Tidenes fotballopplevelse på Maracanã

Man kan ikke ha vært i Brasil uten å ha vært på fotballkamp. Og for en opplevelse det er å være på kamp på legendariske Maracanã.

16. juli 1950 rett før klokken 17:00: Den engelske dommeren George Reader blåser av VM-finalen mellom Brasil og Uruguay på enorme Maracanã i Rio de Janeiro.

Stillheten er til å ta og føle på.

Det ingen trodde på forhånd har nettopp skjedd; Uruguay har nettopp slått Brasil 2-1 og vunnet VM.

På tribunene sitter over 200 000 sjokkerte mennesker. Noen gråter, andre stirrer på Uruguays elleville seiersscener med tomhet i blikket. Dette skulle bare ikke skje.

Dette kunne ikke skje.

Kampen har i etterkant blitt kalt Maracanazo – eller «Den store smellen på Maracanã». Flere av de store mediene i Brasil nektet å anerkjenne tapet. Mange kjente journalister pensjonerte seg.

Det ble rapportert om at flere fans gikk så langt at de tok sitt eget liv.

I tillegg bestemte man at den hvite skjorten med blå krage som Brasil brukte i denne kampen aldri skulle brukes igjen. Derfor ble det lansert en designkonkurranse, som medførte at vinneren designet de gule, grønne og blå draktene som vi kjenner i dag.

Alt dette på grunn av en fotballkamp i Rio de Janeiro.

| Les også: Reiseguide og mine beste reisetips til Rio de Janeiro.

En drøm går i oppfyllelse

Helt siden jeg leste denne historien som liten gutt, har Maracanã alltid fascinert meg. Helt siden jeg satt og leste denne historien i tegnet form på gutterommet på Holmlia har jeg alltid drømt om å få komme til Maracanã og oppleve en fotballkamp.

I går gikk drømmen i oppfyllelse.

Endelig.

26. august 2015: Rio de Janeiro gjør seg klart for byderby. Vasco da Gama tar i mot Flamengo i returoppgjøret i Copa do Brasils 16. delsfinale. Etter at Vasco vant første kamp 1-0 er forutsetningene klokkeklare.

Flamengo, Brasils mest populære fotballklubb, må score.

Jeg var usikker på hvordan jeg skulle angripe denne kampen. Spørsmålet var hele tiden: Er det trygt å gå på kamp i Brasil, og spesielt i et derby?

Jeg brukte mange timer på Google i forkant, men ble aldri noe klokere. Jeg spurte flere lokale, men de var mildt sagt delt i sitt syn de også. Noen mente det var likestilt med galskap for en nordmann å gå på kamp uten en guide, mens andre mente det var tryggere enn banken.

Jeg prøvde å kontakte et lokalt byrå, men da de ikke tok seg bryet med å svare på mailene mine, tok jeg skjeen i egen hånd og trampet opp på billettkontoret til Flamengo og ba om to billetter.

Good luck!

Mannen bak luken solgte meg gladelig to billetter, han, og han skjønte til og med såpass at jeg var fra Norge, du vet landet der vi sitter helt stille på fotballkamp og klapper og buer i ny og ne. Derfor ga han meg plasser på langsiden. Der var det trygt og godt.

«Enjoy, and good luck», var det siste han sa.

Gulp.

Kampstart var klokken 22:00. Det kaller jeg passe dritseint – spesielt når 50 000 gærne brasilianere skal inn – og ikke minst ut – av stadion omtrent samtidig. Hvordan skulle vi komme oss til stadion? Når skulle vi være der?

Men viktigst: Hvordan i all verden skulle vi komme oss hjem?

Jeg fant frem planleggeren i meg igjen og fant ut at jeg ville være der så tidlig som overhodet mulig.

Klokken 20:00. Senest.

Dette for å unngå mest mulig kok utenfor, samtidig som vi ville få god tid til å finne plassene våre. Jeg fant også ut at t-banen, som attpåtil stopper på stasjonen som heter Maracanã, måtte bli helt glimrende.

Planen lyktes, den. Det viste seg til og med at det var tusenvis av andre som hadde tenkt samme tanke. Etterhvert som t-banen kom nærmere og nærmere stadion, ble den mer og mer stappet av «cariocas» (lokale) med Flamengo-drakt på.

Vi nærmet oss.

Clássico dos Milhões

Flamengo er Brasils mest populære lag med over 42 millioner supportere bare i Brasil. Flere av fotballhistoriens virkelig store kanoner har akslet den røde og sorte drakta, men av de klubben selv har fostret, er Zico utvilsomt den største.

Vasco da Gama er Brasils nest største klubb med tanke på antall supportere. Rundt 20 millioner fans følger klubben, som med sine hvite drakter med sort tversoverstripe, er oppkalt etter den portugisiske oppdageren med samme navn.

Av kjente spillere kommer vi ikke utenom Roberto Dinamite, Romário og Bebeto. De to sistnevnte har sågar spilt for begge klubber.

Det var med andre ord ikke to småklubber som barket sammen i Rio i går kveld. Derbyet kalles Clássico dos Milhões – «Millionderbyet» – fordi det er den kampen i Brasil som tiltrekker seg flest tilskuere.

Flere ganger tidligere, dog før Maracanã kun fikk sitteplasser og før billettprisene ble så høye at de fattigste ikke kan dra på kamp lenger, har tilskuertallene vært godt over 100 000.

