Inntil relativt nylig trodde jeg England var den hellige gral når det kom til fotball. Det var før jeg hadde vært på Rhinen-derby i Tyskland.
– Ein glühwein, bitte.
Jenta i boden smiler, henter frem en kopp og begynner å tappe den varme rødvinen. Hun stopper ikke før det nesten renner over. Det koster meg den nette sum av 20 norske kroner – pluss tilsvarende i pant for selve koppen.
Jeg finner et ledig ståbord i det travle julemarkedet og blir stående og kikke meg rundt. Julemarkedene i Tyskland er åpenbart et populært sted for sosiale sammenkomster. Folk smiler og ler, til tross for at vi befinner oss midt i det vi i Norge kaller for julestria.
De aller fleste har et rødt skjerf rundt halsen, og selv om tysken min ikke er helt på G, forstår jeg at flere av samtalene stort sett dreier seg om det som er byens største stolthet, sidestilt med den utrolige Kölnerdomen.
Fotballaget 1. FC Köln.
Det er nemlig bare tre timer til Rhinen-derbyet mellom Köln og erkerivalene fra Leverkusen sparkes i gang. Og jeg har billett.
Bedriftslag ble topplag
De to byene ligger kun et kvarters tid med Deutsche Bahn fra hverandre, men er svært forskjellige. Köln er en millionby med en svært rik og dramatisk historie. Leverkusen har under 200.000 innbyggere og ville knapt nok eksistert om ikke kjemi- og legemiddelgiganten Bayer hadde hatt sitt hovedsete her.
Bayer 04 Leverkusen, som er klubbens fulle navn, ble stiftet så tidlig som i 1904 som bedriftslaget til nettopp Bayer. I dag er klubben et 100% heleid datterselskap av konsernet – og får naturlig nok en god del ekstra økonomiske midler i tillegg til sponsorer og billettinntekter.
Köln-fansen mener de støtter en mer tradisjonell fotballklubb, selv om den ble stiftet først i 1948 – over 40 år senere enn sine rivaler. De ser på seg selv som mer ekte fans, som alltid følger klubben i tykt og i tynt.
Klubben ser de på som hele regionens lag.
Bayer Leverkusen, derimot, har i følge Köln-supporterne kun medgangssupportere som har strømmet til i de senere år, da suksessen begynte å komme. Noen onde tunger mener sågar at Leverkusen bare er en parkeringsplass for Bayers over 100.000 ansatte.
I Rhinen-derbyet er det røtter og tradisjoner som møter plastikk.
I følge Köln-supporterne, altså.
Sportslig er det likevel Bayer Leverkusen som har hatt det soleklare overtaket de siste årene, blant annet med fem andreplasser i Bundesliga og én (tapt) Champions League-finale fra 2002 på merittlisten.
1. FC Köln har på sin side vært som en berg- og dalbane, med flere opphold på andre nivå, senest i 2013/14-sesongen.
Gratis kollektivtransport
Jeg drikker opp glühweinen, leverer tilbake koppen og får tilbake panten med et stort smil. Rett utenfor julemarkedet i Neumarkt finner jeg trikkene, deriblant linje 1 som tar meg opp til stadion. Billett trenger jeg ikke, man kjører gratis dersom man kan bevise at man skal på kamp. Slik er det også mange andre steder i Tyskland.
Dette er tyskernes måte å få folk til å kjøre kollektivt til store idrettsarrangementer (her i Norge setter vi opp prisene i stedet, men det er en helt annen historie).
Etter et kvarters tid går jeg av på holdeplassen med det beskrivende navnet RheinEnergie Stadion. Jeg stiger av og trenger ikke å lure lenge på hvor jeg skal.
Mørket har falt på, men 400 meter unna, i enden av en enorm gresslette og en snorrett aveny som bringer visse assosiasjoner til den tyske arkitekturen på 1930- og 40-tallet, ligger Kölns vakre fotballstadion med plass til drøyt 50.000 mennesker.
Arenaens fire karakteristiske spir lyser i rødt og hvitt mot den mørke nattehimmelen og understreker bare at det skal spilles en spesiell fotballkamp akkurat her om ikke så veldig lenge.
