Kombinasjonen speilreflekskamera og reise kan fort bli både upraktisk, tungt og irriterende. Kan Panasonic Lumix DMC LX100 bli en god reisepartner?
Reise og foto har blitt hobbyer jeg ikke klarer meg uten. Etter hvert som jeg lærer mer om kunsten å fotografere, øker også behovet for å ha med meg kameraet.
Det endte med at jeg i forkant av årets Brasil-tur gikk til innkjøp av et nytt allround-objektiv til speilreflekskameraet; et Sigma 24-70 mm f/2.8 – for øvrig et objektiv jeg er meget godt fornøyd med.
Men som du kanskje ser av bildet over, er det ikke bare bare å bære rundt på. Det er forholdsvis svære greier, nemlig.
I Rio de Janeiro, der vi ofte trasket rundt i 8-10 timer, merket jeg at jeg ble lei. Frykt for ran gjorde også at jeg måtte pakke opp og ned kameraet i sekken hver gang det skulle brukes.
Svært upraktisk.
Derfor bestemte jeg meg for å undersøke alternativer. Og etter hvert fikk jeg tak i nevnte Panasonic LX100 – et hendig kompaktkamera i stilig design med fast optikk.
Men kan det erstatte et speilreflekskamera?
Svaret er todelt. Jeg skal snart forklare hvorfor, men først litt om selve kameraet.
Lite, hendig og stilig
Panasonic Lumix DMC-LX100 er 115 mm langt, 66 mm høyt og 55 mm dypt – med optikk – og veier kun 393 gram. For en som er vant til et speilreflekskamera oppfattes dette som et kamera i miniatyr. Lett å ha med seg, lett å skru av og på, lett å dytte i en (litt stor) jakkelomme.
Angrer fælt på at jeg ikke hadde med dette til Himalaya, da jeg valgte å legge igjen speilrefleksen på hotellet av praktiske hensyn.
Kameraet føles solid, selv om jeg er usikker på om det tåler en tur i bakken. Derfor har jeg heller ikke testet akkurat dét. Designmessig synes jeg også det er et ganske kult kamera – spesielt varianten i sølv med brunt gummigrep på siden gir et usedvanlig kult retropreg som er så i vinden akkurat nå.
Når du tar av beskyttelseshetten på linsen og slår kameraet på, ser det ikke like lekkert ut, da objektivet, som troll i eske, «skytes» ut av huset.
Det er selvsagt gjort på denne måten for å spare plass når kameraet er slått av og hei! vi er faktisk ikke en del av en motekonkurranse når vi flyr rundt og tar bilder, er vi vel?
Lyssterkt allround-kamera
Objektivet er fra Leica, går fra 24-75 mm og har en variabel blenderverdi mellom f/1.7 og f/2.8. Det betyr at vi ofte kan slippe unna høy ISO, altså lyskompensasjon. Og det liker vi.
Det som er uvant med dette kameraet er betjeningen. Det er nemlig med et godt, gammeldags hjul på selve optikken du styrer blenderåpningen. Rett ved finner du et annet hjul, der du kan stille inn ønsket funksjon selv – blant annet kan du styre ISO-en.
Litt irriterende er disse to, da jeg fort kom borti det innerste hjulet da jeg skulle stille inn blenderen og motsatt, men det er kanskje bare en vanesak.
Lukkertiden og eksponeringskompensasjonen styrer du for øvrig med to mindre hjul oppe på selve huset, på hver sin side av utløserknappen.
Dette har man selvsagt gjort for å unngå for mange menypunkter inne på LCD-skjermen, samt av plassmessige årsaker. Men det fungerer greit.
Blenderhjulet kan settes til A (automatisk), noe som betyr at bildene tas med lukkerprioritet. Settes lukkertidshjulet til A, tas bildene med blenderprioritet.
Akkurat det samme som TV- og AV-funksjonene på et (Canon) speilreflekskamera, altså.
Du kan selvsagt også styre alt selv med helmanuelle innstillinger. Eller, hvis du ikke er så dreven innenfor lukkertider, blenderåpninger, ISO-er og eksponeringskompensasjoner, kan du sette alt til helautomatisk.
Om du foretrekker dette, er jeg dog noe usikker på om dette er kameraet for deg. Da kan det godt hende du klarer deg med et mindre avansert – og billigere – alternativ.
