En tur til Budapest er en tur til to byer – Buda og Pest – som elegant knyttes sammen av dens berømte broer. Jeg tok en omfattende dagstur gjennom det Budapest kan by på – og gjennom dens rike, men vanskelige historie.
Jeg kikker nysgjerrig inn gjennom de store vinduene på Centrál Café. Kun én assosiasjon treffer meg:
Storslagent.
Store lysekroner henger dovent ned fra den dekorerte himlingen. Den avrundede bardisken i art deco-stil omringes av sorte barkrakker med røde seter. Barskapet minner aller mest om en blanding av en engelsk telefonkiosk og en gammel, ærverdig togstasjon.
Servitørene, elegant kledd i sort og hvitt, svever over det mørke tregulvet med lette skritt mens de bærer serveringsfatene over skulderen som om de aldri skulle ha gjort annet.
Det oser klasse. Overklasse, kanskje. Eller, ikke nå. Men før. I gamle dager. Da Budapest, sammen med Wien, var selve hjertet i Europa. Da kaféer som Centrál var årene, venene som fikk hjertet til å banke. Da forfattere, poeter og artister var samlet her. For å snakke. For å diskutere.
For å skape.
Så kom krigen. Nazistene. Først en alliert, så en fiende. Så kom kommunistene. Først en alliert. Så en fiende.
Centrál ble stengt. Alt ble stengt. Budapest også. Storhetstiden var forbi. Josef Stalins klamme hånd klemte hardere og hardere.
Terror. Forfølgelse. Deportasjoner.
Opprøret i 1956 så lenge ut til å lykkes. Så slo Den røde armé fryktelig tilbake.
Budapest ble liggende i kommunismens mørke skygge.
Og Café Centrál kunne ikke gjenåpne før i 1989.
| Les også: Mine 15 favoritter i Budapest
| Se også: Min fullstendige reiseguide til Budapest
En gammel bekjent
Det blir med nysgjerrigheten. Centrál er proppfull. Jeg burde ha booket bord, tenker jeg. Men det gjorde jeg ikke. Så jeg må vandre slukøret videre langs Pests brede avenyer.
Jeg møter en gammel bekjent. Donau heter hun. Jeg tar av meg den imaginære flosshatten, bukker – også det imaginært – og hilser pent.
Dovent flyter hun videre, uten å hilse tilbake. Det gjør ingenting.
Jeg går over en av Budapests mange broer og speider nordover. I øst ruver den nesten 100 meter høye kuppelen til St. Stefans Basilika i horisonten. De spisse spirene til den enorme parlamentsbygningen kan så vidt skimtes over hustakene langt der borte.
I vest ligger Buda-borgen og våker taust over byen. Byene. Buda og Pest.
Budapest.
Jeg tar turen opp til Gellért-høyden for å få oversikt.
Den 40 meter høye Frihetsstatuen rager majestetisk med armene i været, armer som varsomt holder et palmeblad, til minne om ungarerne som ofret livet for landets frihet.
Selv kommunistene lot dette monumentet være i fred.
Tilnærmet alt annet ble jevnet med jorden.
På jakt etter hemmeligheter
Igjen møter jeg Donau, nå i Buda. Jeg vandrer langs bredden. Tanketom. Beundrende. Elvebåtene siger rolig forbi med alle sine turister.
Så bærer det opp igjen, opp til Slottshøyden. Til de gamle ungarske kongers residens. Jeg går meg vill i den gamle borggården på jakt etter uoppdagede hemmeligheter. Det til tross for at jeg vet at det ikke finnes noen.
På østsiden finner jeg nok en gang en utsikt som nesten tar pusten fra meg. Jeg gleder meg kvelden faller på. Budapest er om mulig enda mer fantastisk da.
Jeg forviller meg inn i Budas gamleby, forbi Mathias-kirken, Fiskerbastionen og alle turistene og selfiestengene.
Jeg går meg vill i trange bakgater. Finner et sted å spise gulasjsuppe. Unner meg en øl.
En pivo.
Jeg krysser Kjedebroen, den første broen som knyttet Buda og Pest sammen. I 1849, da den sto ferdig, var den en av verdens mest moderne.
Hei igjen, Donau.
En komplisert historie
Elvebredden fører meg til Jernskoene, rett ved parlamentet.
Et taust, men sterkt symbol over alle de som ble tatt til bredden av Donau og beordret til å ta av seg skoene før de ble skutt og ledet av elvens strie strøm til sitt endelige, ukjente hvilested.
Budapests historie er fascinerende. Komplisert. Trist.
Jeg tar den korte spaserturen videre til et av Europas største parlamentsbygg, Országház. Jeg skal ikke en gang forsøke meg på korrekt uttale.
Den nygotiske mastodontens røde kupler og spir strekker seg høyt mot den asurblå himmelen, akkurat slik den har gjort siden 1904.
Jeg trasker over den karakteristiske brua der politikeren Imgre Nagy fortsatt står på sin post, speidende mot parlamentet, 60 år etter han ble henrettet.
Rett bak dundrer den karakteristiske trikk nummer 2 forbi, på sin ferd langs en av verdens vakreste trikkeruter.
Jeg blir stående en stund. Betraktende. Stadig vekk løper det turister opp på brua for å bli tatt bilde av sammen med bronsestatuen. De smiler. Ler. Gjør grimaser. Poserer. Selvsagt skal de det. De er turister.