Jeg surrer rundt arenaen. Politiet er i ferd med å sette opp sperringer for å skille hjemme- og bortefansen. Foreløpig er det kun Köln-fans her. Leverkusen-fansen kommer til å bli geleidet inn av politiet litt senere for å unngå bråk.
Portene åpner. Folk viser sine billetter og stiger inn. Meg inkludert. På fotballarenaer i Norge og England blir man omtrent vist rett til setet sitt. Kanskje man går forbi en liten kiosk som selger varm brus og kalde pølser på veien.
Store mingleområder med mat og øl
I Tyskland er det annerledes. Mingleområdene før man stiger inn i det aller helligste er enorme. Her er kiosker så langt øyet kan se, og alle selger forskjellige type mat – alt fra brezels til würster i alle former og fasonger.
Og øl.
Ja, du leste riktig. Tyskerne selger øl på fotballarenaen.
Dette er det sosiale aspektet ved å gå på fotballkamp i Tyskland. Folk mingler med hverandre i timene før kamp. Diskuterer laget. Treneren. Taktikken. Motstanderne. Alt dette mens man får i seg en matbit og en øl eller to. Aller helst tre.
I konservative Norge hadde forslaget om å selge øl på fotballkamper fått en verre mottakelse enn om vi frivillig skulle latt oss invadere av Russland. Ølkonsum er jo tross alt ikke forenlig med idrett. Det skapes dårlige forbilder av sånt.
Jeg går til innkjøp av en brezel og en halvliter av et lokalt brygg til den nette sum av €5 og tar med meg godsakene ut på selve arenaen. Flomlyset er på, gresset ser ut som et stueteppe og det er en slags sitrende spenning som kan tas og føles på selv om stadion er nesten helt tom.
Jeg speider utover RheinEnergie Stadion, det usedvanlig vakre, intime anlegget som ble bygget til VM i Tyskland i 2006 og som er skapt for fotball. Tribunene er i to nivåer, bratte og fine, og med to dedikerte områder til ståplasser som utvilsomt skaper den beste stemningen.
Jeg slurper i meg ølen i det folk begynner å finne plassene sine. Det nærmer seg kampstart. Jeg forsvinner tilbake i mingleområdet og får tak i en ny halvliter. Usj, nå er jeg et dårlig forbilde, tenker jeg sarkastisk.
Jeg kikker rundt meg. Området er stappfullt av forventingsfulle hjemmefans. Det er en dirrende stemning i lufta.
Fansen stjeler showet
Jeg klyver ut på arenaen igjen og finner setet mitt. Et par minutter etter strømmer en tsunami av mennesker inn i den adskilte tribuneseksjonen på kortsiden og fyller den opp på et blunk. Usedvanlig mange er kledd i sorte hettejakker. Bannere henges opp. Flagg begynner å vaie. En fyr med megafon tar plass nederst på tribunen. Forsangeren. Tre personer med hver sin tromme tar plass rett ved siden av.
Bayer Leverkusen-fansen har ankommet.
Fem minutter til kampstart. Resten av fansen finner plassene sine. Med ett er arenaen stappfull. Spillerne står klare. Frostrøyken siver ut av munnene deres. Jeg tar en ny slurk av Kölsch-ølet i det dommeren blåser i gang kampen.
Det er signalet bortefansen har ventet på.
I samme øyeblikk setter de i gang en voldsom, taktfast allsang ledet av forsangeren og trommisene. De er ikke så fryktelig mange sett i forhold til arenaens totale kapasitet, kanskje 3-4.000, men de lager til gjengjeld et voldsomt lurveleven.
Det samme gjør hjemmefansen på motsatt kortside. Stemningen er elektrisk. Gåsehuden sprer seg fra stortåa til langt oppi hårfestet under lua jeg har på hodet.
«Møtes utenfor»
Kampen fyker avgårde i et frenetisk tempo. For høyt for nivået disse spillerne har inne. Likevel er det bortelaget som har overtaket. Men mot spillets gang scorer hjemmelaget etter 21 minutter når den franske tanksenteren Anthony Modeste er frempå med en frekk liten avslutning.
