Tayrona er navnet på en frodig, nesten uberørt nasjonalpark på nordkysten av Colombia. Flotte greier, tenkte vi, og dro dit. Men det skulle vise seg å bli en tur ikke helt uten utfordringer.
Drøye 30 grader i skyggen, palmesus og lunka hav hvis bølger slår dovent inn mot kritthvite strender.
Høres idyllisk ut, ikke sant?
Det tenkte vi også da vi la ut på vårt lille eventyr til Tayrona Nasjonalpark, helt nord i Colombia, nesten på grensen til Venezuela.
Frister det med en tur til Tayrona Nasjonalpark? Sjekk min reiseguide og mine beste reisetips her.
Tidlig dårlig stemning
Vi pakket det aller mest nødvendige i de små dagssekkene våre – nok til å holde i maks to netter – la de store sekkene våre igjen på hotellet, og la positive og glade ut på tur i den middels store byen Santa Martas gater på jakt etter en buss som kunne ta oss til inngangen til parken, omtrent 40 kilometer unna.
Gatene i Colombia er ganske intuitive å forstå – de består alle av gater (Calles) og avenyer (Carreras), og bussen skulle visstnok gå fra krysset mellom Calle 11 og Carrera 11.
Det gjorde den selvsagt ikke.
Igjen måtte spansken min til pers. En middels vennlig politimann kunne fortelle at holdeplassen var blitt flyttet fire kvartaler lenger opp, og med godt over 30 grader i skyggen allerede klokken åtte om morgenen, var stemningen i vår lille gruppe på tre allerede synkende.
«For Guds skyld, hva med å bare ta en taxi?»
Én svetta på overleppa, en annen på ryggen og en tredje – altså meg – prøvde så godt det lot seg gjøre å finne den helsikes bussen så jeg kunne hive reisefølget mitt i sjøen snarest mulig.
Etter litt om og mye men fant vi endelig holdeplassen og dumpet ned i de bakerste setene på bussen som var merket med «Tayrona» uten å si et ord. Blikkene – og ikke minst svetten – fortalte alt.
Heldigvis tok det ikke så lang tid før vi humpet avgårde på den colombianske landeveien.
Ransaket av politiet
En time senere og rundt 20 norske kroner fattigere, ropte sjåføren at vi var ved veis ende. Det var rimelig enkelt å skjønne på egenhånd, da stedet vrimlet av turister i alle former og fasonger.
Vi ruslet opp mot billettluka, men på veien ble vi stoppet av to ivrige politimenn som skulle sjekke sekkene våre.
De snakket selvsagt ikke engelsk, og mens han ene tømte sekkene våre fra topp til tå, prøvde jeg å forklare han andre hva Fisherman’s Friend var, om han ville ha (han ble dårlig i magan av mintpastiller, visstnok), hvordan kamerastativet fungerte og hvorfor i helsike vi hadde med oss så mye klær.
Jeg prøvde å forklare at vi nordmenn lett blir frøsne, spesielt på kveldstid, men der stoppet spanskkunnskapene mine for alvor.
Etter litt frem og tilbake og en del latter, sa gutta endelig «muchas gracias», vi svarte med samme frase og vi ble geleidet over veien til et lite område med noen benker, en slags scene og en TV. Vi skulle få opplæring.
Obligatorisk opplæring – på spansk
Man kunne nemlig ikke entre parken uten opplæring. Etter endt seanse fikk man derfor et kursbevis som måtte vises i billettluka.
Området ble kjapt fylt opp av flere svette og utålmodige sjeler, og guiden der fremme satte i gang på sin colombianske variant av spansk, som kan minne mer om et maskingevær i full action enn et språk.
Vi skjønte selvsagt ikke et kvekk, og vi ventet på den engelske versjonen, men den kom aldri. Vi kunne derfor anse opplæringen som fullført, rasket med oss «kursbeviset» og kunne avansere videre inn i køen for å betale de 100 kronene det koster å komme inn i parken.
Mental meltdown
Køen var lang og lengre enn lang, og da bristet det for undertegnede – som til nå hadde vært den tålmodige og positive av oss.
Jeg forbannet det altfor grundige politiet, «opplæringen», den colombianske køkulturen, turistene og det aller meste, egentlig, mens de to andre så dumt på meg, himlet med øynene og lo oppgitt.
Etter å ha vist passene i luka, fikk jeg endelig inngangsbevisene og vi kunne entre parken. Der ble vi stuet inn i en varebil – som hadde sett sine beste dager for ganske mange dager siden – og ble kjørt de siste fem kilometerne til stien vi skulle gå på begynte.
Som ikke det var nok måtte vi betale sju kroner for ferden, men det spilte mindre rolle.
Et lite skilt viste veien til et sted vi vagt mintes å ha lest noe om, og vi valgte å følge den retningen. Det kan være at dette stedet ble nevnt under opplæringen også, men det kunne jo ikke vi vite. Dessuten manglet det alternativer.
Flere utfordringer
Etter omlag fjorten steg begynte alle tre å styrtsvette simultant. Panner, neser, overlepper, armhuler, ryggtavler og føtter rant som Vøringsfossen i oktober.
