Cerro Rico: På innsiden av Dødens fjell

Potosí i Bolivia var en gang verdens rikeste by. Bli med inn i de trange, klaustrofobiske gruvene i Cerro Rico-fjellet som gjorde det hele mulig.

I det jeg klyver inn den bekmørke åpningen som markerer begynnelsen på hundrevis av kilometer med gruver i Bolivias kanskje mest berømte fjell, kjenner jeg pulsen begynner å stige for alvor.

Det skyldes delvis høyden – vi befinner oss tross alt på 4 200 meter over havet – men mest av alt frykten.

Frykten for det mørke. Det trange. Det ukjente.

Når dagslyset forsvinner

Sakte men sikkert forsvinner dagslyset bak oss. Fjellets stummende mørke og dystre stillhet overtar. Duften av frisk luft erstattes av en emmen, klam lukt av fuktig fjell, støv og ukjente mineraler.

Lyset på hjelmen viser vei. Innover i det dype. Det starter lovende. Jeg kan gå oppreist. Men det varer ikke lenge. Fjellet krymper seg rundt meg. Sakte, men definitivt merkbart.

Etter noen få steg går jeg krumbøyd. Hjelmen skraper i fjellet over meg.

Det er ingen vei tilbake. Det kjennes som om fjellet har sugd meg til seg og nekter å slippe meg ut igjen.

Og det er her Potosís modige gruvearbeidere tjener til livets opphold.

Sølvbyen Potosí

Da spanjolene invaderte Sør-Amerika på 1500-tallet, hørte de rykter om en by så rik at den kunne fø kongedømmet i flere hundre år. De lette og de lette, men de spanske konvistadorene fant aldri El Dorado.

Men så hørte de et rykte om at det var funnet en enorm sølvåre oppe i fjellene i dagens Bolivia, over 4 000 meter over havet.

Spanjolene nølte ikke et sekund og sendte en enorm delegasjon til området for å verifisere om ryktet var sant eller ikke.

Og joda, sølv fant de. Enorme mengder med sølv.

De grunnla dermed Potosí i 1545 og begynte utvinningen umiddelbart.

Hovedåren lå i det store fjellet som reiste seg 4 782 meter over havet, rett ved der byen ble anlagt. Dette fjellet fikk raskt navnet Cerro Rico, eller Det rike fjellet.

Spanjolene anla et enormt myntverk inne i byen, og bare få år senere produserte Potosí over 60 % av verdens sølv. Mesteparten ble fraktet tilbake til Spania, via Colombia.

Så viktig var Potosí for verdensøkonomien at man tror byens myntmerke – PTSI – dannet grunnlaget for selveste dollarsymbolet.

Spanjolene levde i en velstand andre land kunne drømme om. De innfødte i Potosí og omegn, derimot, ble brukt som slaver i gruvene og i myntverket.

Man tror at så mye som åtte millioner mennesker døde under utvinning av sølv fra Cerro Rico fra 1545 til uavhengigheten i 1825.

Da spanjolene trakk seg ut av Sør-Amerika for å fokusere på mer hjemlige trakter, måtte innbyggerne i Potosí fortsette å gjøre det de kunne best, nemlig å utvinne mineraler.

Og slik har historien på sin helt egen måte stått stille her de siste 200 årene.

| Les også: Se hvordan du kan besøke gruvene i Potosí i min komplette reiseguide til Potosí.

Livsfarlige arbeidsforhold

Hundrevis av mennesker jobber nemlig fortsatt i gruvene, og fortsatt under livsfarlige forhold. Staten la ned arbeidet her på 1980-tallet, og i dag driver arbeiderne her stort sett for seg selv, ofte som en del av større kooperativer.

Foretakene er svært hierarkiske, og man må jobbe seg oppover i verdikjeden.

Disse kooperativene har svært sjelden råd til moderne utstyr, og arbeiderne overlates til seg selv i stor grad.

Arbeidet foregår stort sett med hammer og meisel, selv om dynamitt også er en populær vare. Sistnevnte kan for øvrig kjøpes av hvem som helst på Miner’s Market rett nedenfor fjellet for rundt 30 norske kroner.

Dette vet jeg, for jeg kjøpte selv dynamitt i dag, sannsynligvis for første og eneste gang i mitt liv.

Sammen med en pose kokablader og en liter appelsinjuice var det nemlig en gave til arbeiderne som takk for at vi får lov til å komme inn i gruvene og bevitne deres elendighet.

Her hakkes det i fjellet i mellom 8 og 12 timer om dagen, gjerne syv dager i strekk. Kanskje er det far som hakker og sønnen, kanskje ikke mer enn 10 år gammel, som får jobben med å bære fangsten ut i frisk luft.

De grønne kokabladene tygges i høyt tempo, gjerne flere hundre gram om dagen.

Kokabladene gjør at man fortrenger både tretthet, tørst og sult og gjør det enklere å tåle skift som kan vare i 24 timer og vel så det under blytunge forhold langt, langt inne i fjellets trange, mørke korridorer.

Forventet levealder: 40 år

Å puste i 4 000 meters høyde, spesielt når man er inne i trange, støvfylte gruveganger er vanskelig nok, mener arbeiderne. De velger derfor å ikke bruke beskyttelsesmaske.

Dette, kombinert med stort inntak av sigaretter uten filter (de mener det er bedre at lungene fylles opp av tjære enn farlig gruvestøv), gjør at forventet levealder blant Potosís gruvearbeidere er rundt 40 år.

Du ser det i øynene deres. De vet de lever på lånt tid. Samtidig er det en slags rolig erkjennelse å spore, en erkjennelse av at det er slik livet i Potosí er. Det er ikke så mye man får gjort med det. Kall det gjerne skjebnen.

Og slik kommer Potosís historie til å fortsette. Så lenge det er verdier i Cerro Rico, kommer gruvearbeiderne til å prøve å utvinne det til siste stein.

Men fjellet bør kanskje døpes om.

Til Cerro de la Muerte.

Dødens fjell.

| Les også: Reiseguide og mine beste reisetips til Bolivia.