Treg zoom
En liten irriterende ting jeg la merke til, var zoomen. Denne er automatisk og består av en bitteliten spak som sitter ved utløserknappen på toppen av kameraet, som igjen betyr at du kan bruke litt (for) lang tid på å finne riktig utsnitt og fokus – spesielt dersom ting er i bevegelse.
Akkurat her savnet jeg speilrefleksen, der jeg kan zoome manuelt ved å vri på et hjul på selve objektivet.
Bildekvalitet
Kvaliteten på bildene man tar når man bare trasker rundt ute med bra lysforhold, er derimot upåklagelig. Du kan stille inn slik at LCD-skjermen viser histogrammet før du tar bildet, slik at du kan justere enten blenderåpning eller lukkertid før du trykker på utløseren.
Slik får du hjelp til å komme hjem med riktig eksponerte bilder og uten tap av bildedata.
Bildene er i tillegg skarpe og fine. Likevel klarte ikke jeg å gjenskape en like god dybdeskarphet som på speilrefleksen. Så er igjen spørsmålet: Hva er egentlig behovet?
ISO-en kan du sette opp til rundt 25.000, men det er som at speedometeret på bilen din går til 260 km/t: Du vil aldri benytte det i praksis.
Jeg valgte å teste ISO-en inne i relativt dunkle Canterbury Cathedral, nettopp fordi jeg ikke tok meg bryet med å ta med et stativ.
Fasiten var at bildene blir nogenlunde OK opp til en ISO på rundt 3000. Skal du over det, bør du ikke satse på å klinke bildene opp på veggen i hvert fall. Her vil du nemlig få noe støy. Det kan hende du får bilder som funker brukbart på web, dog må nok noe etterarbeid til.
Det kan også være verdt å nevne at LX100 ikke har innebygget blitz. Denne følger derimot med som en egen liten dings som festes på toppen av kameraet ved behov. Så er jo spørsmålet om man i det hele tatt husker å ha denne med seg.
Jeg gjorde det ikke. Men så prøver jeg også å unngå bruk av blitz.
Last enkelt opp på Instagram
Panasonic LX100 har innebygget WiFi, noe som betyr at du kan koble kameraet og smarttelefonen din sammen. Istedenfor å vente til du kommer hjem med å laste opp skrytebildene på sosiale medier, kan du dermed gjøre det mens du venter på din rykende ferske kaffe latte på en eller annen fortausrestaurant.
1: Slå på WiFi på kameraet og åpne appen på smarttelefonen
2: Hent bildene du vil ha med telefonen
3: Last de opp på Instagram og Facebook på vanlig måte
4: Få masse likes
Konklusjon
Jeg var ute etter å finne ut om Panasonic LX100 kunne være en fullgod erstatter for speilrefleksen når jeg er ute på byvandring eller lignende – altså i en situasjon der jeg rett og slett ikke gidder å drasse med meg et svært kamera.
LX100 løser dette behovet på en glimrende måte.
24-75mm-objektivet fra Leica er et perfekt allround-objektiv, og er attpåtil såpass lyssterkt at det skal mye til før du må ty til høy ISO.
Kameraet er såpass lite og hendig at du nesten ikke merker at det henger over skulderen, og med anskaffelse av et tilpasset etui, særlig det i brunt, kan du til og med bli en aldri så liten moteløve der du beveger deg gatelangs.
LX100 krever litt tilvenning, men det skyldes i hovedsak at det egentlig er et avansert kamera med nesten like mange funksjoner som i et tradisjonelt speilreflekskamera.
Knappene kan oppfattes som noe små, spesielt for oss med litt pølsefingre, men det har ikke skapt voldsomt med irritasjon. Dette kunne likevel vært løst ved å ta vekk enkelte funksjoner, blant annet filterfunksjonen. Fargejusteringer fikser man selv i etterarbeidet uansett.
Det som trekker litt ned, er prisen. Rundt 6500 kroner gjør at det nesten ikke kan forsvares som en ren backup-løsning. Ikke kan jeg ha det som mitt eneste kamera heller, da jeg noen ganger liker å ta bilder med henholdsvis vidvinkel og telezoom.
Men det er jo mine preferanser.
Alt i alt er jeg likevel svært fornøyd.
Trenger du et knallbra kamera til allroundbruk, er Panasonic DMC-LX100 sannsynligvis mer enn godt nok – kanskje også som det eneste kameraet i sekken/lomma.
PS: Kameraet har jeg lånt av Panasonic, men dette er fullt og helt mine subjektive meninger.
Flere bildeeksempler:
