Legendariske Machu Picchu er et sted som står på den såkalte «bucketlista» til veldig mange, med god grunn. Men Machu Picchu er ikke hva mange tror det er.
Dypt inne i den peruvianske jungelen, hundrevis av meter over Urubamba-dalen der den hellige elven Willkanuta (Solens Hus) bukter seg gjennom det karrige, grønnkledde landskapet, ligger en by som er så makaløs at man tror man ser syner.
Byen kalles Machu Picchu – også (feilaktig) kjent som Inkaenes tapte by. Men sannheten, kjære leser, er at Machu Picchu ikke er Machu Picchu i det hele tatt.
Du har blitt lurt!
La meg forklare hvorfor. Og for å forstå, må vi dykke litt ned i den fascinerende og delvis tragiske historien til dette området.
| Les også: Reiseguide og mine beste reisetips til Machu Picchu.
Machu Picchu – et sted for aristokratene
Byggingen av byen vi kjenner som Machu Picchu ble påbegynt på midten av 1450-tallet. Byggherre var den legendariske inkakongen Pachacuti, som nettopp hadde utvidet det mektige inkarikets grenser ved å ta knekken på noen lokale stammer i området.
Teoriene om hvorfor han ville bygge en by akkurat her – på toppen av en fjellrygg – er mange.
Én av de er at Machu Picchu skulle være en sommerresidens for Pachacuti selv. Været og temperaturene her var nemlig mer behagelige enn i hovedstaden Cusco, 80 kilometer lenger sørøst.
| Les også: Reiseguide og mine beste reisetips til Cusco.
Jorda var dessuten mer fruktbar.
Og selvsagt skulle byen være hellig.
Byen ble av den grunn nærmest bygget i all hemmelighet av noen få utvalgte ingeniører og det som etter all sannsynlighet var slaver.
Bare noen få hundre mennesker fikk flytte inn og ble boende her permanent. Det var stort sett eliten og aristokratene, samt noen utvalgte prester og ingeniører.
Ja, svært få fikk vite om byens eksistens i det hele tatt.
Dét, samt byens svært så strategiske plassering på toppen av en fjellrygg, betød at man heller ikke trengte å bekymre seg nevneverdig for fiendtlig invasjon.
Forlatt og glemt
Frykt for fiendtlig invasjon antas likevel å være en av grunnene til at Machu Picchu ble forlatt, bare 100 år etter at første spadetak ble tatt.
Blodtørste spanjoler under ledelse av Francisco Pizarro rykket nemlig frem i det mektige inkariket. Ved slaget om Cajamarca i den nordlige delen av Andesfjellene, tok Pizarro knekken på daværende inkakonge Atahualpa – Pachacutis oldesønn – og kunne innta inkaenes hovedstad Cusco i 1533.
Av frykt for å bli tatt til fange og henrettet av spanjolene, antar man at Machu Picchus innbyggere forlot byen og rømte dypt inn i den peruvianske jungelen.
Likevel ble de innhentet av de europeiske inntrengerne – eller i alle fall av sykdommene de bragte med seg – og millioner av inkaer døde som følge av spanjolenes hensynsløse jakt på gull og andre rikdommer.
De få som visste at Macchu Picchu eksisterte ble dermed visket ut fra jordens overflate.
Macchu Picchu ble glemt.
Helt til 24. juli 1911.
Da surret nemlig den amerikanske oppdageren Hiram Bingham seg nedover Urubamba-dalen.
Opprinnelig lette Bingham etter Vilcabamba, angivelig den siste inkabyen som holdt stand mot de blodtørste spanjolene.
Noen få kilometer unna det som i dag heter Aguas Calientes, møtte amerikaneren en lokal kjentmann. Han kunne fortelle at joda, det lå en gammel inkaruin oppe i fjellene, oppe ved en fjelltopp.
Fjelltoppen kalte han for Machu Picchu.
Det Gamle Fjellet.
Gjenoppdagelsen av Machu Picchu
Tidlig neste morgen kravlet en ivrig Bingham og følget hans seg over Urubamba-elven og opp de bratte, jungelkledde fjellsidene.
Turen var tung og strabasiøs, og overraskelsen var derfor stor da de plutselig møtte på folk. Her, langt oppe i de peruvianske fjellene, hadde nemlig to bondefamilier ryddet litt mark og slått seg ned.
Med verdens vakreste utsikt.
