Pamir Highway – roadtrip på verdens tak

Å kjøre M41, eller Pamir Highway, er en roadtrip alle bør gjør en eller annen gang i livet. Den turen er nemlig intet mindre enn makaløs.

Da selveste Marco Polo reiste gjennom de legendariske Pamir-fjellene på sin ferd mot Kina og Mongolia på 1200-tallet, beskrev han Pamir som «ikke noe annet enn en ørken uten bebyggelse eller noe grønt, så reisende er nødt til å ta med seg alt de har behov for.»

Én ting er at Marco Polo etter alle solemerker hadde fullstendig rett da. Men at den gale mannen fra Venezia fortsatt har et poeng, over 700 år senere, fikk min etter hvert så sparsomme lugg til å blåse lett bakover.

For du kødder ikke med Pamir. Det har folk prøvd før. Uten særlig hell.

| Les også: 10 gode grunner til å besøke Tadsjikistan.

| Les også: Komplett reiseguide og mine beste reisetips til Tadsjikistan.

Verdens tak

På persisk kalles området verdens tak, og det er ikke uten grunn.

Bratte, ugjestmilde, nesten ufremkommelige fjell på over 7 000 meter over havet preger denne delen av Tadsjikistan.

Selv om det er spektakulært, er det en solid påminnelse om de kreftene naturen kan stelle i stand når den bare gidder.

Fortsatt går det kraftige jordskjelv her, jordskjelv som bokstavelig talt kan flytte fjell. At fjellene stadig er i bevegelse er dårlig nytt for den sparsomme bebyggelsen, for lokalbefolkningen og ikke minst for infrastrukturen.

Det betyr at Pamir Highway – i tillegg til å være verdens kanskje mest spektakulære roadtrip – kanskje har verdens dårligste veistandard.

En uslåelig kombinasjon!

På grunn av Silkeveien, du vet den eldgamle handelsruten som gikk fra Europa og hele veien til Kina, tror man at Pamir Highway har eksistert ganske lenge.

Ikke i nåværende form, selvfølgelig. Kanskje mer som Pamir-stien, selv om det jo tross alt var en slags highway for kamel- og hestekaravanene som slet seg gjennom her for hundrevis av år siden.

Ikke at det er en highway i dag heller, selv om den både er high og en way, men den heter nå i alle fall det.

Ironisk nok.

Sannheten er at store deler av veien er delvis eller helt uten asfalt, og man humper avgårde i maks 40-50 kilometer i timen. Mer enn det tåler ikke bilene. Da går de i stykker.

Og er det ett sted i verden du ikke vil at bilen din skal gå i stykker, så er det i Pamir.

Før vi humper oss videre, la meg fortelle litt om historien. Den er nemlig litt artig. Og jeg har gjort den veldig kort.

Og liker du ikke korte, artige historier om historien, kan du jo bare scrolle deg forbi.

The Great Game og Pamir Highway

Allerede på slutten av 1800-tallet så dagens Pamir Highway for første gang dagens lys. Det var ikke mye lys, mer som en slags grålysning, men likevel.

På denne tiden foregikk det nemlig en meget kald krig som ble kalt The Great Game, et spill mellom Russland og Storbritannia som kort og godt handlet om at begge to var livredde for at motparten skulle tilegne seg mer landområder enn den andre. (Du kan for øvrig lese mer om The Great Game i Peter Hopkirks mesterverk The Great Game eller i Rudyard Kiplings Kim).

Litt som brettspillet Risk.

Britene, som på dette tidspunktet hadde underlagt seg dagens India og Pakistan, så med stor uro på russernes ekspansjon fra nord. Russerne, som under tsarene hadde underlagt seg omtrent halve verden, så med like stor uro på britenes ekspansjon fra sør.

Så, for å flytte troppene mer effektivt mot sør, mot dagens Afghanistan, der man var helt bombesikre på at britene skulle gjøre sitt fremstøt mot det som da het Bukhara, et emirat styrt av emiren av Bukhara, teknisk sett en russisk vasallstat, beordret tsaren at Pamir Highway skulle bygges.

Som sagt så gjort, og vips! så satte russiske slaver i gang med hakke og spade langs Pamirs ugjestmilde fjellsider.

