Langt langt borte saa han noget lyse og glitre. Det var Buenos Aires og Argentina.
Det er siste kveld i Uruguay for denne gang. Jeg ligger på et rom for meg selv i Colonia del Sacramento, en ekstremt trivelig liten by ved Rio de la Plata, det massive brune elvedeltaet som utgjør grensen mellom Uruguay og Argentina.
Langt der borte kan jeg se mitt neste stoppested: Buenos Aires, Argentinas hovedstad. Ekstra tydelig ble det i kveld, da solnedgangen fargela horisonten så ildrød som jeg aldri har sett tidligere. Ja, det var nesten som for å vise meg veien. Som at noen på et merkelig vis forteller at «vi passer på deg».
Tung start
Det har gått en drøy uke siden jeg forlot alt og alle i Oslo og satte kursen ut i den store verden helt alene. For å være helt ærlig var de to første døgnene ekstremt tunge. Allerede i Paris, etter fire timer på reisefot, fikk jeg et aldri så lite sammenbrudd.
I Paris!
Plutselig følte jeg meg ekstremt ensom. Og til tross for at det var jeg som hadde forlatt alle, var det jeg som følte meg forlatt.
Det var en merkelig følelse, egentlig.
Nå går det bra. Så bra som det kan gå, i hvert fall. Jeg har lært meg å ta en dag av gangen. Jeg har ikke noe valg. Hvis jeg ikke gjør det slik, kommer denne reisen til å bli ekstrem lang.
Jeg er flink til å utforske. Det er jo tross alt derfor jeg er her. Til tross for elendig vær i en uke nå, har jeg vært ute hver dag og forsket – stort sett til fots. Som det eneste blonde mennesket i Montevideo har jeg trasket gatelangs i timesvis iført en knallblå Norrøna-jakke og shorts og dermed vakt en del oppsikt.
Det har likevel gått bra. Folk virker mer nysgjerrige enn noe annet.
Ubehagelig situasjon i Montevideo
Likevel opplevde jeg en litt ubehagelig situasjon i gamlebyen på mandag. Jeg hadde vært nede og fått i meg noen svinekoteletter og en godt over middels stor chorizopølse på Montevideos egen mathall, Mercado del Puerto (ti ganger bedre mathall enn den i Oslo!), og skulle traske opp igjen til sentrum.
Gatene var overraskende øde. Ingen turister. Bare elendig vær – og meg. Pluss fem ungdommer. To på venstre side, tre på høyre. Jeg registrerte de tidlig. Så at dette ikke var gutta som satt foran i klassen og hadde gjort alle hjemmeleksene sine, for å si det slik.
Jeg valgte å ikke møte blikket til noen av de. Isteden kikket jeg ned i gaten og gikk med bestemte blikk rett frem. Jeg hadde kameraet i jakkelomma sammen med hånda. I den andre svingte jeg en paraply.
Så merket jeg at gutta hadde fått øye på meg. Eneste «offeret» i umiddelbar nærhet. Gutta på venstre begynte å snakke til meg. Jeg aner ikke hva de sa, for glosene kom selvsagt på spansk. Men de begynte å gå mot meg. Det samme gjorde gutta på høyre.
Å nei, tenkte jeg. Nå skjer det. Nå omringes jeg av fem guttevalper som skal rane meg.
Helt ubevisst begynte jeg å svinge litt ekstra på paraplyen. Det var en svær jævel av en paraply, så den kunne godt ha gjort litt skade om jeg hadde fått inn et treff eller to.
Jeg kikket fortsatt ned i gaten, så jeg vet ikke hvordan disse gutta vurderte meg, men like plutselig som situasjonen hadde oppstått, var den forbi. Jeg hadde fått passere. Hjertepumpa gikk i tett opp mot makspuls. Et par av gutta ropte noen gloser, men jeg registrerte ikke hva som ble sagt.
Ikke fulgte de etter heller.
Puh!
Her nede må man passe litt ekstra på. Se seg den ene gangen ekstra over skulderen. Det betyr ikke at det er skummelt her, langt i fra, men det betyr bare at man må være litt mer forsiktig enn hjemme. Ta den ekstra forholdsregelen. Være litt mer «street-smart».
I Oslo kunne jeg sannsynligvis ha ikledd meg 100.000 kroner og spasert nedover Karl Johan uten at det hadde skjedd noe som helst, mens i resten av verden fungerer det ikke helt slik.
I morgen forlater jeg som nevnt Uruguay og reiser til Buenos Aires. Jeg husker den byen som særs interessant, og håper den fortsatt lever opp til forventningene.
Men først skal jeg nyte en natt alene for en gangs skyld.
