dermed så billig at det nesten er umulig for oss nordmenn å bruke penger.
En bedre (tre-retters) middag på restaurant med drikke i Dusjanbe koster under 100 norske kroner. En flaske med halvannen liter vann koster et par norske kroner. En colaboks koster under en femmer. En halvliter øl (ja, man drikker alkohol i Tadsjikistan) får man stort sett for under en tier.
Overnatting varierer, selvsagt. En natt på et finere hotell i Dusjanbe koster alt fra 700 kroner og oppover, avhengig av standard. Skal du sove på en såkalt «homestay» et eller annet sted, må du nesten regne med å betale en hundrelapp per natt, men da er mat ofte inkludert.
Standarden varierer dog voldsomt, så sjekk det før du bestemmer deg for hvor du vil tilbringe natten.
Minibanker
Det er ikke flust av minibanker i Tadsjikistan. Snarere tvert i mot. Her gjelder det klassiske uttrykket «cash is king». Hvor de får all «cashen» sin fra, har derimot et litt uklart svar.
Du finner minibanker i Dusjanbe, og skal du videre til Fannfjellene eller mot Pamir, anbefales det å ta ut nok penger her til å klare deg på resten av turen. Det er en eller to minibanker i Khorog også, men disse kan fort være ute av drift.
MAT OG DRIKKE
Det tadsjikiske kjøkken er kanskje det aller verste jeg har vært borti, spesielt ute på landsbygda. Her tager man hva man haver, putter det i en gryte, lar det putre og så slenger man oppi en bunt med dill på slutten. Voilà!
Jeg ble altså så matlei i Tadsjikistan som jeg aldri har vært før. I Dusjanbe kan man få tak i mer eller mindre vestlig mat bare man leter litt, men ikke forvent noe Michelin-standard.
Den lokale maten er inspirert av russiske, persiske, afghanske og sentralasiatiske tradisjoner og varierer noe fra landsby til landsby og fra område til område.
Tilbehør til absolutt alle retter – uansett – er et ganske godt hvitt brød som kalles for non og te. Masse te. Alltid te. Du rekker aldri å drikke opp teen din før noen er der og heller oppi mer. Sier du nei takk, er det nesten som en fornærmelse å regne. Ta derfor høyde for at du trenger en te-pause når du kommer hjem.
Merk deg også at kaffe er relativt uvanlig i Tadsjikistan. Dyrt er det også. Det kan derfor være en idé å gå innom et supermarked og kjøpe med en liten krukke med pulverkaffe som du kan ha med deg. Da er alt du trenger litt varmt vann og vips! så drikker du kaffe i stedet for den hersens teen.
Frokosten består ofte av semulegrøt, pannekaker, stekte egg eller suppe. Med hvitt brød. Og te.
Lunsjen kan variere noe, men er ofte varmmat i en eller annen form. Med hvitt brød. Og te.
Middagen kan bestå av alt mulig rart, men ofte får du i det minste en eller to (ihjelkokte) kjøttbit(er) som er med på å gjøre middagsretten til et bitte, bittelite festmåltid iallfall. Merk likevel at tilbehøret alltid er hvitt brød. Og te.
Plov (pilaf)
Plov kan man få servert stort sett overalt. Det er en ganske enkel rett bestående av kjøtt, ris og grønnsaker, gjerne strimlede grønnsaker, og er både mettende og godt.
Shashlyk
Nam! Grillspyd med kjøtt du selv velger akkompagnert av tilbehør du også velger helt selv. Ikke så ofte det serveres dersom du bor hjemme hos en familie, men nesten alle restauranter har det.
Supper
Til nesten absolutt alle måltider du får servert, får du en eller annen form for suppe til forrett. Noen er gode, andre er tynne og smakløse. Er du heldig får du en nudelsuppe med kjøtt som kalles laghmon, men det tilhører sjeldenhetene, spesielt utenfor allfarvei.
Drikke
Drikken i Tadsjikistan består av te, te og atter te. En gjennomsnittlig tadsjiker kan fort drikke seks, sju kopper te til et måltid. Hvis du ikke ønsker å være på te-kjøret er ikke alternativene så fryktelig mange, egentlig.
Ute i ødemarka har du jo selvsagt vann, hvor spennende det måtte være.
