Jeg overlevde Death Road

Man kan umulig være ved sine fulle fem når man setter utfor en tre meter bred grusvei på to hjul i 50 km/t med opptil 600 meter høye stup bare centimetere unna. Bli med ned Death Road – verdens farligste vei – på sykkel.

Bussen klatrer modig oppover de bratte fjellsidene ut av La Paz, Bolivias største by. Den kvalmende lukten av eksos ligger konstant i lufta ettersom de fleste kjøretøyene her kun klarer å forsere bakken i førstegir.

Veien snirkler seg oppover mot 4 700 meters høyde. Sakte men sikkert legger vi storbyens kjas og mas bak oss.

Blodpumpa går raskere enn normalt. Det skyldes delvis høyden, men mest av alt faktumet at jeg snart skal sette utfor verdens kanskje mest beryktede veistrekning – på sykkel.

Yungasveien. Også kalt Death Road.

Veien er 56 kilometer lang og klamrer seg fast langs stupbratte fjellsider helt fra den lille byen Coroico til La Paz.

Den ble bygget på 1930-tallet av paraguayanske krigsfanger. Målet var å gjøre frakt av frukt, kaffe og kokablader mellom Yungasdalen og Bolivias største by enklere og mer effektivt.

| Les også: Reiseguide og mine beste reisetips til La Paz.

I 2006 estimerte man at mellom 200 og 300 reisende døde langs denne veien hvert eneste år – som oftest ved å tippe utfor de stupbratte fjellsidene.

Nå har man erstattet veien med en ny, mer «moderne» vei (den har asfalt, tross alt), og den gamle Yungasveien brukes stort sett av dumdristige turister på sykkel.

Som meg selv.

Starten: 4 700 meter over havet

Bussen stanser. Alle skal ut. Dette er starten. Omkring oss ligger snøen som et tynt lag oppå det karrige landskapet. Llamaene kikker rart på oss idet syklene tas ned fra taket og gjøres klart for dagens krumspring.

Guiden, en 46 år gammel nederlender ved navn Robbie som ser ut til å ha opplevd det aller meste her i livet, foretar noen raske sikkerhetsinstruksjoner.

Vi gjør deretter et rituale som skal sikre oss hell og lykke på de 3 000 høydemeterne vi snart skal begi oss ut på.

En flaske med 96 % sprit går på rundgang. Litt dryppes på bakken til ære for Pacha Mama, Moder Jord. Deretter går noen dråper på sykkelen før en god slurk forsvinner inn i munnen.

Spriten er så sterk at den fordamper på tunga. Smaken er uutholdelig, men litt må man tross alt ofre for å komme seg levende ned verdens farligste vei.

Jeg er klar. Sykkelen er en fulldemper, knapt to år gammel, med gode dekk. Jeg forestiller meg mine turer i Østmarka, og tenker at dette ikke skal bli noe annerledes.

Sikten er god. Utsikten er magisk.

Vi setter utfor. De første 20 kilometerne går unna på asfalt. Grunnet de grove dekkene, oppnår man ikke allverdens med topphastighet, kanskje rundt 50 km/t. Det hindrer likevel ikke bolivianske sjåfører å kjøre forbi – selv ikke i de krappeste hårnålssvingene.

Plutselig kjører vi inn i et tett tåkehav, og regndråpene treffer brilleglassene slik at sikten blir tilnærmet null.

Da er asfaltstrekket ferdig.

– Da var oppvarmingen ferdig, sier Robbie med et stort smil. Nå begynner den virkelige moroa!

Ned verdens farligste vei i tett tåke

Vi lemper syklene på bussen igjen og kjører et kort strekke før vi tar til høyre ned en grusvei der et stort, gult skilt med store, sorte bokstaver utbryter «DEATH ROAD – THE MOST DANGEROUS ROAD IN THE WORLD».

Jeg svelger tungt. Det er altså nå det skal skje.

Tåka ligger tjukk som grøt. Vi ser knapt 10 meter fremfor oss. Og jeg har sett bilder. Jeg vet hva som venter.

– Været er dessverre ikke helt med oss i dag, sier Robbie. For dere er det dumt, for meg er det helt perfekt. Da slipper jeg å bekymre meg for at dere kikker på utsikten i stedet for å ha fokus på veien.

Han har utvilsomt et poeng. Ryktene går om svimete turister som har vært døden nær ved at de har konsentrert seg om omgivelsene fremfor å holde blikket på veien. Noen dager tidligere tok han sågar en turist i å ta bilder mens hun syklet. I romjulen døde en nordmann her etter å ha mistet kontrollen på sykkelen.

Han rister på hodet mens han fortsetter.

– OK, her er reglene annerledes. Her skal vi sykle på venstre side av veien, nærmest stupet. Kan noen tenke seg hvorfor?

Jeg tror jeg vet svaret.

– Veien her er mange steder under tre meter bred. Det er alltid trafikken som kommer nedover som har vikeplikt. For at sjåførene skal ha best mulig kontroll på kanten av veien, bestemte man at man her, i motsetning til i resten av Bolivia, skulle kjøre på motsatt side.

En adrenalinpumpende opplevelse

Det er jo helt logisk, det. Men på sykkel er det bare et lite feilgrep, en liten stein, en liten bremsefeil, som skal til før man ikke mestrer terrenget og blir nok et offer for verdens farligste vei.

Jeg begynner å bli glad for tåken jeg også.

Så setter vi utfor.

Det rister i hele kroppen, til tross for den moderne fulldemperen jeg sitter på. Pulsen øker umiddelbart, adrenalinet pumpes ut til hvert eneste ledd i kroppen. Jeg er fullt konsentrert om oppgaven foran meg.

Komme levende ned.