Akkurat som meg.
Men vet de hvem denne mannen er? Kjenner de historien hans? Vet de at det var han som ledet opprøret mot kommunistene i 1956 og startet den mislykkede revolusjonen, til tross for at han selv var kommunist og nylig avsatt statsminister?
At han ble hengt to år senere og gravlagt med ansiktet vendt ned, bakbundet på hender og føtter?
Vel, vel.
Det siste kommunistiske monument
På Frihetsplassen noen meter unna passerer jeg nok en statue. Denne gangen av Ronald Reagan, USAs tidligere president.
Hvorfor står han her? undrer jeg.
Jeg nærmer meg en turistgruppe der en ivrig guide gir meg svaret.
Denne statuen ble avduket i 2011 for å hedre Reagans innsats i å avskaffe Den kalde krigen og dermed det kommunistiske styret i Ungarn, forteller hun.
Javel, tenker jeg, om enn noe overrasket.
Reagan står, i motsetning til Nagy, med ryggen til parlamentsbygningen. I stedet ser han mot monumentet over alle de sovjetiske soldatene som falt under 2. verdenskrig, det siste kommunistiske monumentet i Budapest.
Det er et voldsomt monument, bygget i noe som kan minne om marmor. På toppen, en stor stjerne i gull.
På midten, den klassiske hammeren og sigden, omkranset av de velkjente buntene med korn.
Ungarerne liker ikke dette monumentet. Spørsmålet er derfor hvor lenge det får lov til å stå.
Jeg krysser Frihetsplassen, stedet som på 1700-tallet var brakker for de østerrikske soldatene som hjalp ungarerne å kjempe for friheten fra habsburgerne.
Det var først i 1897 at brakkene ble revet og at det ble anlagt en stor, åpen plass i stedet. I dag er plassen et symbol på Ungarns og Budapests historie de siste 250 årene.
Jeg går sørover, forbi monumentet over den tyske okkupasjonen under 2. verdenskrig, og fortsetter inn 6. oktober-gaten.
I krysset der den møter Zrínyi-gaten, kikker jeg til venstre.
Og der, der er den.
Den vakre kirken
87 meter lang, 55 meter bred og nesten 100 meter høy, bygget i nyklassisk stil, som med sine to tårn og sin store kuppel har stått akkurat slik siden 1905.
St. Stefans Basilika.
Oppkalt etter Stefan 1 av Ungarn, og skal visstnok inneholde kongens høyrehånd, hånden som ikke ga etter for korrupsjon, i kirkens relikvieskrin.
Den er et mektig syn der den reiser seg over bakken, taus og trofast, i bakkant av den store kirkeplassen, i selve hjertet av Pest.
Jeg går inn de store kirkedørene, inn i kirkerommet, som alltid – uavhengig av kirkens størrelse – fyller meg med en slags ærefrykt og en mental ro. Jeg er ikke religiøs selv, men jeg kan forstå de som er det.
Eller iallfall de som søker hit for å henvende seg mot noen som kanskje ikke finnes, men som i kraft av myten kanskje kan bidra med hjelp og råd til folk i en vanskelig situasjon likevel.
Stemningen er dunkel. Belysningen også. Kuppelen er fantastisk når man ser den innenfra, farget i blått, lilla og gull.
Dag blir til natt
Ute står solen lavt på himmelen. Dag har gått over i ettermiddag.
Jeg går ut på kirkeplassen imens solen er på vei ned over hustakene i vest.
Fortsetter samme retning, ned Zrínyi-gaten atter en gang. Snur meg rundt. St. Stefans Basilika innhylles i et fantastisk ettermiddagslys og gjøres enda mektigere.
Atter en gang krysser jeg Kjedebroen, atter en gang hilser jeg pent på Donau og atter en gang klyver jeg opp bakken til Buda-slottet.
Jeg rekker det akkurat.
Solnedgangen.
Jeg blir stående, lent mot slottets murer. Betrakter Budapest, som omhylles i en himmel som går fra blå til gul til lilla og så, til slutt, til mørk.
Lysene skrus på og gir byen et annet utseende.
Og jeg, jeg vandrer tilbake der jeg kom fra.
Inn i Budapests rike natteliv.
| Les også: Mine 15 favoritter i Budapest
| Se også: Min fullstendige reiseguide til Budapest
3 comments
Jeg har så vidt hatt en dag i Ungarn, men aldri besøkt Budapest. Det virker som en flott by og jeg liker veldig godt måten du har skrevet om den på. Flotte bilder også, nå fikk jeg reiselyst (mer enn ellers altså) 😉
Budapest er en av mine favorittbyer. Dra dit, snarest (det er en ordre)! 😉
Hei, fin beskrivelse av en av mine favorittbyer! Har vært mye i Budapest, bl.a. sammen med ungarere som kjempet i 1956 og senere flyktet til Norge. Har gått i gatene med min nå avdøde venn Ferenc som fortalte fra ungdomstiden på 1940-tallet, om krigen og om oppstanden i 1956. Budapest med Lenkebroen, Marghitøya, Fiskerbastionen, Gellerthøyden….og alle restaurantene med Gulasj osv….jeg kommer tilbake!