På restauranter er det fullt mulig å få tak i flere typer brus, øl og andre drikker vi kjenner godt fra her hjemme.
HELSE
Det er spesielt tre ting du skal passe deg for i Tadsjikistan:
Matforgiftning
Er det én ting du bare må regne med å bli utsatt for i Tadsjikistan så er det matforgiftning. Absolutt alle turistene jeg snakket med underveis hadde nemlig lidd av det i en eller annen form. Selv fikk jeg det intet mindre enn tre ganger på to uker, og ble egentlig ikke ordentlig bra igjen før en liten stund etter at jeg kom hjem til Norge.
Medisiner mot mageonde må du ha med deg. Enten om det er Imodium, flytende kull eller andre ting. Ta med deg alt sammen. Du kommer til å få bruk for det. Spør på apoteket før du reiser med tanke på hva som er mest effektivt.
(Mild) høydesyke
Som nevnt består store deler av Tadsjikistan av fjell. Ikke små fjell, men fjell på opp mot – og over – 7 000 meter. Nå skal du vel kanskje ikke så høyt, men skal du kjøre (eller sykle) Pamir Highway, kommer du til å befinne deg på over 2 000 meters høyde i ukesvis. Skal du krysse grensen til eller fra Kirgisistan oppe i nordøst, vil du komme opp i nesten 5 000 høydemeter.
Med andre ord vil du komme til å kjenne høyden på en eller annen måte.
Symptomer er ofte
- Kvalme
- Tretthet
- Manglende matlyst
- Mageproblemer
- Svimmelhet
- Høy puls
Ofte får man ikke alle symptomene på en gang, men det kan være greit å være klar over. Den beste medisinen mot mild høydesyke er å drikke masse vann og gjerne å få i seg mer sukker enn hva som er «lov» her hjemme.
Kjenner du derimot at symptomene blir verre, må du tas ned fra høyden snarest. Merk deg likevel at slike symptomer er uvanlige på høyder under 4 000 meter.
Solbrenthet
Du kjenner det sikkert igjen fra påskefjellet, men solen i høyden er vesentlig sterkere enn i lavlandet. I tillegg reflekteres UV-strålene fra snø, fjell og sjøer. Ta derfor med deg godt med solkrem – faktor 50 er helt innafor – og smør deg hele tiden. Ta også med deg hodeplagg, skjerf/buf og lange ermer/ben slik at du kan dekke til utsatt hud.
Vaksiner
Anbefalte vaksiner er:
- Hepatitt A og B
- Difteri, stivkrampe, kikhoste og polio
- Rabies
- Tuberkulose
- Tyfoidfeber
Se for øvrig vaksiner.no for mer informasjon.
SIKKERHET OG POLITISK SITUASJON
På helt generell basis er Tadsjikistan et relativt trygt land å reise rundt i. Likevel kan situasjonen endre seg på ganske kort varsel, så det er viktig å ta sine forholdsregler før man reiser.
Det er spesielt et par ting det kan være greit å være klar over.
Terrorisme
Landet styres med jernhånd av president Rahmon, noe som blant annet har ført til at han har lagt ned forbud mot religiøse politiske partier. Han straffer også religiøs ekstremisme og terrorisme knallhardt.
Det betyr ikke at ekstremister og terrorister ikke finnes. De har bare gått under jorda og opererer stort sett i det skjulte, til president Rahmons store skrekk.
Blant annet var det et terrorangrep mot syklende vestlige turister i Danghara-distriktet den 29. juli 2018, rett etter at jeg kom hjem fra min tur der nede. Fire omkom og to ble skadet etter at fem islamister regelrett kjørte de ned og knivstakk de etterpå.
Terroristene sverget troskap til IS, men i ettertid har tajikiske myndigheter gått ut og sagt at disse tilhørte Det islamistiske renessansepartiet i Tadsjikistan, som Rahmon forbød tilbake i 2015.
Med andre ord kan ting skje, spesielt i det autonome området Gorno-Badakhshan. Risikoen for konflikt i områdets «hovedstad», Khorog, er økende. Dette skyldes blant annet økende uro blant opposisjonen, ofte bestående av islamister som styres av lokale høvdinger, som ikke anerkjenner fredsavtalen som ble undertegnet etter borgerkrigen på 90-tallet.