Veien klamrer seg fast mellom stupbratte fjellsider på begge sider. Det er helt utrolig at noen i det hele tatt kunne finne på å bygge en vei her.

Jeg føler meg tryggere og tryggere. Farten øker. Jeg småhopper på steinene. Det er gøy som bare det. Samtidig slipper jeg aldri tanken om at jeg sykler ned Death Road.

Jeg tar aldri unødvendige sjanser.

Nesten utfor stupet

Han foran meg mister plutselig festet, må slippe pedalen og justere med den ene foten. Han er centimetere fra å tippe utfor. Jeg kikker på ham neste gang vi stopper.

Han er hvit i ansiktet. Han vet selv hvor nære han var.

Veien til bunnen er lang. Ekstremt lang. Etterhvert kjenner jeg det både i armer, bein og i nakke. Det er en ganske voksen fysisk påkjenning å sykle nedover i seks mil under slike forhold, spesielt når du vet at en minste feil betyr slutten.

Vi passerer stedet der fem opposisjonspolitikere ble dyttet utfor stupet av en av Bolivias mange diktatorer på 1940-tallet. Et minnesmerke markerer deres skjebne.

Etterhvert slipper skydekket opp. Landskapet som åpenbarer seg er fantastisk.

Yungasdalen er en frodig jungel, en ganske rak motsetning til hva vi har sett de siste to ukene. Klimaet blir varmere og varmere. Svetten siler.

Jeg svelger et ganske voksent insekt og mister i noen få sekunder konsentrasjonen i det jeg panisk prøver å harke det ut igjen. Jeg gir opp og svelger isteden. Som Pumba i Løvenes Konge.

Veien er ikke fullt så bratt lenger. Vi er straks nede på 1 200 meter og har forsert 3 500 halsbrekkende høydemetre på vår vei nedover Bolivias fjellsider.

Jeg er full av støv og gjørme idet jeg parkerer sykkelen i den lille landsbyen nederst i dalen.

Jeg mottar en t-skjorte med innskriften «I survived Death Road» og en øl.

Og nok et eventyr er krysset av på den såkalte bucketlisten.

| Les også: Reiseguide og mine beste reisetips til Bolivia.

TIPS OM DU SKAL SYKLE DEATH ROAD

Selv om det er mulig å sykle Death Road på egen hånd, velg for all del en guide. Her har det skjedd stygge ulykker selv med erfarne mountainbike-syklister.

Anbefalt selskap

Vi valgte Gravity Bolivia, et seriøst, proft og trygt selskap med fine guider og nesten helt nye sykler. Ikke de billigste i klassen, men du kommer helskinnet ned. Du må regne med å betale minst 850 BOB per person (juni 2016).

Anbefalt utstyr

Turen starter på 4 700 meters høyde og ender rundt 1 300 meter over havet, langt nede i jungelen. Det betyr relativt store temperaturforandringer underveis.

Regn også med værskift, her kan du møte alt fra snø til regn til tåke til sol. Ha derfor med deg:

• Tynt ullundertøy, både oppe og nede
• Ullsokker
• T-skjorte
• Shorts
• Turbukse eller lignende som tåler en støyt og litt vann
• Fleecegenser
• Ullgenser
• Vind- og vannavstøtende jakke
• Vind- og vannavstøtende hansker
• Lue (velger du Gravity Bolivia får du utdelt bøff)
• Solbriller
• Solkrem og insektsspray
• Tursko eller joggesko (to par slik at du kan skifte når du kommer ned!)
• En sekk eller en bag til å ha skift i – denne kan ligge på bussen
• Kontanter til øl, tips og turistskatten som må betales underveis (mener å huske at denne er 25 BOB)
• Hodepinetabletter

Du må regne med å ta av deg noe klær underveis. Som nevnt brukte vi Gravity Bolivia og fikk utdelt jakke og bukse før vi satte utfor, men det er likevel greit å ha overnevnte plagg under. Blir det skikkelig drittvær, får man også utdelt ponchoer.

Tips: Ikke drikk alkohol dagen før!

Ta det med ro – uansett!

Death Road er, som navnet tilsier, ikke til å spøke med. Enkelte steder vil du oppleve å sykle kun en meter fra stupbratte fjellsider som ender 600 meter lenger ned i dalen.

Dette er ikke stedet for å tøffe seg for noen. Ta det med ro, bli kjent med sykkelen og hør nøye på hva guiden har å si.

Ikke begynn å hoppe over steiner som ligger langs kanten eller lignende, selv ikke når du begynner å føle deg tryggere på sykkelen.

I følge guidene er det nemlig mot slutten av løypa de fleste ulykkene forekommer, når man begynner å bli litt for trygg på seg selv og litt for cocky. I følge den samme guiden var det nettopp det som skjedde da en nordmann døde her i romjulen 2015.

Drikk masse vann

Man skal forsere ganske ekstreme høydeforskjeller på en slik tur: Fra 4 700 meter ned til 1 300 meter, opp igjen til 4 700 meter (med buss) og ned til La Paz på 3 600 meter.

Jeg opplevde å få tidenes hodepine da jeg kom tilbake til byen etter at dagen var ferdig, og jeg mistenker at det skyldes høyde- og temperaturforskjeller pluss at jeg ikke hadde drukket nok vann underveis.

Selv om man sykler nedover, forbrenner man mye energi og mister mye væske. Dette er det ekstremt viktig å få erstattet.

Ha det moro!

Death Road er farlig, men ikke tenk på alt som er farlig absolutt hele tiden, og du kommer til å få tidenes sykkeltur. Etter at det verste adrenalinet hadde gitt seg hos meg, satt jeg nesten bare og gliste hele veien ned.

Å sykle Death Road er en opplevelse for livet. Nyt den!