Pantanal er et eldorado for natur- og dyreinteresserte. Er man riktig heldig, får man et glimt av Kongen sjøl: Jaguaren. Og jeg, jeg skulle gå søvnløs gjennom hele oppholdet.
Jaguaren er Amerikas største kattedyr og liker seg best i tett jungel der den helst jakter om natten. Om dagen vil den helst ikke ha noe med noen andre å gjøre, og kan fint ligge og dingle i et tre til mørket faller på.
Det er med andre ord ikke spesielt lett å få øye på en jaguar. Jeg kan allerede nå røpe at vi ikke hadde hellet med oss, til tross for at vi prøvde så hardt vi bare kunne – blant annet ved å begi oss ut i naturen i stummende mørke, kun bevæpnet med hodelykter.
Et eller annet sted i nærheten befant det seg helt sikkert en gul katt med svarte prikker som bare lo av oss.
Men Pantanal kan by på mye mer enn bare jaguarer.
La meg først fortelle litt om dette litt rare området.
Verdens største våtmarksområde
Pantanal er en enorm gresslette/savanne ispedd enkelte trær her og der. I regntiden oversvømmes hele sulamitten av vann og betyr at Pantanal er verdens største våtmarksområde, omtrent halvparten så stort som Frankrike.
| Les også: Reiseguide og reisetips til Pantanal.
Nettopp det gir grobunn for flere av dyrene som bor her.
600 fuglearter
Blant annet lever det over 600 forskjellige fuglearter i Pantanal. Det kan jeg nesten skrive under på at stemmer, for jeg så nye arter hver eneste dag – den ene rarere enn den andre.
20 millioner kaimaner
I Pantanal bor det også kaimaner. Mange kaimaner. Drøyt 20 millioner kaimaner. Tygg litt på den.
En kaiman er for øvrig en liten krokodille som blir rundt to meter lang. De er ekstremt lite aggressive, og trives egentlig bare for seg selv langs en elvebredde der de ligger helt stille med munnen åpen for å holde varmen.
Krokodiller er nemlig kaldblodige og må spare så mye energi som mulig til det som virkelig betyr noe: Jakten på mat. Denne avslappede holdningen betyr dermed at du kan komme ganske så nære disse forhistoriske dyrene.
I tillegg til en haug med kaimaner, var vi så heldige å få se et annet av mine favorittdyr:
Kjempeoteren.
Elendig fiskelykke
Disse fantastiske krapylene kan bli 1,70 meter lange – uten hale – og veie over 30 kilo. Mye, mye større enn jeg trodde de skulle være.
Likevel svømmer de som guder. De må det, for de er jegere. Faktisk er de såpass uten skrupler at man har sett de angripe både kaimaner og anakondaer.
Jeg trodde også de skulle være søtere, men det er de faktisk ganske langt i fra å være. De minner mer om Gollum fra Ringenes Herre-filmene.
Vi var så heldige å få nyte denne krabaten i flere minutter der han surfet rundt i Pantanals brune vann på jakt etter fersk fisk. En enorm opplevelse!
Sju minutter etter møtet med kjempeoteren, prøvde vi fiskelykken i et vann i nærheten.
Her var det ganske langt i fra Abu Garcia-utstyr til tusenvis av kroner: Vi fikk en bambuskjepp med et snøre, et søkke og en krok og brukte uidentifisert kjøtt som åte.
Og alle fikk fisk. Unntatt meg. En i gruppa fikk sågar en kaiman på kroken. To ganger.
Jeg må innrømme at humøret var bedritent akkurat her. Jeg hater nemlig å tape. Vi fisket egentlig etter pirajaer, men fikk kun slangenesefisk (eller hva det enn het). Så på en måte tapte alle sammen. Likevel spiste vi fisken til middag og det smakte helt utsøkt. Anbefales!
Naturens egen vekkerklokke
Det sier seg kanskje selv at Pantanal er midt i ødemarken – langt i fra nærmeste by. Derfor bodde vi på en stor ranch og var nødt til å tilbringe nettene i hengekøyer i en stor sovesal.
Undertegnede liker hverken hengekøyer, sovesaler eller å ha andre mennesker i umiddelbar nærhet når jeg skal sove.
Langt mindre mennesker jeg ikke kjenner.
Jeg sovner nemlig med ansiktet vendt mot venstre. I en hengekøye kan du ikke vende ansiktet mot venstre, du kan kun vende det rett opp mot taket. Og der oppe satt det selvfølgelig flaggermus.
Folk snorket, snakket i søvne og lagde lyder jeg helst ikke vil vite hva er. Og der lå jeg, lys våken og prøvde å få sove.
Akkurat da jeg, sånn i halv fem-tiden, hadde bikket over i en mild søvn, våknet jeg av naturens egen vekkerklokke: Ca en million papegøyer, spurver, skriker, hegrer, duer og gudene vet hva.
Akkompagnert av kaimanenes parringslyder, ble dette en opplevelse jeg sent kommer til å glemme.
Da jeg temmet en brasiliansk hingst
Men Pantanal var bra likevel, altså. Jeg elsker å være ute i naturen, og det fikk vi også vært.
Siste dagen før turen gikk tilbake til Rio de Janeiro, fikk vi også muligheten til å ri hest gjennom området. Jeg fikk en hvit hingst som i utgangspunktet så mannevond ut og som ingen andre ville ha, men jeg hvisket den et par norske gloser i øret før vi satte avgårde, og den oppførte seg som en drøm.
Det er neimen ikke hver dag man kan galoppere seg inn i solnedgangen i den brasilianske ødemarken.
Dessverre ingen jaguar, altså. Men likevel er Pantanal en spennende opplevelse som kan by på litt av hvert. Like spennende var det nemlig å «jakte» anakondaer, som visstnok skal være vesentlig lettere å se, men det gikk heller ikke vår vei.
Jeg er egentlig bare glad til, så slapp jeg å ta den selfien.
| Les også: Komplett reiseguide og mine beste reisetips til Brasil.