Det er også her de fleste smuglerrutene til og fra Afghanistan går, ruter der våpen går den ene veien og narkotika den andre, og som tadsjikiske myndigheter prøver å slå hardt ned på.
De fleste angrep rettes mot statlige ansatte eller bygninger, men turister kan også være utsatt.
Det har også vært uroligheter i nordvest, i grenseområdene mot Kirgisistan og Usbekistan.
Har du planer om å reise rundt i Tadsjikistan på egen hånd, sjekk alltid sikkerhetsråd med lokale myndigheter før du for eksempel reiser inn i Gorno-Badakhshan.
Taliban-aktivitet
Skal du kjøre (eller sykle) Pamir Highway, kommer du til å befinne deg så nære Afghanistan at du kan kaste stein over grenseelven Panj og over til andre siden. Du vil passere flere grenseoverganger til det noe mytiske landet i sør, og du vil se afghanere på den andre siden.
Det i seg selv er jo spennende for oss nordmenn. Men alle afghanere er ikke Taliban-soldater.
Langt i fra.
Likevel; det er jevnlig kamper mellom Taliban og afghanske regjeringsstyrker nord i Afghanistan, opp mot grensen til Tadsjikistan. Stort sett foregår disse kampene noen mil inn i landet i sør, slik at det svært sjelden utgjør noen fare for turister som ferdes i Tadsjikistan.
Det har også vært jevnlige kamper mellom narkotika- og våpensmuglere og tadsjikiske soldater i grenseområdene, for det er i dette området de mest populære smuglerrutene for våpen og narkotika går.
Tadsjikiske myndigheter holder av den grunn situasjonen under nøye oppsikt, og kan finne på å nekte turister innreise til Gorno-Badakhshan på kort varsel.
Råkjøring
Den største faren når man ferdes rundt i Tadsjikistan er nok råkjøring. Veiene er stort sett svært dårlige og trange, og det samme er mange biler. Sjåfører også, for så vidt.
Ta forholdsregler, uansett om du kjører alene eller har en sjåfør. Kjører du alene, vent heller til motgående bil har passert enn å tvinge deg frem på veien, som ofte ikke er bredere enn en drøy meter. Har du sjåfør, gi beskjed dersom du føler han kjører over grensen. Da lytter de som regel til deg og sakker farten.
Jordskjelv
Tadsjikistan ligger i et område der de omkringliggende tektoniske platene er i stadig bevegelse. Det betyr stadige jordskjelv, de fleste relativt små, men det kan skje at det smeller skikkelig. Det gjorde det senest i 2015, da et skjelv med en styrke på over 7 på Richters skala slo til i Gorno-Badakhshan.
Imens jeg var i Tadsjikistan i juli 2018, var det faktisk syv jordskjelv i eller i nærheten av landet, men det merket jeg ingenting til.
Det er vanskelig å ta ordentlige forholdsregler når det kommer til jordskjelv. Det kan skje når som helst, hvor som helst og helt uten forvarsel.
Det viktigste dersom det skulle skje, er å komme seg ut i friluft så fort som overhodet mulig, og å komme seg så langt unna bygninger som mulig. I og med at sjansen er stor for at du befinner deg i et området der en fjellskrent aldri er langt unna, følg med dersom bakken rister. Det kan nemlig utløse stein- og jordskred.
Flom og ras
Om våren, før høysesongen i juni kommer i gang, kan deler av Tadsjikistan preges av ganske voldsom snøsmelting fra omkringliggende fjellpartier. Det betyr at elvene ofte går over sine bredder, som igjen betyr at veiene, som ofte følger elvene, oversvømmes eller i verste fall raser ut.
Å reparere disse veiene koster mye penger, og kan, grunnet byråkrati og korrupsjon, ta enormt lang tid.
Råd nummer én er derfor å ikke reise til Tadsjikistan før juni. Råd nummer to, dersom du har planer om å reise rundt på egen hånd, er å sjekke med lokale myndigheter om infrastrukturen er i orden dit du skal.
2 comments
Flott å lese! Håper å kjøre MC der
God tur og kjør forsiktig! 🙂