Etter en drøy time og en relativt tøff tur senere nådde vi dette stedet, så fint kalt Arrecife, som egentlig bare var en lysning i jungelen bestående av en kiosk, noen telt og hengekøyer og noen utmagrede hester som ble brukt til å frakte turister som ikke orker å bruke sine egne bein.
Min gjennomsvette bedre halvdel – nå blaut som ei katte – slo fast at her skulle hun bli, koste hva det koste ville, til tross for at vi ikke så snurten av verken kritthvite strender eller blågrønt hav. Det var bare ikke snakk om å fortsette. Aldri i verden.
Så da måtte vi frem med noen pesos og litt spanskkunnskaper igjen.
Noen minutter og en ferskpresset limonade senere ble vi enige om å fortsette. Arrecife var tross alt ikke målet vårt.
Så vi gikk. Firfislene spratt rundt føttene våre som sprettballer i skolegården, og raslingen litt dypere inn i jungelen turte vi absolutt ikke å tenke på hva var for noe.
Vi gadd heller ikke å tenke på hvorfor vi så færre og færre turister.
Endelig fremme, men…
En ny time senere og vi nådde høydepunktet ved turen, nemlig en ny lysning ved navn Cabo San Juan. Det var her vi hadde lest at det var bra å ta seg en natt eller to i ei hengekøye.
Det var det selvsagt flere som hadde lest, for vi ble møtt av en kø på rundt 40 turister, og ante straks uråd. Klokka var 13:00, og innsjekkingen startet en halvtime senere, til tross for at bookingansvarlig satt i luka si og speidet mistenksomt på alle turistene som nesten kom løpende gjennom skauen.
13:21 ble bookingansvarlig lei, åpnet luka – det vil si at han bare tok vekk et skilt som sa «Cerrado» (stengt) – og førstemann i køen spratt ivrig bort for å booke sin overnatting.
Sekunder senere gikk den samme kroppen slukøret vekk og informerte resten av køen om at det ikke var noen hengekøyer igjen, og at folk måtte ta til takke med telt.
Bombe.
Vår lille tremannsgruppe så storøyde på hverandre og bestemte oss for at telt i 32 varmegrader og 102% luftfuktighet var så uaktuelt som det går an å bli, og vi forlot køen vi også – lettere slukøret, men også ganske lettet dagens hendelser tatt i betraktning.
Endelig bading
Klokka var halv to, og endelig skulle vi få bade i Karibien – seks timer etter avreise fra Santa Marta. Som sagt så gjort. Sekunder senere var svette og (nesten alle) skuffelser skylt vekk i det salte, varme karibiske vannet.
Omtrent i samme øyeblikk skyet det over, og tordenskrall kunne høres i det fjerne.
Jeg kjente at det kokte bra under min nyinnkjøpte stråhatt, og gikk umiddelbart til innkjøp av en øl.
Da oppsto spørsmålet om hvordan vi skulle komme oss tilbake til byen. Buss var uaktuelt, da måtte vi jo gå de to forbanna timene tilbake igjen. Overnatting var jo åpenbart også uaktuelt, så da gjensto det ett alternativ.
Båt.
Vi møtte en kar som solgte oss inn på en båt som skulle dra klokken 16 og som skulle ta rundt 50 minutter. Han pekte på båten, som så stor og fin ut, og viste oss lista med 13 personer som hadde booket plass. Han påpekte at hvis vi booket nå, ville det være de siste tre plassene for i dag.
Jaha, tenkte vi og signerte, betalte nesten 150 kroner og så på klokka. Én time igjen.
Tidenes verste båttur
Klokka ble 15:45 og stranda ble plutselig full av mennesker. Det oppsto kaos da utdelingen av redningsvester startet, og det var helt åpenbart at det var mer enn 16 personer som skulle ombord.
En etter en gikk vi ombord, og etterhvert fikk jeg assosiasjoner til båtene som frakter de stakkars flyktningene over Middelhavet. Folk ble plassert overalt – til og med på dørken oppå bagasjen – og da båten la ut i den røffe sjøen og sjøsprøyten sto over baugen, ble mindre båtvante folk regelrett livredde.
Forståelig nok.
43 personer pluss et mannskap på tre var ombord i en båt som maks var dimensjonert for 30. Bølgene raste rundt båten, som med sine 400 hestekrefter brølte avgårde langs kysten i det som må ha vært tett opp mot 30 knop. Folk ombord ble hvitere og hvitere i ansiktet samtidig som de ble våtere og våtere av oversjøen som sto inn i den åpne skuta.
Mannskapet, derimot, sto bak og hånlo og ropte ut gloser på spansk.
«Vann! Det er bare vann!»
Det var nummeret før jeg reiste meg fra plassen min, dyttet de tre til sjøs og tok over styringa selv.
For selv om jeg ikke var redd, er dette den verste båtturen jeg noensinne har hatt, og jeg har opplevd full storm med 10-12 meter høye bølger både i Biscayabukta og i Den engelske kanal.
En drøy time senere var vi heldigvis tilbake i Santa Marta og fikk booket inn på luksushotellet vi hadde forlatt samme morgen.Vi var alle glade for at vi slapp å sove i en hengekøye i den colombianske jungel.
Og heldigvis var solnedgangen ekstra magisk denne kvelden.
