I helgen gikk endelig en gammel drøm i oppfyllelse da jeg fikk se det legendariske Milano-derbyet – Derby della Madonnina – fra tribunen på det legendariske stadionet San Siro/Giuseppe Meazza.
Sild i tønne er kanskje en utslitt klisjé, men jeg kommer ikke på noe bedre uttrykk som beskriver hvor trangt det egentlig er på metroens linje M5, den lilla linjen, som er på full fart gjennom Milanos underverden med kurs for linjens endestasjon:
San Siro Stadio.
For en fotballelsker er bare navnet nok til å gi gåsehud.
Jeg vet noenlunde hva som venter, for jeg har vært der før, i 2010. Da så jeg AC Milan slå et relativt nyopprykket og svakt Juventus 3-0.
Men nå, 21. oktober 2018, er det noe helt annet som står på agendaen.
Det er duket for et av verdens heteste byderbyer.
Derby della Madonnina. Oppkalt etter gullstatuen av Jomfru Maria som gløder på toppen av Milanos berømte katedral, Duomo.
Det er Internazionale mot AC Milan. Nerazzurri mot Rossoneri. Il Biscione (den store gresslangen) mot Il Diavolo (djevelen). Blåsort mot rødsort.
| Hør også: Jeg forteller om min Derby della Madonnina-opplevelse i den finfine fotballpodcasten Pyro&Pivo (Spotify).
En gang én klubb
En gang var de én klubb. I 1908 ble de splittet. Grunnen var uenighet om de skulle la utenlandske spillere få aksle drakten.
De som mente nei ble værende i det som da het Milan Football and Cricket Club.
De som mente ja trakk seg ut og stiftet sin egen klubb, nemlig Football Club Internazionale Milano, eller bare Inter.
Siden har de vært erkerivaler. Og det var Inter som tok første stikk, for de vant ligaen allerede to år senere, i 1910.
Milan derimot, som fikk sitt nåværende navn, AC (Associazione Calcio) Milan, av fascistene rett før 2. verdenskrig, måtte vente helt til 1951 med å vinne Serie A, Italias nasjonale fotballiga. Da hadde de den legendariske svenske trioen Gre-No-Li – altså Gunnar Gren, Gunnar Nordahl og ikke minst Nils Liedholm – på topp.
Kongene av Europa
På 1960-tallet var Inter og Milan Italias to største klubber. Det betød ikke at de vant alt som var å vinne hjemmebane, men det betød at de var de eneste italienske klubbene som maktet å hevde seg ute i Europa.
Inter vant nemlig Serievinnercupen, datidens Champions League, i 1963/64 og 1964/65, mens Milan tok troféet i 1962/63 og 1964/65.
Inter, ledet av den lett eksentriske argentineren Helenio Herrera, ble bare kalt Grande Inter, og seks av spillerne fikk plass i Ferruccio Valcareggis tropp som dro til Mexico i 1970 for å kjempe om de asurblås tredje VM-tittel (de to første kom i Italia i 1934 og i Frankrike i 1938).
Milan på sin side stilte med tre. Én av de het Gianni Rivera, en av de største spillerne i sin generasjon, som dessverre, for begge parter, spilte i samme posisjon som Inters stjernespiller, Sandro Mazzola.
Ikke nok med at de ikke likte hverandre noe særlig, men det faktum at de også spilte i samme posisjon, betød ganske enkelt at de ofte måtte spille hver sin omgang.
Enkelt og greit.
Kanskje var det medvirkende til at Italia måtte se seg slått 1-4 av det mektige brasilianske laget i VM-finalen i Mexico City.
AC Milan og Silvio Berlusconi = sant
På begynnelsen av 1980-tallet ble AC Milan dømt i en kampfiksingskandale, og rykket ned til Serie B. De rykket opp igjen på første forsøk, men rykket så ned igjen sesongen etter.
Heldigvis for Rossoneri klarte de igjen å rykke rett opp, og endte på sjetteplass i Serie A påfølgende sesong. Etter det har de blitt værende i Italias øverste divisjon.
I 1986 overtok mediemogulen og senere tre ganger statsminister Silvio Berlusconi AC Milan, som da lå nede med brukket rygg.
Han hentet inn den da 40 år gamle Arrigo Sacchi som trener, som hadde slått Milan to ganger som Parma-trener sesongen før, til tross for at laget fra skinkebyen lå en divisjon under milaneserne.
Med Berlusconis penger kom også stjernene inn portene på San Siro på løpende bånd: Carlo Ancelotti, Angelo Colombo, Roberto Donadoni, Ruud Gullit og Marco van Basten. I tillegg var Franco Baresi og Alessandro Costacurta der fra før, og en ung Paolo Maldini begynte for alvor å ta store steg på veien til å bli legenden han etter hvert ble.
Sesongen etter kom også den siste av Milans flyvende hollendere, da Frank Rijkard signerte for de rødsorte.