Vi ruslet rundt det enorme stadionanlegget for å finne vår inngang. På veien møtte vi mer eller mindre euforiske supportere som drakk øl, sang og hastet seg avgårde for å finne plassene sine.

En og annen fyllik hadde også blandet seg inn i mengden. En solgte flagg, en annen slo meg i skulderen, stirret stygt på meg og liret av seg et eller annet på portugisisk som jeg ikke forsto.

Sirkuset var i gang.

Maracanã med tidenes tilskuerrekord

Vi fant omsider inngang D og klatret oss oppover mot nivå 2, der plassene våre skulle befinne seg. Etter å ha funnet Bloco 311 var det bare å lirke seg inn og nyte en aldeles praktfull utsikt over det som må være en av verdens vakreste arenaer.

Maracanã ble bygget til VM i Brasil i 1950. Den heter egentlig Estádio Jornalista Mário Filho, oppkalt etter en velkjent journalist som ivret for byggingen av gigantanlegget, men er mer kjent for sitt andre, noe mer enkle navn, oppkalt etter elven som renner i nærheten.

I dag, etter flere ombyggingsprosjekter, er tilskuerkapasiteten snaut 80 000.

Før, da det var ståplasser, var kapasiteten over det dobbelte. Det betyr at Maracanã har tilskuerrekorden på en fotballkamp gjennom alle tider. Offisielt var det 199 854 på den nevnte VM-finalen mellom Brasil og Uruguay i 1950.

Uoffisielt var det langt over 200 000 mennesker innenfor stadionportene den dagen.

I går var det «bare» rundt 50 000 på kamp på Maracanã. Likevel føltes det ut som det dobbelte.

Symbolske setenumre

Vi fant etterhvert plassene våre, men fant fort ut at setenumrene på billetten bare var av symbolsk karakter.

Etter hvert som kampen nærmet seg, dukket det nemlig opp folk både foran og bak, og ingen syntes å finne sin plass. Alle så på billetten, ristet oppgitt på hodet og bare satt seg ned der det passet. Blant annet byttet setet til høyre for meg «eier» ikke mindre enn seks ganger før kampstart, og to ganger underveis.

De to stakkarene som var ansatt for å vise folk til plassene sine ga til slutt bare opp. Brasilianere er ikke ment for å ha ett fast sete på fotballkamp. Punktum finale.

Folk sto på seter, ved handicapplasser, og i trapper. Hadde det norske brannvesenet hatt ansvaret her, hadde kampen aldri blitt blåst i gang.

Men kampen kom i gang. Jeg så kanskje en fjerdedel av banen grunnet alle som sto foran meg. Min bedre halvdel måtte stå på mitt sete for å se noe som helst. Hennes sete ble dermed tatt av en vilkårlig fyr i Flamengo-drakt som ikke gadd å finne sin egen plass.

Og sånn er det å være på fotballkamp i Brasil.

Maracanã ristet. Flamengos supportere hadde fylt opp hele den ene svingen pluss to langsider, noe som medførte et skikkelig trøkk da allsangen kom i gang. Jeg har ingen anelse om hva de egentlig sang, men noe sier meg at det ikke egner seg på trykk uansett.

Å høre 40 000 mennesker dra på i synkron synging og klapping mens betonggulvet rister under føttene på deg, er intet mindre enn en følelse som gir deg akutt gåsehud. Vasco-fansen svarte, og slik var festen i gang.

Elendig fotballkamp

Det ble dessverre en helt elendig fotballkamp. Skal jeg anta, var effektiv spilletid rundt syv, åtte minutter grunnet skader, «skader», dødballer og annet tjafs.

Flamengo scoret tidlig, og hadde jeg ikke visst bedre, skulle man tro at Maracanã hadde rast sammen grunnet lydnivået.

Men da stjernespissen Paolo Guerrero (eks-Bayern München) ble skadet ikke lenge etter, forsvant stinget helt ut av Rubro-Negro.

Fansen holdt det gående, og jeg tok meg selv i å hoppe, synge og vifte med armene opptil flere ganger. Så lenge Flamengo ledet 1-0, lå det an til straffer og en superspennende avslutning på et byderby.

Men så, noen minutter før full tid, stilnet Maracanã nesten fullstendig. Vasco utlignet på et frispark – for øvrig på en markeringssvikt jeg aldri har sett maken til – og de hvite hadde fordelen igjen.

Kun minutter etter pådro Flamengos Pará seg sitt andre gule kort etter en forholdsvis vill takling, og løpet var kjørt. Den røde og sorte horden med fans hang bokstavelig talt med hodet. Trommen som hadde holdt det gående i samfulle 82 minutter stilnet. Sambaen til ultrasene likeså.

Kampen om avansement var tapt. Erkefienden var videre.

Da dommeren viste skiltet med fire minutter tillagt tid, sugde jeg inn mine siste inntrykk av Clássico dos Milhões og forlot Maracanã.

Der fant jeg en taxi, hvis sjåfør var stor Flamengo-fan.

Han skjønte fort at portugisisk ikke var mitt sterkeste fagfelt, og jeg forsto fort at engelsk ikke var hans. Likevel satt vi og forbannet udugelige Flamengo hele veien tilbake til Ipanema mens vi hørte resten av kampen og påfølgende intervjuer på radio.

«Nå blir det bråk utenfor Maracanã», sa sjåføren.

Og da er jeg egentlig glad for at jeg dro tidlig.

Better safe than sorry.