Det at hasjrøyken ligger som et teppe over den lille, snodige, hippie-baserte landsbyen Cabo Polonio, hindret ikke meg fra å avlegge dette usedvanlige stedet et besøk. Men det burde været ha gjort.
Cabo Polonio. Jeg er neimen ikke sikker på hvordan jeg skal forklare det stedet. Jeg vet heller ikke om det lar seg forklare. Eller om det vil forklares.
Men sannheten er at jeg har vært der. I under et døgn, riktignok, men likevel.
Inneklemt mellom sanddyner ligger det noen fargerike skur med bølgeblikktak. Ingen veier leder hit – den eneste måten å komme seg hit på er med firehjulsstrekkere fra bussterminalen en liten mil innover i landet.
Innlagt vann og elektrisitet? Glem det. WiFi? *latter*
Det er dette som er Cabo Polonio. Ved første øyekast virker det å være hippienes siste fristed. For alt jeg vet kan det meget vel være det også.
Hostellet jeg bodde på så ut til å være hentet direkte fra en eller annen festival på 70-tallet der nærmest alt fløt så fritt som overhodet mulig.
Og jeg hadde ikke før fått satt meg ned med dagboka mi før verten, en argentiner på min alder, fyrte opp en ordentlig joint, tok to saftige magedrag og spurte om jeg ville ha.
Jeg tenkte at jeg ikke kunne være i Cabo Polonio uten å takke ja til litt hasj, men så slo fornuften ned i meg og jeg takket høflig nei.
Litt paff av hele greia, fant jeg ut at jeg heller ville trekke litt frisk luft. Og noen ganger er man bare heldig med alt som heter timing.
For været i Cabo Polonio, det har jeg aldri opplevd maken til noensinne.
Omtrent samtidig med at sola gikk ned, ble nemlig himmelen farget helt sort og markerte startskuddet for et værfenomen som sannsynligvis mangler sidestykke.
Det buldret og braket i timesvis, og himmelen holdt et lysshow som ville sendt en epileptiker direkte til sykehus. Og jeg? Jeg satt bare ute, under tak, og nøt. Og drakk øl.
Sjelden har jeg vært mer fascinert av hva naturen har å by på.
Men regnet, alt det regnet som kom, det gjorde kort prosess og oversvømmet rett og slett hostellet jeg bodde på med fem, seks centimeter vann.
Og verten? Han bare trakk på skuldrene, sa han aldri hadde sett maken og fyrte seg en ny joint.
Jeg gjorde egentlig det samme. Trakk på skuldrene, altså. Bakken tålte ikke mer. Det ble for mye. At det kom over 50 mm nedbør i går kveld er langt i fra usannsynlig.
Makan!
Jeg fikk heldigvis lagt meg relativt tørr. Likevel, grunnet fuktigheten innendørs, var det som å puste inne i en svømmehall. Søvnkvaliteten ble derfor ikke allverden.
I dag tidlig våknet jeg klokken 7. Rasket med meg kameraet og kastet meg ut i Cabo Polonios sandete øde «gater» med håp om å få et blinkskudd eller to. Bussen til Montevideo skulle jo ikke går før 15:10 – åtte lange, lange timer med venting på et sted som også i dag skulle slite fælt med været.
Men utenfor møtte jeg en kar i 60-årene som så ut som han hadde reist hele sitt liv. Australier, skulle det vise seg.
Og joda, han skulle til Montevideo han også. Og han hadde hørt om en buss som gikk til en liten by der man kunne bytte buss og komme seg inn til hovedstaden mye tidligere enn først planlagt.
Så jeg slang meg på. Og plutselig, før jeg visste ordet av det, hadde jeg fått meg en ny bestevenn i 60-årene fra andre siden av jordkloden og jeg befant meg i tillegg i Montevideo, der jeg nå skal være noen dager – bare for å suge til meg inntrykkene av den kanskje minst kjente hovedstaden i hele Sør-Amerika.
