Å gå Inkastien i Machu Picchu er noe alle drømmer om. Men hvorfor gå den overbefolkede og turistifiserte ruten når man kan gå dens noe mindre kjente fetter, Lares Trek?
Klokken viser 07:30. Jeg strekker armene over hodet, opp mot den isklare, blå himmelen og gir fra meg et lite brøl i det siste rest av stivhet fra den kalde natten forsvinner ut av leddene, ut av kroppen.
Jeg puster ut. Frostrøyk. Minusgrader. Fem eller seks, minst.
Disen som ligger som et lokk over det lille vannet rett ved, begynner sakte å løse seg opp i det sort natt går over til mørkeblå morgengry. Langt der oppe blir de snødekte toppene i Andesfjellene sakte farget i gull når de tennes av dagens første solstråler.
Jeg befinner meg foran et lite steinhus i en bitteliten landsby på rundt 3 850 meters høyde langs Lares Trek, sørøst i Peru. Det er dag to av vår totalt tre dager lange fottur i denne usedvanlige, nesten helt uberørte delen av landet.
Det endelige målet? Den legendariske inkabyen Machu Picchu.
Men det er tre dager lenger frem i tid. Før den tid skal det ekte Peru nytes til det fulle.
| Les også: Reiseguide og mine beste reisetips til Machu Picchu.
Huset i Andesfjellene
Foran det lille steinhuset står en eldre mann ikledd en noe merkelig hatt, et rødt håndsydd sjal dekorert med detaljer av dyr og intrikate mønstre og en altfor stor bukse. Sko er tydeligvis overvurdert, for han går barbeint, til tross for minusgradene.
Mannen er liten, kanskje 1.60 høy, med dype furer i ansiktet og et smil bestående av bare noen få tenner. De mørke øynene hans lyser av iver.
Bak ham står kona hans og den yngste datteren, hun som enda ikke har funnet seg en mann og fått barn.
– Kom inn! sier han og nesten dytter meg inn i huset.
Jada, jada, tenker jeg i det jeg bøyer mine 180 centimeter og går lutrygget gjennom den lille åpningen i det lille steinhuset. Det er en svært så enkel konstruksjon jeg trer inn i. Veggene er satt sammen av ujevne steinblokker og taket består av tørket gress som er lagt oppå noen trebjelker.
Spede forsøk på å tette igjen for vær og vind er gjort med tørket llama – og alpakkamøkk – for øvrig det samme materialet som brukes for å holde fyr i det lille ildstedet borte i hjørnet.
Gresstaket må byttes hvert andre til hvert tredje år grunnet slitasje.
40 kvadratmeter med ingenting
Inne i huset er det nesten helt mørkt, og øynene mine trenger noen sekunder på å tilpasse seg. Her er ingen strøm, og dermed ingen lamper. De to eneste kildene til lys kommer fra den lille døråpningen jeg nettopp har gått gjennom og et bittelite vindu helt øverst på den ene kortveggen.
Glass har man heller ikke, så vinduet er egentlig bare en åpning mot elementene utenfor med én hovedfunksjon; å slippe ut litt varmluft slik at det ikke blir en peruviansk sauna her inne.
Når pupillene har utvidet seg tilstrekkelig nok, ser jeg at jeg har kommet inn i husets oppholdsrom. Hjemme ville vi kalt det stue, men vi ville også hatt en sofa, et teppe, kanskje noen stearinlys og en TV.
Her er tilnærmet ingenting, kun en liten benk dekket med noen alpakkaskinn og et lite, skjevt bord. Gulvet er ikke noe annet enn tettpakket jord.
Huset er kanskje 40 kvadratmeter, og her bor de alle tre. Datteren er muligens rundt 20 og sitter på den ene senga og betrakter oss med et nysgjerrig blikk.
Borte i hjørnet knitrer det lett fra ildstedet. På gulvet foran har mannens kone satt seg. Hun lager frokost til parets to barnebarn som har tatt turen innom før de skal legge ut på den times lange turen til skolen i nabolandsbyen. Frokosten består av poteter, omtrent det eneste som lar seg dyrke her oppe.
Tre mennesker og 17 marsvin
Den eldre mannen spretter forbausende lett og lydløst inn i motsatt hjørne og henter en bunt med grønt gress. Han smiler fra øre til øre i det han legger pekefingeren til munnen.