Det betød at AC Milan plutselig hadde et meget slagkraftig mannskap, og de avsluttet 1980-tallet og begynte 1990-tallet som kanskje verdens beste klubblag, og kanskje det beste italienske klubblaget verden har sett.
Inters egen Berlusconi: Massimo Morratti
Inter fikk sin Berlusconi i 1995, da oljemagnaten Massimo Moratti overtok klubben. Han hvilte ikke på laurbærne, og satte like gjerne overgangsrekord to ganger – første gang da han hentet Ronaldo fra Barcelona i 1997 og så en gang til da han hentet Christian Vieri – Norge-dødaren fra VM i 1998 – fra Lazio to år senere.
Likevel var det Milan som var størst. Det var Milan som var best. Inter ble, til tross for å ha et slagkraftig lag, nesten-klubben som aldri nådde helt opp.
Mot siste halvdel av 2000-tallet snudde derimot dominansen.
Inter, med Roberto Mancini bak rattet, tok over hegemoniet i Italia etter at Juventus, Italias virkelig store lag, ble dømt i den berømte Calciopoli-skandalen, rykket ned til Serie B og ble fratatt to ligatitler – den i 2004/05, som fortsatt står igjen i historiebøkene som uten vinner, og den i 2005/06, som til syvende og sist ble gitt til nettopp Inter.
De blåsorte fulgte så opp med fire ligatitler på rad, de to siste med José Mourinho i sjefsstolen. 2009/10 var også sesongen da Inter tok den berømte trippelen – altså Serie A, Coppa Italia og Champions League – før Mourinho takket for seg og dro til Real Madrid.
Milan vant så Serie A nok en gang i 2010/11, og sørget dermed for at de to Milano-klubbene i skrivende stund står med 18 scudettoer – altså Serie A-titler – hver.
Men tilbake til metroen.
Ikke noe hatoppgjør lenger
Next and last stop: San Siro Stadio, lyder det over den sprakende høyttaleren.
Jeg har nesten ikke kontakt med gulvet lenger, så fullt er det.
Når dørene åpnes tyter vi ut alle sammen. De fleste er kledd i Inter sine farger, men jeg ser også noen rødsorte i folkemengden. Stemningen er gemyttelig. Det har den vært siden midten av 90-tallet, da klubbenes mest ivrige fans – de såkalte ultrasene – ble enige om en slags fredsavtale.
Den har de holdt siden.
For det er ikke noe hatoppgjør mellom disse to gigantene. Ikke nå lenger. Det er ikke lenger behov for spesialpoliti med skjold og tåregass som geleider de to klubbenes fans inn til stadion gjennom spesielle korridorer, som for eksempel er tilfelle nede i Istanbul. Eller i Roma.
Køen ut av metrostasjonen er lang og til tider kaotisk. Men jeg kommer meg ut i frisk luft til slutt.
Der, rett foran meg, ser jeg den.
San Siro. Giuseppe Meazza. Det kommer an på hvem du spør.
Milan-fansen sier nok helst San Siro, Inter-fansen sier helst Giuseppe Meazza – navnet arenaen fikk på 1980-tallet, oppkalt etter Inters stjernespiller på 1930-tallet (Meazza gikk til Milan i 1940, men ble aldri noen stor suksess der, og gikk videre til Juventus etter bare to sesonger i den rødsorte drakta).
Et av fotballens hellige templer
Et av fotballens helligste templer er den uansett. En voldsom mastodont i ren betong som ruver over sine omgivelser, kledd i flomlys, det vakre, vakre flomlyset som gjør enhver fotballkamp til noe helt spesielt.
Det er halvannen time til kampen starter, men jeg kan allerede høre fansen innenfor stadionportene. Det synges for full hals fra begge parter. Gåsehuden tar meg atter en gang.
Blant de mange matbodene utenfor får jeg i meg en vaskeekte italiensk panini, den aller største jeg noensinne har sett, og en øl.
Og da er jeg klar.
Jo nærmere jeg går stadion, jo større og mektigere blir den. Det er nesten så jeg pådrar meg kink i nakken når jeg speider opp mot det karakteristiske taket som holdes oppe av de voldsomme røde stålbjelkene imens jeg venter på å forsere sikkerhetskontrollen.
Passaporte, sier vakten.
Det ante meg. Det er strengt i Italia, for alle fans er juridisk ansvarlig for setet de skal sitte på. Dermed må man legitimere seg.
Heldigvis var jeg snartenkt før jeg dro fra hotellet og tok det med meg.
Prego, sier vakten og slipper meg innenfor det første hinderet.
Neste hinder er billettkontrollen, og til tross for noen vanskeligheter med å lese av billetten jeg har på mobiltelefonen, slipper jeg inn også her og setter kursen oppover mot nivå to av det voldsomme stadionanlegget.