Og russerne hadde rett, de. I 1907 tråklet nemlig bevæpnede og solbrente briter seg gjennom de ugjestmilde Hindukush-fjellene og kom helt til den sørlige bredden av Panj-elven, elven som i dag fungerer som grense mellom Tadsjikistan og Afghanistan.

Og på andre siden ventet russerne.

Bloody hell!

Utfallet ble et aldri så lite antiklimaks, for det hele endte med at de vinket pent til hverandre og ble enige om at nok var nok. Så snudde de og gikk hvert til sitt.

Og med det var The Great Game over.

Pamir Highway ferdig – for godt!

På 1930-tallet bestemte russerne, som da hadde annektert Tadsjikistan, seg for å forlenge Pamir Highway, og i 1937 sto veien mellom Khorogh, Pamirs «hovedstad», og Osh, Kirgisistans nest største by, ferdig.

I 1940 asfalterte man de siste metrene inn til Tadsjikistans hovedstad, Dusjanbe, og plutselig var den 1 300 kilometer lange veien fullført.

Siden har man ikke gjort noen ting med den.

Det skyldes nok i all hovedsak manglende midler – Tadsjikistan er et av verdens aller fattigste land, mye takket være at president Emomali Rahmon liker å bruke landets inntekter på seg selv – men også kunnskap og kompetanse.

Og kanskje litt vilje.

I dag er derfor kineserne på full fart inn i området, både med penger og ressurser, på sin evige jakt etter mer penger. Av den grunn er faktisk første del av veien, den fra Dusjanbe til den afghanske grensen, ganske smooth.

Ny asfalt og greier (så det jeg skrev for bare tre avsnitt siden var blank løgn).

Det er kinesernes verk.

De inngikk nemlig en avtale med president Rahmon, som for øvrig har tittelen “Nasjonens leder og stifteren av fred og harmoni i Tadsjikistan” (slå den!), om at de mer enn gjerne kunne bygge vei – er det noe kineserne kan så er det jo det – så lenge de fikk lov til å utvinne gull og andre mineraler i tadsjikiske gruver.

Og selge sine billige kinesiske varer i billige tadsjikiske butikker.

Det syntes Rahmon var en aldeles strålende idé, helt sikkert fordi en god del av inntektene havner i hans egen lomme.

Mot Afghanistan

Første del av Pamir Highway er dermed en ganske behagelig opplevelse.

Vi kjørte 400 kilometer fra Dusjanbe til en bitteliten landsby som heter Kalaikhum, bygget på en liten fjellhylle med den frådende Panj-elven i umiddelbar nærhet, så nære at det faktisk føltes som man la seg i selve elven når nattens mulm og mørke kom krypende.

Den første delen er egentlig ikke allverden å skrive hjem om, annet enn at vi fikk motorstopp idet vi skulle passere Shurabad-passet (nesten 2 000 moh) fordi vannet i motoren rett og slett begynte å koke.

Ikke så rart, kanskje, når temperaturmåleren viste 50 varmegrader – i skyggen.

Etter litt tålmodighet, litt ekstra bilpleie og mye svetting, kom vi oss endelig i gang igjen og kom oss etter hvert ned mot stedet der man for aller første gang kan se det mytiske Afghanistan (oooooh, stor stas!).

Så blir det så mye verre.

Veien, altså.

Tajik massage

Gradvis blir det mindre og mindre asfalt, og til slutt kjører – unnskyld, humper – man avgårde på hullete, steinete og støvete krøtterstier som får bortgjemte grusveier her i Norge til å fremstå som hypermoderne motorveier i forhold.

Tajik massage, som jeg kaller det.

Ikke nok med dét, men veien, som omkranses av stupbratte skråninger på begge sider, på den ene siden oppover mot himmelhøye fjell og på den andre siden ned mot den frådende Panj-elven, har plass til kun én bil i bredden.

That’s it.

Møtende trafikk, og spesielt kinesiske vogntog, som det er mange av akkurat her, er av den grunn spesielt gøy. En del av den tadsjikiske humoren på en måte.

Og slik fortsetter det egentlig helt til Khorogh, «hovedstaden» i regionen Gorno-Badakhshan, den autonome regionen som Pamir-fjellene i all hovedsak befinner seg i.