Vi må være stille.
Han vifter gressbunten lett fra side til side, og det kommer en knitrende svosje-lyd når gresstråene slås mot hverandre.
I det samme begynner et voldsomt leven med piping og skriking borte i mørket, en lyd så sterk at det nesten skjærer i ørene.
Hva i all verden! tenker jeg.
Mannen hiver gresset på gulvet, og i samme øyeblikk kommer en liten hær av marsvin løpende fra gjemmestedene sine rundt omkring i huset og angriper gresset fra alle kanter.
Det er frokosttid.
Den eldre ser på meg og mine store, forbausede brune øyne før han bryter ut i latter.
Rettelse: Tre mennesker og minst 17 marsvin bor her.
Men til forskjell fra hjemme er ikke marsvinene her kjæledyr. De er mat. Ved bursdager, helligdager og andre merkedager, feirer man nemlig ved å spise disse smårollingene. Cuy, kalles de. Og det er faktisk en delikatesse (jeg smakte det i Cusco, det smaker en blanding mellom kylling og ribbe (!)).
Alder? Hva mener du?
Vi får beskjed om å ta plass på benken. De to barnebarna – to jenter på kanskje fire og sju år – stirrer storøyde på oss fra motsatt langside.
Spesielt på meg.
Den blonde. El rubio. Det er langt i fra hverdagskost med blonde mennesker her oppe.
Jeg prøver meg med et buenos días og et smil. Svaret er sjenert fnising.
Jeg henvender meg til høvdingen sjøl og spør på mitt svært gebrokne spansk om hvor gammel han er. Han ser uforstående på meg.
Guiden ler før han oversetter spørsmålet mitt. Her snakker man ikke spansk, men quechua, det lokale språket som man tror nedstammer direkte fra de legendariske inkaene.
– Han er noen-og-sytti, er svaret jeg får. Det er i hvert fall så gammel han selv tror han er. Han kom ut av tellinga for mange år siden. Kona er litt yngre. Tror de, da.
Jeg ler og tror det hele er en spøk, men det er ikke det. Alder er ikke viktig her. Her jobber man så lenge kroppen tåler det, og gjerne litt til. Her finnes ingen fine pensjonsordninger som kan brukes på en forfinet livsstil med cruise, høye stetteglass og mer tid på hytta ved sjøen.
Likevel slipper man unna den aller hardeste jobben som gammel.
Du store alpakka
– Det er sønnen min som er oppe i fjellet med alpakkaene nå, sier den den eldre. Han drar ut hver morgen før solen står opp og leder de til beitemarkene. Om ettermiddagen må han tilbake og hente de igjen. Alpakkaer er ikke så smarte. Blir de ikke hentet, står de bare der og fryser ihjel.
– Hvor langt unna er beitemarkene? lurer jeg på.
– Åh, det kan variere. To, tre, fire timers gange, kanskje.
– Totalt?
– He he, nei. Hver vei.
Jeg skjønner med ett at jeg befinner meg i en verden som er så langt unna vår egen at det er vanskelig å fatte helt.
De to barna får servert sin frokost, men glemmer helt å spise. De er for opptatte av oss. Plutselig er klokka mye. De er sent ute. Mormor reagerer med sinne. Det blir ikke tid til frokost i dag. Skolen begynner om tre kvarter. I et voldsomt tempo løper de avgårde, mot landsbyen i dalen langt der nede.
Vi må takke pent for besøket vi også. Det er på tide å komme seg videre. Vi har tross alt 1 000 høydemetre som skal forseres og totalt åtte timers vandring foran oss. En helt vanlig dag for en llama- og alpakkagjeter, altså.
I det vi går ut av det lille steinhuset og vinker farvel, føder en sau et lite lam kun få meter unna. Det lille lammet stabler seg nesten øyeblikkelig på beina, breker forsiktig og søker sin nærhet hos sin mor.
Jeg blir stående og betrakte det hele med stor fascinasjon. Livets sirkel, rett foran øynene mine, langt oppe i Andesfjellene.
Tankene flyr av gårde. Klokka er ikke ni om morgenen, og dagens kvote med inntrykk er nesten fylt opp allerede.