På veien kjøper jeg nok en øl, før jeg, andpusten og noe svett, går de få skrittene mot den magiske portalen som tar meg fra arenaens ytre gemakker til det aller helligste.
Tribunen.
Et perfekt stadion
Det som åpenbarer seg er et tilnærmet perfekt bygget stadion. Enorm, men likevel bratt, der de drøyt 80 000 setene er fordelt over tre nivåer rundt tre av fire sider.
Mitt sete er, heldigvis, på langsiden, den eneste siden som ikke har et nivå til. Jeg får dermed en mektig utsikt til et stadion som raskt fyller seg opp og som sitrer av spenning.
Inter og Milan deler arenaen mellom seg, men i kveld er det Inter som har hjemmekamp. Det betyr at Inter-fansen har rett på flesteparten av setene, mens Milan-fansen må nøye seg med tribuneseksjonen på nivå to i Curva Sud – som uansett er seksjonen der Milans ultras vanligvis befinner seg når Milan spiller sine hjemmekamper.
Inters ultras okkuperer – som vanlig – motsatt tribuneseksjon, Curva Nord.
San Siro, eller Giuseppe Meazza, er dermed stort sett kledd i blått og sort, med unntak av det ene nivået på den ene kortsiden, som er kledd i rødt og sort.
Det er et mektig skue.
En voldsom pipekonsert settes i gang når Milan-spillerne løper utpå det grønne gressteppet for å varme opp. Så begynner syngingen for alvor. Det er ikke akkurat støttende oppmuntringer som kommer, man trenger ikke å ha mastergrad i italiensk for å forstå dét.
Rett etter kommer Inter-spillerne, og den voldsomme jubelen overdøver pipekonserten fra den rødsorte kortsiden.
Derby della Madonnina er snart i gang for alvor.
Mektig klubbhymne, mektig tifo
Rett før spillerne skal komme ut på banen for andre gang, spilles den mektige Inter-hymnen C’è Solo L’Inter, og Giuseppe Meazza pakkes inn i vakker allsang som får hårene på kropp og hode til å reise seg for alvor.
Omtrent samtidig dras tifoen opp, et enormt slangehode omringet av byvåpenet til Milano, en hvit bakgrunn med et rødt kors.
Det er akkurat den wow-faktoren jeg så for meg, men likefullt tar jeg meg selv i å måpe av selve opplevelsen av å være her og få lov til å bevitne det hele.
Det er noe jeg har drømt om siden jeg som både ung og pubertal satt og så Serie A på en noe skurrete og blass tv-linje på det som da het Canal Plus.
Spillerne kommer ut nok en gang, de hilser på hverandre, kler av seg overtrekksdraktene, finner sine posisjoner. De to kapteinene, Mauro Icardi og Alessio Romagnoli, gjennomfører myntkastet for å avgjøre hvem som skal starte med ballen.
Dommeren ser på sin klokke, og der! Der er kampen i gang.
Stadion eksploderer i det som må være det nærmeste man kommer ren eufori, og supportersangene hagler fra side til side. Begge lags supportere hopper og spretter slik at betongen under meg gynger.
Det er dette som er Derby della Madonnina.
Selve kampen er ingenting å skrive hjem om (selv om det teknisk sett er akkurat det jeg gjør). Det bølger frem og tilbake, men begge lag mangler presisjon, og til tross for at begge lag får hver sin scoring annullert for korrekte offsider, uteblir de store høydepunktene.
Helt til vi passerer 90 minutter.
Avgjørelsen
Matías Vecino slår et innlegg fra høyre, tilsynelatende litt på måfå, og der inne i boksen venter Mauro Icardi, Inters argentinske stjernespiss.
Hvem andre.
Kapteinen gjør ingen feil og header ballen i åpent mål fordi Milans keeper, Gianluigi Donnarumma, mannen som gjorde keeperplassen til sin egen som 16-åring, er ute og svømmer i feltet.
Giuseppe Meazza (stadion, altså, ikke mannen, han er død) eksploderer. Alle, absolutt alle, går fullstendig bananas. Det hoppes, det klemmes, det kysses og det ropes på tribunen i en fullstendig ukontrollert jubel som er vanskelig å beskrive med ord.
Den må oppleves.
Det ender 1-0 til Inter, som igjen viser at de er best i Milano.
På vei hjem er nærmeste metrostasjon stengt. Ikke så rart, kanskje. Å få 80 000 mennesker ned der hadde vært skummelt.
I stedet spres folk for alle vinder. Det virker som om omtrent halvparten har kommet seg til kamp på scooter. Nå suser de nedover Milans gater imens de står på hornet.
Politiet prøver febrilsk å holde kontroll på menneskemengdene og på trafikken.
Og der, midt i kaoset langs Milanos mørke gater, går jeg.
Lykkelig etter å endelig ha fått oppleve Derby della Madonnina på nært hold.