Det ingen av de visste var at de hadde slått seg ned på en av de mange terrassene til en gammel inkaby – terrasser som ble konstruert 400 år tidligere for å drive med nettopp jordbruk.
Bingham spurte igjen, han. Var det noen som kjente til ruinene av en gammel by i nærheten, kanskje?
En av bondesønnene, en liten oppdager på 11 år, rakk opp hånden. Bingham fulgte etter den lille pjokken, og kort tid etter sto han i sentrum av noen voldsomme ruiner som var fullstendig dekket av tett vegetasjon.
Til tross for at han var en amatør, forsto Bingham umiddelbart omfanget av hva han nettopp hadde «funnet».
Samtidig forsto han at det ikke var Vilcabamba, byen han egentlig lette etter.
Av mangel på bedre alternativer, døpte han derfor byen Machu Picchu – navnet på fjelltoppen han hadde fått av den lokale kjentmannen nede i dalen dagen før.
Fra jungelkledd ruin til UNESCOs verdensarvliste
Året etter – i 1912 – startet utgravingene. De skulle pågå til 1915, men allerede i 1913 ble Machu Picchu berømt da den ble omtalt i magasinet National Geographic.
Byen havnet på UNESCOs verdensarvliste i 1983, og i 2007 ble det bestemt at den fortjente en plass blant verdens syv nye underverker.
I dag er Machu Picchu Sør-Amerikas mest besøkte turistattraksjon.
Det er ikke så fryktelig vanskelig å forstå.
Enormt ingeniørarbeid
Når man kommer inn i Machu Picchu blir man nesten slått over ende av hvor enormt imponerende byggverk dette faktisk er.
Bygget på en fjelltopp, med terrasser som strekker seg både opp og ned og til høyre og til venstre – terrasser som hadde som oppgave å dyrke frem mat, men som også skulle supportere vekten av byen slik at den ikke skulle rase nedover fjellsidene.
Et helt enormt stykke ingeniørarbeid.
Hvordan ingeniørene har fått til å bygge hus der steinblokkene er satt inn med kirurgisk presisjon, og hvordan flere tonn tunge steiner har blitt løftet på plass, er for meg – og for veldig mange andre for så vidt – helt komplett uforståelig.
Hvordan inkaene klarte å bygge stier langs de stupbratte fjellsidene som ender flere hundre meter lenger ned i dalen, skjønner jeg heller ikke noe som helst av.
Når man trasker gjennom Machu Picchus gater, er det mer nærliggende å tro at denne byen er satt opp av utenomjordiske vesener enn et folk, en kultur som levde for 600 år siden – og som dessverre ble utradert av spanjolenes tørst etter gull, sølv og andre rikdommer.
Machu Picchu er – med unntak av alle turistene med selfiestenger, som er mer opptatt av å ta bilder av seg selv enn å nyte magien rundt dette stedet – et sted alle burde ta seg tid og råd til å besøke minst én gang i livet.
Ikke nok med at det er en mektig ingeniørkunst fra den minste til den største stein, men tenk bare hva inkaene kunne ha utrettet om ikke idiotene av noen spanjoler tok turen over på 1500-tallet og ødela alt de kom over.
Dessverre er ikke den delen av verdenshistorien så godt kjent blant folk flest.
6 comments
Jeg har aldri vært der, men synes det er superfascinerende at de klarte å bygge noe sånt – og at de valgte å bygge noe som helst akkurat der. Jeg vil også ha den tidsmaskinen for å se hvordan de gjorde det og hvordan livet var der oppe i fjellene! Og så vil jeg selvfølgelig se stedet med egne øyne i nåtiden 😀
Og det er 100 ganger mer fascinerende i virkeligheten. Bare å komme seg til Perú – det er tross alt nærmere enn man tror 🙂
Jøss, da lærte man noe nytt i dag også. Skal hit i november og gleder meg veldig mye.
Hyggelig at du lærte noe. God tur, Machu Picchu – eller byen nedenfor – er magisk!
Jeg var der selv i 2015. Husket at jeg var litt nysgjerrige på hvor magisk det skulle bli å være der og om det virkelig var så storslagent som det høres. Det var det absolutt. Det hele er bare helt fascinerende. Hvor nøye alt er bygd er virkelig imponerende!
Det er mektig! Byen er én ting, men når du ser hvor den er bygget, skjønner du at inkaene ikke var hvem som helst. Takk høyere makter for at spanjolene aldri fant frem hit!