Mord og mysterier i Canterbury

Sørøst i England ligger Canterbury – en legendarisk by som var åsted for et av Storbritannias mest dramatiske mord.

Vi befinner oss sørøst i England, rundt halvannen times kjøring fra monsteret London. Landskapet er flatt. Været er grått. Regnet øser ned. Selvsagt gjør det det.

I horisonten, så vidt synlig i det engelske drittværet, skimter vi en fabrikkpipe. Den skal snart jevnes med jorden, men står foreløpig som et slags dystert minne om den engelske industrialiseringen som gradvis erstattes med mer moderne og kostnadseffektive produksjonsmetoder.

Kost og losji i Minster-on-Sea

Vi ankommer Minster-on-Sea på øya Sheppey. Den siste delen av navnet antyder at den lille byen ligger ved sjøen, noe som også er helt korrekt. Engelskmennene liker å ha alt 100% på stell. Så også med stedsnavnene. Gud forby at noen skulle tro at Minster ligger i innlandet.

De klassiske, rødaktige, lave mursteinsbygningene ligger på rad og rekke bortover de smale gatene. Alle husene har navn. Det er slik de gjør det i England. Akkurat som vi døper hyttene våre.

Det er her vi skal bo. I Minster-on-Sea i Kent. Et vennepar vi traff i Afrika i fjor har vært så snille å tilby oss kost og losji. Sånt kan fort skje når man er ute og reiser: Man treffer likesinnede som blir gode venner. Sånn sett åpner man også helt nye dører. Denne gangen ble altså døren til Kent åpnet på vidt gap.

Den regnfulle og forblåste kvelden tilbringes på The Ferry House Inn – et klassisk britisk gjestgiveri langt ute på bondelandet.

Her er såkalt kortreist mat; vi spiser ringdue til forrett (dua ble skutt samme uke) og jegergryte til hovedrett, en gryte så full av mørt grisekjøtt at undertegnede neste forspiser seg. Vi drikker selvsagt stout – et øl så mørkt og tykt at det nesten må konsumeres med kniv og gaffel.

Neste morgen settes kursen mot det som kanskje er høydepunktet i Kent: Canterbury.

Canterbury – hjertet i Kent

Canterbury har «alltid» eksistert. Her er det faktisk funnet rester av bosetninger fra eldre steinalder. Likevel var det romerne som i det første århundre etter Kristus gjorde krav på byen, kalte den Durovernum Cantiacorum og la fundamentet for byen vi kan se i dag. Etterhvert forsvant romerne, men anglosakserne tok over og bygget blant annet muren rundt byen.

For å gjøre en lang historie kort: Byen er eldgammel, står på UNESCOs verdensarvliste og er kanskje mest kjent for å være selve overhodet for den britiske kirke. Du har kanskje hørt om Erkebiskopen av Canterbury? Jepp, han bor her. Noe annet ville jo strengt tatt vært pussig.

En av hans oppgaver er å krone den engelske monarken.

Nåværende monark, Dronning Elizabeth, ble kronet i 1953, så vi skjønner at erkebiskopen ikke akkurat er superstressa.

Jeg liker gamle steder. Derfor er det med en viss fryd jeg vandrer gjennom denne byen med drøyt 50.000 innbyggere. Her er gamle hus, nye hus, skjeve hus, hus bygget i stein, hus bygget i tudor-stil – ja, en hel haug med forskjellige stilarter i skjønn forening.

En liten elv omringer bykjernen. Enkelte steder kan Canterbury faktisk minne om et mini-Venezia. Og som i den italienske byen kan man også her få seg en liten skvulpetur.

Men her er ikke plass til gondoler. Sightseeing på Stour, som elven heter, må gjøres med en flatbunnet båt på 10-12 fot, en såkalt «punt». Mer er det rett og slett ikke plass til, all den tid man også må slåss om plassen med tusenvis av kvekkende ender.

Jeg kan tenke meg at dette er godt over middels trivelig om sommeren, når temperaturen er rundt 20 grader og sola skinner fra blå, engelsk himmel.

I hjertet av byen ligger det bokstavelig talt store høydepunktet: Den verdenskjente katedralen. Som byen den ligger i, befinner også katedralen i Canterbury seg på UNESCOs verdensarvliste. Og det er lett å forstå hvorfor.

Som et slags symbol for alt den står for, tårner katedralen seg over byen, og med sitt karakteristiske 72 meter høye midtspir, kan den nesten sees fra hvor enn du befinner deg. Den ble grunnlagt så langt tilbake som i 597, men tilnærmet seg dagens form fra 1070 til 1077, og inneholder så mye historie at det nesten skremmer litt.

Mordet på Thomas Becket

Kanskje mest kjent er historien om Erkebiskop Thomas Becket, som ble myrdet her i 1070. Bakgrunnen for mordet var Beckets bannlysing av tre prester som tok seg den friheten å krone Kong Henry II – stikk i strid med hva bispedømmet Canterbury mente var innenfor eksisterende regler.

Å krone konger var det nemlig erkebiskoper av Canterbury som skulle ta seg av.

De bannlyste prestene rømte til kongen av Normandie, altså til Frankrike, men rakk å sladre til Henry først. Historien skal ha det til at kongen uttalte noe sånt som «who will rid me of this troublesome priest?».

Fire riddere tok spørsmålet bokstavelig, satte seg på hesten, red til Canterbury og drepte Becket i hans egen katedral ved å kappe av ham halve hodet slik at hjernen fløt utover gulvet.

Frem til 1538 sto et vakkert dekorert skrin som inneholdt Beckets levninger bakerst i katedralen. Da, over 500 år etter hans død, bestemte den noe eksentriske Kong Henry VIII (du vet, han som blant annet fikk Anne Boleyn halshugget) seg for at Becket skulle stilles for retten (!), tiltalt for forakt og forræderi mot det engelske kongehuset.

Becket møtte, naturlig nok, ikke opp i retten for å forsvare seg, og ble derfor dømt. Hans «eiendeler», altså selve skrinet pluss en hel haug med smykker og artefakter donert av pilegrimer, ble derfor konfiskert og fraktet til kongen sjøl.

Det er usikkert hva som skjedde med levningene. Noen historier mener de ble ødelagt, andre mener de er begravet på et hemmelig sted i nærheten.

I dag brenner et kubbelys til enhver tid på gulvet der skrinet med Beckets levninger en gang sto til minne om den legendariske erkebiskopen.

Å forestille seg morbide historier på denne måten bør i teorien gjør noe med matlysten, men ikke hos meg. Jeg er nemlig sulten, type skrubb.

Da er det enda godt at byens beste fish & chips-brakke, City Fish Bar, ligger 250 meter unna. Vi betaler et par pund hver og får servert den erkebritiske retten i mer eller mindre ekte avispapir, dynker herligheten i eddik og salt og gyver løs.

Det smaker altså så godt at jeg får lyst på en porsjon til, men så tenker jeg plutselig på egne blodårer, som jeg kjenner tetter seg, og lar det være med tanken.

Isteden finner vi en pub, drikker øl og ser 2. omgang av Tottenham-Liverpool.

Fra Canterbury går ferden videre gjennom det britiske landskapet med selskap av det britiske været – altså regn – østover mot kysten og mot Dover.

Dover er kanskje mest kjent for ferga over til Calais i Frankrike, men her finner man også Storbritannias kanskje mest spektakulære natur.

Her kan du lese mer om besøket i magiske Dover.