I Gudfarens fotspor på Sicilia

Sicilia. Middelhavets største øy. Vulkanen Etnas hjem. Og selvfølgelig fødestedet til Don Vito Corleone. Med andre ord en perfekt destinasjon for noen dager i varmere strøk.

Sicilia er stor. Veldig stor. Med sine drøyt 5 millioner stolte sicilianere (ikke italienere) føles det mer som å være i et eget land enn i Italia. Og det er egentlig det innbyggerne her vil at du skal føle også.

Alt går i litt lavere tempo enn i Nord-Italia. Det irriterer nord-italienere.

Og det passer sicilianerne perfekt.

Sicilia er en kupert øy. Overalt er det bakketopper og frodige åskammer. Og oppe i åskammene ligger det små, sjarmerende landsbyer som balanserer på kanten av klippene ned mot sjøen. I alle fall var det slik der jeg var, på østsiden av øya. I Catania-området.

Catania er den nest største byen på Sicilia etter Palermo med sine rundt 300 000 innbyggere. Byen ligger ved foten av Etna og har (selvsagt) en internasjonal flyplass. Jeg fikk dessverre ikke sett annet av Catania enn det jeg så fra bilvinduet (og fra luften), men gamlebyen her skal være spesielt imponerende.

Sjarmerende Taormina – en perfekt base

Fra Catania kjørte vi ca 45 minutter nordover til en liten by som heter Taormina. Dette er en sjarmerende liten by som ligger litt oppe i åsen (som jeg var inne på).

Byen har én hovedgate med diverse butikker, en piazza, et par-tre kirker, et gammelt gresk amfiteater og en vanvittig flott utsikt.

Byen virker å være noe turistifisert, men vi merket heldigvis ikke så mye til dette da vi var der i begynnelsen av mai.

Her har man en flott base til to store severdigheter: Etna og de tre-fire mest kjente lokasjonene fra scenene i Gudfaren som utspiller seg på nettopp Sicilia.

Fra Taormina er det en rundt 45 minutters kjøretur vestover – og oppover – til 1 910 meter over havet og «basen» for å komme seg opp på Europas største aktive vulkan. Her møtte vi guiden vår og ble kjørt videre opp til rundt 2 800 meter, der selve fotturen startet.

På 2 800 meter merker man i hovedsak tre ting:
1: Det er vesentlig kaldere og mer forblåst enn nede i lavlandet
2: Den tynne luften
3: Masse marihøner (!)

Etna – vulkanen med kontinuerlige utbrudd

Landskapet på Etna er spesielt. Hele fjellet er dannet av kontinuerlige utbrudd der lava har lagt seg oppå lava og sånn sett gjort fjellet høyere og høyere.

Det man vil legge merke til, er massevis av kratere overalt på vulkanen. Det skyldes at et krater aldri vil ha utbrudd to ganger. Derfor kan man også med sikkerhet si hvilket årstall de forskjellige kraterne er fra.

Grunnen består av små lavasteiner som gjør at det å gå her aller mest minner å gå i hardpakket, svart sand. Vær derfor nøye med skovalget før du eventuelt tar deg en tur på Etna.

Sandgrunnen, kombinert med den tynne luften i 3 000 meters høyde, gjorde det faktisk mye tyngre å klatre 200 meter enn det jeg hadde sett for meg. Guiden prøvde å gi beskjed om å ta det rolig, men hvem gidder vel å høre på en lokalkjent som går her hver eneste dag?

Den nordlige delen av fjellet var sperret av da vi vandret her, og det forsto vi godt underveis. Fjellet ga nemlig fra seg dype, brumlende lyder som antok at det skjedde ting i fjellets indre. Samme kveld fikk vi et spektakulært syn av lava som sprutet ut av den delen av fjellet som var stengt av.

Etna er en opplevelse. Om vinteren kan man attpåtil stå på ski her. Du drar ikke til Sicilia uten å oppleve denne sjarmerende vulkanen.

Og forresten: Du lurer kanskje på dette med marihønene? Om det var tøys?

Neida, så absolutt ikke.

Det har seg nemlig slik at det daglig fraktes tusenvis av marihøner opp på fjellet av varme luftstrømmer. De søte små klarer dessverre ikke å kjempe i mot, og blir etterlatt på fjellet for å dø. Derfor kan man ofte se store røde «flekker» av marihøner iblant all den sorte lavasteinen.

Det er en brutal verden vi lever i.

Sicilias vakre landsbyer

Det som virkelig fikk meg til å glede meg ordentlig til Sicilia, var likevel muligheten til å følge i Gudfarens fotspor.

Gudfaren er en av mine absolutte favorittfilmer gjennom alle tider, spesielt de to første, og da jeg i tillegg fikk vite at vi skulle spise middag på Villa Corleone, ble jeg typ åtte år igjen. Spise middag på Villa Corleone! Stedet der Apollonia dør i denne fæle bilulykken og stedet der Michael dør i 3’ern (spoiler!).

Men, selvsagt ble det beste spart til slutt. Først dro vi opp til Forza d’Agrò, en liten fjellandsby der kirken midt i byen dukker opp i Gudfaren 1 og Gudfaren 2. I førstnevnte når Michael kommer til Corleone med sine to livvakter og i sistnevnte når Vito, som liten, blir fraktet gjennom byen i en kurv festet på et esel.

Turen gikk videre til Savoca. Også dette en liten fjellandsby om huser både Bar Vitelli – stedet der Michael ber om bareierens datters hånd (Apollonia) – samt kirken der de gifter seg.

Bar Vitelli eksisterer som bar den dag i dag og serverer meget god Aperol Spritz.

Villa Corleone

Og så, da. Rosinen i pølsa. Sausen til pastaen.

Besøket på Villa Corleone.

Egentlig heter huset Il Castello degli Schiavi. Oversatt til norsk blir det «Slaveslottet». Hvorfor, kan du lese deg til på egenhånd.

Huset/slottet ser uansett ut nøyaktig som det gjør i filmen, dog noe mer gjengrodd. Her bor det en eldre baron som jeg ikke husker navnet på i farten, men som var mer enn ivrig nok i å vise oss rundt.

Her henger det bilder fra innspillingene på begynnelsen av 1970-tallet, og baronen er utvilsomt stolt over at huset hans er et av filmhistoriens mest berømte landemerker.

Foran huset var det dekket opp til fest, og stemningen var selvsagt satt da en liten gruppe musikanter vartet opp med de klassiske sporene fra filmene.

Var man litt usikker på hvor i filmen huset var med så gjorde ikke det noe. Rett innenfor porten var det nemlig en aldri så liten filmvisning av de aktuelle scenene.

Verdt å merke seg er at området er privat, og man kan ikke bare troppe opp og tro at man får en omvisning.

Jeg er faktisk usikker selv på hvordan man går frem, men det går sikkert an å sjekke ut med guiden vi brukte. Vi var nemlig så heldige å dra nytte av kontaktene og ekspertisen til Lene Carr, ei usedvanlig hyggelig og dyktig dame som har bodd på Sicilia i mange år og som har siciliansk far.

Arrivederci, Sicilia!