Khorogh er for øvrig et sted man ikke trenger å befinne seg i lenger enn absolutt nødvendig, for her skjer det ingenting.

Vi ble tatt med opp til byens botaniske hage, visstnok verdens nest høyeste av sitt slag, og hadde store forventninger, men det viste seg å være en relativt begredelig samling med diverse former for ugress som ikke akkurat bød på de store biologiske opplevelsene.

Fra hagen var det derimot en ganske fin utsikt, blant annet til … eh … byens vannkraftverk.

Bartang- og Jisev-dalen

Men før vi kom til Khorogh, tok vi av Pamir Highway og kjørte nordover, inn i Bartang-dalen, et trangt dalføre også det omkranset av – og hold deg fast – fjell og en svær, frådene elv.

Hele Tadsjikistan består jo av det, så det var jo egentlig ikke så fryktelig overraskende.

Etter en time langs en støvete og svært så humpete vei, ankom vi en bitteliten landsby der vi ble innlosjert hjemme hos en lokal familie i et klassisk Pamir-hus.

Et klassisk Pamir-hus består i all hovedsak av et stort fellesrom, bygget opp av noe som kan minne om tribuner langs sidene og et svært spartansk kjøkken i hjørnet.

Senger fantes ikke, så vi sov på gulvet. Toalett fantes heller ikke. Vårt fornødne måtte vi gjøre i et hull i gulvet inne i et lite telt i hagen.

Min favoritt!

Altså minimum med komfort, men maks kulturell opplevelse. Og så så god mat! Og ferske aprikoser fra hagen. Nam.

Nærkontakt med lokalbefolkningen

En liten vandring i landsbyen resulterte i et møte med noen lokale barn som var godt over middels interessert i blonde, vestlige turister og som mer enn gjerne ville være med på en selfie.

Minutter senere ble vi også invitert på te av en lokal kvinne som jobbet som lærer og som ønsket å trene på engelsken sin.

Det takket vi selvsagt ja til, og selv om vi kanskje ikke hadde de dypeste samtalene, lærte vi både det ene og det andre om hvordan det er å leve i såpass sparsommelige omgivelser.

Dagen etter satte vi kursen opp i Jisev-dalen, et om mulig enda mer øde område som kun kan nås ved å krysse en mer eller mindre ustabil hengebro.

Jisev er så utilgjengelig at den eneste måten å frakte nødvendige varer opp og ned, er med esler. Her er virkelig ingenting. Ikke noe strøm, ikke noe innlagt vann, ikke noe av det vi nordmenn vil anse som såkalt «basic needs».

Men vakker natur er det derimot masse av.

Og jaggu er det folk som har bosatt seg her også. Tre, fire timers gange fra hovedveien – én vei.

Her ble vi selvsagt invitert på lunsj, det gjør jo tadsjikere som så vidt har mat og drikke nok til seg selv.

Vi kunne dermed nyte et enkelt men smakfullt måltid omringet av vakker og spektakulær natur på alle kanter – langt, langt unna noe som kan minne om moderne sivilisasjon.

Vakre Wakhan-korridoren

Fra Bartang-dalen kjørte vi videre til tidligere omtalte Khorogh. Her går Pamir Highway rett østover, mot Murghab, stedet Gud for alvor glemte.

Vi, derimot, valgte å ta omveien som går videre sørover, langs den afghanske grensen, mot Ishkashim og Langar.

| Les også: Se hele reiseruten i min komplette reiseguide til Tadsjikistan.

Heldigvis, får en si, for plutselig forsvinner klaustrofobi-følelsen av å kjøre på en halvannen meter bred grusvei med fjell på alle sider.

Veien er like smal, men det hjelper på når den fantastisk vakre Wakhan-korridoren åpenbarer seg.

Wakhan-korridoren er et dalføre som teknisk sett ligger i Afghanistan, og som fungerer som en geografisk buffer mellom Tadsjikistan og Pakistan.

Korridoren ble tegnet opp som et direkte resultat av tidligere nevnte The Great Game for å hindre at russerne og britene skulle ha en direkte grense mot hverandre.

Wakhan er litt sånn «se, men ikke røre». Her er naturen slående: Høye fjell, frodig landskap og flotte elver, men infrastruktur finnes ikke, så den eneste måten å komme seg rundt her på, er til fots med stor sekk og telt på ryggen.

