Å besøke de flytende Uros-øyene i Titicacasjøen var en ubeskrivelig flau opplevelse, ja en av de dårligere reiseopplevelsene jeg har hatt.
«Vamos a la Playa. Oh oh oh oh oh. Vamos a la playa.»
På svært så innøvd vis står den lille familien og synger den gamle Righeira-hiten og vinker til oss. Vi – det vil si alle turistene – har satt oss i en sivbåt og skal ros over det smale sundet til naboøya, som er med på å utgjøre Uros-øyene.
Roeren, familiens overhode, gjør det selvsagt ikke gratis.
10 soles, takk! 25 norske kroner.
Uros-øyene – en merkelig fornøyelsespark
Jeg kikker meg rundt. Kameraene går på høygir. Klikk, klikk, klikk. Den lille familien fortsetter syngingen, men uten synlig glede eller innlevelse. Med unntak av den lille jenta på øya, kanskje fire år gammel, som synes dette er hysterisk morsomt.
Selvsagt gjør hun det. Hun er jo et barn.
Hun forstår ennå ikke at hun er en del av en turistnæring som kan minne om en kombinasjon av en fornøyelsespark og en menneskelig versjon av en dyrehage.
Guiden vår står igjen på øya og synger med. Også han helt uten glede og innlevelse. I det sangen er ferdig, stikker han en liten seddelbunke til nestlederen i familien.
Litt som for å si: Takk for i dag. Jeg kommer tilbake med en ny bøling i morgen.
Jeg skjemmes.
Vi befinner oss ute på Titicacasjøen, verdens høyest beliggende seilbare innsjø, over 3 800 meter over havnivå. Å bli rodd rundt her, så høyt over havet, er en spesiell opplevelse i seg selv.
Luften er tynn og kjølig, selv om den peruvianske solen varmer så godt den kan fra den skyfrie himmelen.
Her, omtrent en halvtimes båttur fra byen Puno, ligger sjøens berømte flytende øyer.
Uros-øyene.
Og her bor uroene – eller iallfall etterkommerne av uroene – folket som sies å være de første fra akkurat dette området, lenge før de mer berømte inkaene kom. Så kom nettopp inkaene og invaderte området. Uroene ble gjort til slaver.
Ikke lenge etter kom spanjolene. Da stakk uroene til sjøs i sine sivbåter, og ble her.
Uros-øyene ble konstruert, og ble et flytende og flyttbart festningsverk.
Turisme, turisme, turisme
Her har man i århundrer livnært seg på fangst og fiske, men ikke nå lenger.
Nå er det turisme for alle penga.
Vi skjønner det allerede da vi klapper til kai på den første øya og blir bedt om å sette oss ned på noen tømmerstokker. Guiden og familiens overhode, en smilende plugg kledd i uroenes karakteristiske farger, kommer bort og starter en godt innøvd fortelling om stedet vi befinner oss på.
På ordre fra guiden gir høvdingen seg i kast med å vise oss hvordan Uros-øyene blir bygget. Han tar litt torv, tau og siv og setter sammen en mini-øy på rekordtid. Mer skal ikke til. Det er en godt innøvd visning. Han har gjort dette før.
Guiden understreker at disse menneskene streber etter å leve som i gamle dager, etter gamle lokale skikker. Han nevner ikke hvorfor det da står flere store solcellepaneler midt på øya eller hvorfor alle husene har stikkontakter. Han sier heller ikke noe om hvorfor alle har hver sin mobiltelefon.
Pytt, sann.
Fortellingen er ferdig. Nå kan vi «se oss omkring» på øya, som ikke kan være mer 100 kvadratmeter stor. Her ligger fem, seks hus – bygget i siv selvsagt – og et slags utkikkstårn. Hva det skulle være godt for, fikk jeg aldri vite.
Kjøpepress
Mesteparten av den ledige plassen på øya er likevel satt av til å være en markedsplass der vi nesten får ordre om å kjøpe et eller annet for å støtte lokalbefolkningen.
Alt er nøye forberedt og dandert pent utover på «bakken». Alt fra store håndvevde tepper til små nøkkelringer med lamaer på.
«100 soles. No? 90? 80?»
Ja da, dette teppet ser fint ut, det, men det passer ikke inn i leiligheten min på Lambertseter, forstår du.