FAKTA OM LARES TREK
Lares er navnet på området som ligger ca 150 km øst for Machu Picchu. Lares Trek består av flere forskjellige ruter, avhengig av hvilken operatør man velger å reise med. Felles for de alle er at de starter i Lares-dalen og går over fjellet til Den hellige dalen.
Derfra blir man fraktet med buss og tog videre til Aguas Calientes, det nærmeste tettstedet til Machu Picchu, ofte via Ollantaytambo..
Hvorfor Lares Trek
Den mest populære ruten til Machu Picchu er Inkastien (Inca Trail), men her slipper man kun inn maks 200 turister hver dag for å unngå slitasje på den gamle ruten. Nåløyet er dermed trangt – spesielt i høysesongen fra juni til august – og man må gjerne søke minst et halvt år i forveien.
Dessuten er det flere som sier at man går i kø omtrent hele veien.
Lares Trek tar deg gjennom vakker, uberørt natur nesten helt kjemisk fritt for turister. Du får derimot noen unike møter med lokalbefolkningen som bor i dette området.
I motsetning til Inkastien ender man ikke opp med å gå inn i Machu Picchu gjennom Solporten, men man ender gjerne i Den hellige dalen der man tar toget til Aguas Calientes fra Ollantaytambo.
Total lengde på turen
Varierer fra operatør til operatør, men de aller fleste tilbyr fire dager/tre netter, der tre av dagene går til selve fotturen og der den siste dagen benyttes i Machu Picchu.
Passer for
Å gå Lares Trek passer for alle. Jeg vil si at vanskelighetsgraden er lett til medium. Det som gjør den litt ekstra utfordrende er høyden. 4 700 meter over havet skal man ikke kimse av, og man er nødt til å ta nødvendige forholdsregler for å ikke kjenne symptomer på høydesyke.
Anbefalt selskap
Vi reiste med Alpaca Expeditions. Selv om vi hadde en diskusjon angående tipsing av bærere og kokker, er dette et svært profesjonelt selskap som trygt kan anbefales.
Flere bilder fra Lares Trek
REISEGUIDE TIL MACHU PICCHU
Det finnes flere måter å komme seg til Machu Picchu på. Å gå Lares-ruten er én av de. Inkastien og Salkantay-ruten er to andre populære alternativer. Det er også mulig å besøke Machu Picchu helt på egen hånd, uten organiserte turer og guider.
Reiseguiden med mine beste reisetips til Machu Picchu finner du her.
4 comments
Spennende lesing! Skal gå Inca Trail for første gang om rett over en måned nå, men det virker jo absolutt nødvendig å planlegge en tur til for å gå Lares Trek. Slike møter med lokalbefolkningen som du beskriver er jo utrolig spennende, håper jeg får oppleve det samme en dag!
Gleder meg til å lese dine erfaringer fra Inkatrailen. Har hørt mye forskjellig, men det blir sikkert knallbra. Å se solen gå opp fra Solporten blir sikkert magisk.
Hei! Planlegger reise til Sør Amerika og bloggen din er fantstisk hjelp i planleggingen. Ser du har vært både i Patagonia og fjellene i Peru som her. Jeg lurer på dette med fjellsko. Er fra sunnmøre og går mye i fjellene her hjemme, ikke fan av sko over ankel og bruker alltid lave fjellsko uten å ha problem med dette. Har tenkt på at når jeg skal gå lenger turer som 3-4 dagers turer og dagsturer på 2 mil i Patagonia at høyere sko kanskje blir nødvendig? Hva er din anbefaling? Var du noengang i Torres del Paine i Chile og gikk i fjellene der? Tips?
Hei, og tusen takk for hyggelige ord. Når det gjelder fjellsko, er det vanskelig å komme med noen klar fasit. Jeg liker best lave fjell-/tursko selv, og går ikke for over ankelhøye sko med mindre jeg skal bære sekk på 10-15 kilo pluss. Lengden på turen har altså ikke noe å si – iallfall ikke for min del – tenk heller på vekten du skal ha med deg. Jo mer vekt, jo mer stabilitet rundt anklene trenger du. Jeg var dessverre aldri over i Torres del Paine i Chile, det rakk jeg rett og slett ikke. Det jeg derimot vet, er at jeg skal dit en gang! Skal visstnok være fantastisk der nede, og muligens enda bedre enn den argentinske siden.