Ja, dersom du kommer deg helskinnet over grensen til Afghanistan, selvfølgelig.

Vi nøyde oss med å se, vi. Fra den tadsjikiske siden, altså.

Lunsj med verdens vakreste utsikt

Fra Langar tok vi nemlig en heidundranes fottur opp til foten av Engels Peak (6 510 moh), en tur som nesten klarte å ta pusten fra meg.

Ikke nok med at det var bratt, til tider virket det som vi forserte hellinger på nærmere 45 grader, men når du i tillegg forserer hellingene på nesten 4 000 meters høyde, er det mer enn nok til å få pulsen til å jobbe på høygir.

Her, langt oppe i den tadsjikiske fjellheimen, spiste vi lunsj på 3 950 meter med en aldeles praktfull utsikt til både Engels Peak og til Karl Marx-fjellet (Pik Karla Marksa, 6 723 moh), mens nysgjerrige kuer og esler lurte på hva i all verden for slags folk som hadde beveget seg inn i deres territorium.

Turen opp var flott nok, og ikke nok med det, på tilbaketuren gikk vi med en helt makaløs utsikt til nevnte Wakhan-korridoren med de dramatiske Hindukush-fjellene som bakteppe.

Magisk!

Det var i dette området jeg også fikk muligheten til å starte band med en lokal trubadur. Om jeg skal være helt ærlig, må jeg innrømme at det ikke låt sånn halvgæærnt.

Bulunkul – Tadsjikistans kaldeste sted

Etter en uke langs den afghanske grensen, der vi nesten skuffende nok ikke så noen Taliban-soldater (iallfall ikke som vi vet om), gikk kursen videre nordover, opp mot et av de aller merkeligste stedene jeg har besøkt, nemlig Bulunkul.

Bulunkul er navnet på en ganske så stor, men bare seks meter dyp innsjø «in the middle of nowhere», og jaggu meg så ligger det også en liten landsby rett ved som har samme navn.

Landsby er vel kanskje til og med å overdrive. Det er mer en samling av små bygninger av leire. Men, potato potato.

Bulunkul er kjent for å være Tadsjikistans kaldeste sted, med temperaturer ned mot 60 minusgrader om vinteren. Dét får selv en hardbarka viking til å grøsse av skrekk. Det får i tillegg en hardbarka viking til å spørre seg om hvorfor i all verden noen har valgt å bosette seg akkurat her.

Svaret var overraskende enkelt: De første som slo seg ned her, valgte det ikke selv. De ble utplassert. Av sovjetene. For å sette opp en værstasjon!

Værstasjon ble det, og før noen som helst visste ordet av det, var det blitt til en liten landsby (ja, la oss kalle det for det, da) helt uten moderne fasiliteter.

Hvor mange som bor her, vet jeg ikke helt. Et sted mellom 100 og 300, kanskje, og nesten samtlige var helt fra seg av glede over å få vestlige turister på besøk, så hva passet vel da bedre enn å invitere til et slag volleyball?

Så da ble det slik. Vi spilte med de lokale kidsa, mens gutta i landsbyen var mer enn opptatt med å spille kamp mot nabolandsbyen, en kamp som virkelig fikk engasjementet i landsbyen til å eksplodere.

Dette var tydeligvis viktig. Og kampen, den varte i timesvis – helt fra vi ankom til vi gikk og la oss.

På gulvet.

Hvem som vant, vet jeg ikke. Kanskje spiller de ennå.

Murghab – stedet Gud glemte

Da vi kjørte fra Bulunkul og videre nordover mot Kirgisistan, opp på selve Pamir-platået, var det et hjertelig gjensyn med asfalterte veier.

Gleden var riktignok kortvarig, for selv om veiene er bedre enn andre partier langs Pamir Highway, har den fortsatt ikke blitt asfaltert på 70-80 år, og bærer tydelig preg av akkurat dét.

Huller i veien til tross, det var lett å glemme, for her oppe endret landskapet seg dramatisk. Fra å være inneklemt mellom fjell og elver, så det nesten ut til at vi befant oss på månen. Så øde, så goldt, så … merkelig at jeg rett og slett finner det vanskelig å beskrive.

Men her ligger altså «byen» Murghab. På persisk betyr Murghab prærieelven, et noe rart navn, for det er ganske langt unna å være noe jeg vil assosiere med prærie.

Ja, landskapet er vidstrakt og definitivt treløst, men langt i fra flatt og enda lengre ifra å være fruktbart.

Likevel bestemte noen seg for å grunnlegge en by akkurat her. Men merkelig nok, selv om vi teknisk sett befinner oss i Tadsjikistan, bor det flest kirgisere i Murghab.

Kirgisere er et nomadefolk, og de bosatte seg i dette området lenge før dagens grenser ble tegnet opp, og har fått lov til å bli boende.

Overalt ser du innfødte med den tradisjonelle kirgisiske kalpaken på hodet, det firkantede fjellignende hodeplagget som representerer de fire elementene luft, vann, jord og ild.

Murghab i seg selv er ingenting annet enn en tilsynelatende tilfeldig bosetning langs Pamir Highway der de innfødte i stor grad lever av de relativt få turistene som reiser gjennom.

Den lokale basaren består av en støvete gate av hardtrampet jord og innredede containere der noen få lokale selger alt fra ris til brukte joggesko av merket Nkie.

Det er også en hvit Lenin-statue her, som verken er spesielt vakker eller spektakulær, men som likevel virker å være noe av det flotteste Murghab har å by på.

I midten av august arrangerer de også en hestefestival. Den fikk ikke vi med oss, men ut i fra filmer på det store internettet, er det ganske spesielle greier, der de blant annet spiller det tradisjonelle spillet Kokboru – spillet om den døde geita.

Toppen av Pamir

Fra Murghab er det bare noen få timers kjøring til den tadsjikiske grensen. På veien passerer vi Karakul, en svær innsjø på 3 800 meters høyde, som er så blå, så glassklar at det nesten skjærer i øynene.

Ironisk nok betyr Karakul Den svarte sjøen, men ingen klarte å gi meg et godt svar på hvorfor den hadde fått dette svært så upresise navnet.

Nuvel.

For å komme oss over fra Tadsjikistan må vi passere Ak Baital-passet på 4 655 meter. Googler du «gudsforlatt» kan det meget vel hende at det er dette stedet som dukker opp, altså.

Er du en religiøs leder?

På grenseovergangen, over 4 000 meter over havet, ble vi møtt av en svært så gretten kontrollør. At han var gretten var forståelig nok, for dette er den aller mest øde, forlatte og forblåste grenseovergangen jeg har sett.

Ikke nok med det, men han hadde ikke valgt dette frivillig; han hadde blitt utplassert her i seks måneder som straff for å ha bedrevet korrupsjon.

Som om ikke det var nok så lå han og sov sin søteste søvn da vi kom putrende opp fjellsiden og var mildt sagt ikke fornøyd med å måtte finsjekke passet til åtte mennesker fra et land han sannsynligvis aldri hadde hørt om.

Til slutt studerte han meg nøye, spesielt skjegget mitt, som av mangel på muligheter for barbering de siste fire ukene, nå hadde vokst til virkelig imponerende lengde.

– Er du en religiøs leder? spurte han meg med stor skepsis i stemmen.

Jeg fryktet en liten stund at jeg måtte bli igjen i Tadsjikistan, men etter få sekunder brast han i latter og ga meg utreisetillatelse gjennom et stempel på siste side i passet.

– God tur videre, sa han i det vi kjørte inn i «no man’s land» – et øde fjellområde på rundt en mil mellom Tadsjikistan og Kirgisistan.

Ved den kirgisiske grensen møtte vi den tadsjikiste grensekontrollørens strake motsetning, en lettere korpulent mann med typiske sentralasiatiske trekk. Da han så meg, endret ansiktet hans seg til et voldsomt smil før han pekte på skjegget mitt:

– You are Conor McGregor! ropte han, med henvisning til den irske MMA-stjernen, som tydeligvis var populær også her. Så stemplet han meg inn i landet mens han klukklo, og da kunne ikke jeg gjøre annet enn å le jeg heller.

Tulpar Lake og Pik Lenin

Vel inne i Kirgisistan var det fascinerende å se hvordan landskapet plutselig endret seg. Månelignende, øde og golde fjell ble plutselig til gresskledde sletter med alpine, snødekte fjell på alle kanter.

Etter to, tre timers kjøring fra grensen nådde vi Tulpar Lake, en vakker innsjø med utsikt til fjellet Pik Lenin.

Pik Lenin ligger på grensen mellom Kirgisistan og Tadsjikistan, måler 7 134 meter over havet og er en populær destinasjon for fjellklatrere fra alle verdenshjørner.

Her bodde vi i yurter – du kan ikke være i Kirgisistan uten å bo i en yurt, nemlig – før vi, dagen etter, snørte på oss fjellstøvlene og satte kursen opp mot selve fjellet, hele tiden imens vi ble fulgt av skeptiske blikk fra både yak-okser og murmeldyr.

Turen opp til foten av Pik Lenin viste seg å være en usedvanlig vakker tur, og vi ble umiddelbart skuffet over at vi ikke fikk flere dager i dette området, som, klisjémessig nok, var som balsam for allerede slitne sjeler.

Men tiden var inne for siste etappe, som for vår del gikk fra Tulpar Lake til Kirgisistans eldste og nest største by, Osh.

Osh – Kirgisistans eldste by

Bortsett fra den første timen, som foregår på hullete krøtterstier, er asfalten smooth, og selv om man også på denne strekningen passerer fjellpass på nærmere 4 000 meter, er det med et eneste stort smil.

Ikke noe kirgisisk massasje å snakke om i det hele tatt – ja, jeg kan knapt huske en eneste dump i veien på den drøyt 200 kilometer lange strekningen.

Osh i seg selv er ikke så voldsomt å skrive hjem om for min del. Den ligger sentralt plassert i den fruktbare Fergana-dalen, bare noen få kilometer unna Usbekistan, og man regner den for å være over 3 000 år gammel.

Fascinerende var det likevel å besøke den eldgamle Jayma Bazaar, som er et av Sentral-Asias største markeder. Jayma-basaren har eksistert i over 2 000 år og lå den gang midt i smørøyet langs Silkeveien, som snirklet seg gjennom akkurat her på sin videre ferd mot de mer kjente handelsbyene i nabolandet Uzbekistan.

Her er hundrevis, kanskje tusenvis av salgsboder der man selger alt mulig rart, fra levende kyllinger til de mest eksotiske kryddersorter – i løsvekt, selvsagt.

Det er et evigvarende virvar, og det er lett å gå seg vill. Dersom du er interessert i å gjøre et kupp her, anbefaler jeg muligens en lokalkjent guide. Eller, jeg gjør egentlig ikke det. For har du tid, er det et så fascinerende sted at det er verdt noen timer av din tid.

Det hellige Suleiman-fjellet

I Osh ligger også Suleiman-fjellet, Kirgisistans eneste sted som står på UNESCOs verdensarvliste (Silkeveien gjennom Tien Shan-fjellene står også på listen, men deles mellom Kina og Kasakhstan).

Suleiman-fjellet er et eldgammelt pilgrimssted for muslimer, og har egentlig vært hellig siden lenge før noen av religionene vi kjenner til fikk rotfeste i dette området. Profeten Qur’an – hvem nå enn det er – skal visstnok være gravlagt her.

Som om ikke det var nok; kvinner som klatrer opp på fjellet og gjennom et hellig hull i fjellet, skal visstnok få friske barn.

I fjellet er det også bygget et ganske fint museum som viser hvordan dette området har utviklet seg, omtrent fra tidenes morgen.

Ja, og så får du selvsagt en helt magisk utsikt over Osh og Fergana-dalen.

Slutten på en episk roadtrip

Med besøket i Osh var turen langs den legendariske Pamir Highway over. Slutt. Ferdig. Finito.

Vi brukte ni dager på turen vår, men det er mulig å gjøre det på kortere tid. Det er selvsagt også mulig å bruke (mye) lenger tid.

I bunn og grunn er det ikke uten grunn at Pamir Highway blir kalt en helt episk roadtrip. For det er det. Uten tvil. Glem Route 66 og Highway 1 borte i USA, altså (selv om sistnevnte er fryktelig flott).

Pamir Highway er noe helt, helt for seg selv.

Vil du kjøre legendariske Pamir Highway? Da anbefaler jeg en guidet tur med Kalpak Travel.

Hils fra meg, og få 5 % rabatt!