RheinEnergie Stadion tar av. Det eksploderer. Folk er gale. Fansen rundt meg jubler som besatte og gjør samtidig de obligatoriske obskøne bevegelsene mot bortefansen, som selvsagt svarer med samme mynt. Men dette er mer enn vennskapelig mobbing. Disse menneskene liker hverandre ikke. Så enkelt er det.
Det yppes til bråk. «Kom her» og «møtes utenfor etter kampen» er to av gjengangerne. Vaktene bryter inn.
– Ro ned!
Men det blir bare verre. Jeg blir mer opptatt av å følge med på fansen enn selve kampen. Jeg er måpende fascinert.
Brasilianeren Wendell utligner for Bayer Leverkusen rett før pause. Nå er det bortefansen som går av hengslene. Hjemmefansen er frustrerte, og aggresjonen mellom de to supportergjengene tar seg opp nok en gang.
Pause. Brorparten av fansen forsvinner inn for å fylle på med mat og drikke. Det organiseres noe voldsomt i borteseksjonen. Noe er på gang.
Blussing og tribunebråk
Rett før spillerne kommer ut til andre omgang, tar omlag hundre bortesupportere på seg hettene. Noen har med seg masker som de skjuler ansiktene sine bak. I neste øyeblikk fyres det av et titalls bluss som teppelegger deler av stadion i rødt lys og røyk, alt akkompagnert av allsang og taktfast tromming.
Selv om jeg i denne kampen er Köln-fan, kan jeg ikke slutte å la meg fascinere over hvor mye liv og røre denne gjengen fra Leverkusen klarer å få til.
Kampen er i gang igjen. Kun deler av gressteppet er synlig, men blir gradvis mer og mer synlig i det røyken bølger stiger sakte men sikkert forbi lyset fra flomlysene og opp mot den stjerneklare himmelen.
Resten av kampen er ikke mye å skrive hjem om. Bortelaget har overtaket på banen, men det skapes ikke noe særlig med sjanser. Fansen, uansett kjønn og alder, fortsetter å slenge dritt til hverandre. Så, etter en drøy times spill kommer de første ølglassene flyvende gjennom luften.
Fyren ved siden av meg bestemmer seg for å erte på seg halve motsatt kortside. Det går utover meg.
Først smeller det et halvfullt glass i betongen rett ved der jeg sitter, og i neste øyeblikk blir jeg truffet i brystet. Halvveis sjokkert over å være en del av det nærmeste jeg har kommet fotballbråk, viser jeg fingeren tilbake. Fansen rundt meg støtter oppunder med heiarop og applaus.
Bortefansen svarer med motsatt reaksjon. Nå er det jeg som skal tas.
Det nærmer seg 90 spilte minutter. Ølglassene hagler i alle retninger. Det samme gjør kommentarene og de obskøne bevegelsene. Flere og flere vakter kommer til. Kampen på gresset er mindre interessant. Nå er det kampen på tribunen som gjelder.
Politiet rykker inn
Dommeren blåser av på 90 minutter presis. Det ender 1-1.
På tribunen, derimot, er kampen langt fra over. Jeg har ikke lyst til å være en del av det, så jeg forsvinner ut. Ut av tribunen, ned trappene og ut på gaten.
I det jeg passerer stadionportene på vei ut, rykker en gjeng med politi kledd opp med skjold, batonger og tåregass inn. Flere patruljer vokter området utenfor arenaen på hesteryggen. Utgangsportene til bortefansen er helt adskilt, så jeg føler meg likevel trygg.
Likevel småjogger jeg til trikkeholdeplassen som tar meg tilbake til Köln sentrum på få minutter – helt gratis.
Jeg har vært på derby i Buenos Aires, Rio de Janeiro og i Liverpool, men dette var kanskje det mest intense så langt.
Likevel er de intense oppgjørene de mest morsomme. Og selv om selve kampen var under pari rent kvalitetsmessig, kan jeg ikke vente med å dra tilbake til Tyskland og se fotball.
For dette var moro.