Jeg kjøper ingenting, noe som medfører fornærmelse. Jeg bryr meg ikke. Jeg har betalt en viss sum for å komme hit, kall det gjerne inngangspenger. Da trenger jeg ikke å bli prakket på ting jeg overhodet ikke trenger i tillegg.
Jeg blir litt matt. Jeg mister futten. Jeg visste det var turistifisert her ute, men ikke så ille.
Få penger!
Med ett stabber den lille jenta forbi meg. Hun enser meg ikke i det hele tatt. Hun er på tokt. Et utforskningstokt. Det er bare ikke så fryktelig mye å utforske her. Jeg følger rolig etter. Hun stopper og leker litt med øyas kjøkken, en torvfyrt utendørsovn, før hun stabber seg videre.
Jeg tar opp kameraet. Får til et par bilder. Ingen gode, dessverre. Så snur jeg hodet mot de andre. Plutselig møter jeg blikket til moren, hun som prøvde å selge meg det håndvevde teppet. Hun sender meg et morskt blikk og strekker ut armen med håndflaten opp.
Hun vil ha penger. Penger for at jeg tok bilde av datteren hennes.
Jeg blir rasende. Rasende på hvordan turismen kan ta over et samfunn på en så tragisk måte som har foregått her.
Jeg kjenner med ett at jeg har fått mer enn nok av uroenes flytende øyer. Dette er ikke «et unikt innblikk i uroenes kultur», det er som å være på et sirkus eller i en litt merkelig del av Universal Studios der alt koster penger.
Alt sammen understrekes bare av familiens noe obskure ønske om at vi skal dra på stranda i det sivbåten glir vekk fra denne merkelige, flytende øya.
«Vamos a la Playa. Oh oh oh oh oh. Vamos a la Playa.»
Min opplevelse til tross; vil du besøke de flytende øyene på Titicacasjøen?
Da bør du sjekke ut denne reiseguide til nærmeste by, Puno.
8 comments
Det var skikkelig trist å høre! At et slikt sted har blitt så påvirket av turisme.
Ja, det var rare greier. Synes generelt Perú var det mest turistifiserte og kommersielle landet i Sør-Amerika.
Jeg hadde akkurat samme opplevelse da jeg besøkte disse øyene. I tillegg var jeg på Taquile, en av de øyene som er befolket. Mye var fortsatt bevart, men jeg syntes det var veldig trist da en liten guttunge kom mot meg, «jeg vil ha bilde», sier han til meg på spansk. Jeg får han til å stille seg opp, smiler, jeg tar bilde, spør han hva han heter, hvor gammel han er, han virker litt forvirret til han sier noe som gjør at jeg får en vond klump i magen. Un sol. Han skulle ha betalt. At en liten guttunge på fem år har lært seg å tigge penger fra turister på den måten.. Jeg synes det er fryktelig trist. Gikk bare bort derifra og da vi tok båten videre følte jeg meg helt grusom… Enig i at Peru dessverre er veldig turistifisert, selv om det er et fantastisk og nydelig land!
Jeg var også på Taquile, og selv om det er bedre enn de flytende øyene, merker man at de er mer og mer avhengige av turismen og hva det fører med seg. Veldig synd, og gir et kjipere etterlatt inntrykk enn nødvendig. Alt virket regissert, og da mistet jeg helt den genuine følelsen – og humøret.
Skjønner opplevelsen din godt. Har vært der flere ganger selv og opplever at det har blitt værre og værre. Det om penger for bilde handler først og fremst om å tjene til livets opphold. Men det er også en gammel tro at hvis du tar bilde av et menneske så tar du sjelen deres. Skjønner derfor godt at de vil ha betalt.
Godt det ikke bare er jeg som har reagert på det der. Synes Isla de Taquile i så måte var et vesentlig bedre sted å dra, selv om de også er relativt preget av turisme. Likevel, ingenting slår Uros, altså. Makan.
Man kan da ikke ta bilder av fremmede mennesker uten videre! De er ikke severdigheter. Forstår godt at man da ser sitt snitt til å tjene litt penger på hordene av turister.
De fremstiller seg selv som severdigheter, men du har helt sikkert rett i at det var klønete av meg.