Forsøkt ranet i Buenos Aires

I dag, mens jeg vandret rundt i Buenos Aires’ gater og ante fred og ingen fare, skjedde det: Jeg ble utsatt for et ransforsøk.

Jeg liker ikke folk. Jeg pleier å si det litt på tøys, men det er faktisk mye sannhet i det. Jeg liker ikke folk. Det er få mennesker jeg stoler på.

I dag fikk jeg nok en bekreftelse på hvorfor jeg tenker slik.

Jeg skulle bare ut på en liten spasertur, en liten tur som sto anbefalt i Lonely Planet.

Fra godt kjente Plaza de Mayo og opp til Avenida 9 de Julio – verdens kanskje bredeste gate – og videre opp til kongressbygningen før jeg skulle returnere til byens berømte obelisk.

Hele tiden skulle jeg ta den viktigste av alle nødvendige forholdsregler, nemlig å holde meg langs hovedgatene med mye trafikk.

Jeg hadde kongressbygningen rett foran meg da jeg måtte stoppe og vente på grønn mann.

You’re full of shit!

Tilfeldighetene skulle ha det til at denne overgangen var rett under et tre, og mens jeg sto der og ventet, kjente jeg plutselig noe vått og ekstremt stinkende treffe meg i nakken.

Instinktivt tok jeg meg til bakhodet og like instinktivt konkluderte jeg med at dette var en due som var dårlig i magan.

Jeg snudde meg, og der registrerte jeg tre mennesker, alle turistlignende – men likevel med et slags lokalt utseende på en måte.

Vanskelig å forklare.

En av de pekte på meg og utbrøt:

«You’re full of shit!»

Den doble betydningen skal jeg ikke gå nærmere inn på, men sannheten var at ja, jeg var full av dritt. Eller rettere sagt full av stinkende, gråaktig væske.

Fyren tok opp et papirtørkle fra en pakke han hadde merkelig lett tilgjengelig og ga det til meg.

Jeg takket ydmykt og begynte å tørke vekk det verste. I neste øyeblikk kom det løpende bort en litt eldre dame. La oss si hun var i 50-årene.

Ekstremt ivrig stakk hun hånden ned i vesken sin og plukket opp en lignende pakke med papir. Like ivrig snudde hun meg rundt og ba meg ta av meg sekken og sette den på bakken.

Da begynte jeg for alvor å lukte lunta. Her var det mye som ikke stemte. Alle sansene mine jobbet plutselig på høygir.

Alt skjedde så fort, så jeg gjorde likevel som hun sa. Hvorfor, vet jeg bare nå; jeg var svært opptatt av å bli kvitt så mye av den jævlige væsken som overhodet mulig.

Det var selvsagt en del av planen.

Du lurer ikke meg!

Likevel, mens hun tørket meg i nakken, passet jeg på å hele tiden ha hodet vendt bakover, mot henne og mot sekken min. Jeg passet også på å hele tiden kikke meg rundt i tilfelle det kom andre mennesker bort som ikke hadde noe der å gjøre.

Hun prøvde å få meg til å se fremover, men nei. Jeg er kanskje blond, men ikke helt blåøyd.

Da merket damen at hun ikke hadde noen sjanse.

Like ivrig som hun hadde begynt sin «gode gjerning», sluttet hun.

Lynkjapt plukket hun opp sin egen veske og stakk avgårde.

Jeg passet på å sjekke alle lommer både to og tre ganger. Ingenting var borte. Heldigvis.

Dette hendte rett utenfor et apotek, og både ansatte og kunder kom bort til meg og spurte om alle eiendeler fortsatt var intakt.

Jeg kjente etter én gang til og kunne lettet svare «ja». Deretter fikk jeg på en blanding av spansk og engelsk vite at denne formen for ran var svært vanlig i Buenos Aires.

Jeg fikk også vite at det var fire stykker som hadde fulgt etter meg: Én som sprutet væske og to som tilbød noe å tørke med. Den fjerde skulle sikkert stikke av med sekken min.

Jeg visste det jo egentlig, for jeg har jo lest om det, men når det først skjer, skjer det så fort at man nesten ikke rekker å tenke seg om.

En av de ansatte ba meg så om å ta sekken på magen og ikke ta den på ryggen igjen før jeg var ute av Buenos Aires.

Greit.

Hell i uhell

10 minutter senere, 100 meter lenger opp, ser jeg en engelskmann med en stor ryggsekk som oppgitt står og snakker med to politimenn.

Jeg lukter lunta og blir stående og observere. Jeg skjønner umiddelbart at han har blitt frastjålet en mindre ryggsekk.

Rett etter kommer det en dame fra høyre som roper og gestikulerer mot en søppelbøtte i nærheten.

Politimannen går bort, ser nedi og plukker opp en ryggsekk. Engelskmannens ryggsekk. Han sjekker om alt er der, noe det faktisk er.

Idet han sier takk til politimennene – egentlig uten at de hadde gjort noe som helst – går jeg bort og spør hva skjedde.

Det viser seg at han ble utsatt for nøyaktig det samme som meg, men sekken hans klarte de altså å ta.

Hvorfor de la den i søppelbøtta vites ikke, men moralen her i Buenos Aires er dermed at det ikke holder å ha begge øynene oppe – man må ha øyne i nakken også.

Og minst ett ekstra klesskift.

| Les også: Reiseguide og reisetips til Buenos Aires – med nødvendige forholdsregler man bør ta.